
Hotel boutique Quinta Bolivar, Bogota 🥸
Hotel Quinta Bolivar er lite, et boutiquehotell. Jeg har ingen erfaring med denne typen hotell, så dette var var en positiv overraskelse! Rustikt er vel et ganske dekkende ord.

Tre siste forestillinger! Stor publikumssuksess!
Tre siste forestillinger nå ute for salg!
Fredag 24.10 kl 1900
Lørdag 25.10 kl 1500 og kl 1900
Kritikerrost publikumssuksess. Spilles i Ulvilla forsamlingshus.
Sikre deg billetter på Kultar.no

Ulvilla forsamlingshus, en kveld i oktober
En mørk og regnfull oktoberkveld dro Berit, Roger og jeg fra byens lys i retning Ulvilla.
Søndag morgen er ditt navn
Det slår og verker i mitt hode
på en søndag når jeg våkner og står opp.
Men den øl jeg har til frokost
gjør meg godt, så tar jeg to til uten stopp.
Og jeg fomler gjennom tøyet inni skapet
etter noe for en kropp.
Før jeg vasker fjes og kjemmer hår
og snubler meg ned trappa ut min dør.
Mitt sinn består av tobakksrøyk
og sanger fra i går som er forsvunnet.
Jeg tenner meg en røyk; og ser en gutt
i lek med noe jeg har kunnet.
I lukt av steik langs gaten driver
søndagsduft av fred jeg skulle funnet.
Åh! Herregud. Den tar meg hjem
til noe som er tapt i rølp og rør.
På et fortau på en søndag;
blir all ensomheten drøy.
Det er noe med en søndag.
La meg heller være høy.-
Kanskje føles bare døden
mere ensom enn mitt savn,
når bakrus i en stille gate
får søndag morgen som sitt navn.
I parken holdt en pappa
og en liten pike leven med å rime,
Og jeg stanser ved en søndagsskole
der jeg hører barnesangen stime.
Når jeg vender meg hjemover
tar en ensom irret klokke til å kime,
med et ekko gjennom dalen,
av en drøm om alt det tapte som var før.
På et fortau på en søndag;
blir all ensomhet for drøy.
Det er noe med en søndag.
By meg heller å bli høy!
Kanskje føles bare døden
mere ensom enn ditt savn,
når bakrus i en søvnig gate
gjør søndag morgen til sitt navn.
Gjendiktning 2020; LA. Sunday morning coming down; Kris Kristofferson; 1968.
Endetidssalme
den gule bjerk står tung av regn,
din hagtorn er blitt naken
i speilet ser du tidens tegn
ha høstgrå stubb på kjaken
den lave himmel blir av bly,
og matt ditt glimt i øye;
du retter nakken dog, på ny
i dumskap, trass og møye
du har det mot du har fått prøvd,
mot maktene og tiden;
det har vært alt du har behøvd
det taper en gang,- siden
--- --- ---
den røde bøk står full av blod
mot okergule høen
i bringen gløder livets glo,-
stilt ventende på snøen
den knappe nyhetsbulletin
om gjerning gjort i verden
hilser fra et ekkelt gjeng
som får bestemme ferden
fascisten står med dødens knapp
forstand og vett parteres
rett mot galt blir hipp som happ
forakt og hån formeres
nå stilles tiden så vi går
i takt når den vil feste;
den store gledes mange skår
skal skjære raust din neste
--- --- ---
la synge høyt! med diger røst!
så sannhet løgn kan rive!
den salme for den mørke høst
en troende må skrive
den gamle tid med gule blad,
for vann og vind vil falle;
kom syndflod! som i vinterbad
helst lutre skal; oss alle
credo
der ord ikkje er
talar sanning
frå ein stad
gøymd burt i
opne auge
som ser
vil løgna om
sanning
kverva burt
i dei varaste kyss
av sanning
for alle dagar av
æva
LA, september 2020
Drøye viadukt
Vi er kommet til Haldalen for å se på steinmurer og brofundamentene til en viadukt, samt traseen til den den første Rørosbanen, Berit og jeg. En smalsporet utgave som fikk eksistere i 50 år, fra 1877 til 1926, før normalsporet ble standard.
Bjarkøysalme
I denne natt lyser sol;
sterkt i etterlatt kjærlighets rus.
Fra en bortkommet elskedes bol,-
glemt i minner og strid
- skinner rester av tid;
blått og klart over heimer og hus.
I denne natt står du ved
villet gjerning som aldri ble øvd.
Når du finner den kirkegårdsfred
alt blir avrundet i
når et liv er forbi
- vil alt opplevd og dømt være prøvd.
Blå skinner tonen i natt
- som den synger i skaperens horn.
Den tid vi har her blir forlatt.
Vi er vindsus i løv.
Alt som er vil bli støv.
Tiden maler sitt mel av ditt korn.
I denne natt,- kan man dø.
Det er vær her som høver for det.
Man kan reise på fløende sjø.
Fra det blankstille hav
kan en godt gå i grav
- når man nå først likevel må avsted.

Vømmøl i over 50 år
Dette er en kronikk om fenomenet Vømmøl, som har vært en kilde til glede, fest og en smule forargelse gjennom alle de mer enn femti år som har gått siden Hans Rotmo skapte Vømmølbegrepet og Vømmøl Spellmannslag høsten 1973, og som slo igjennom med et brak i det som er blitt kalt Vømmølåret 1974. Perspektivet er fokusert gjennom brillene til en som var med fra starten – altså en Urvømling – og er farget av personlige minner like mye som fakta og analyser. 50 års vennskap med Hans har satt sine spor.
Artikkelforfatteren Roar Tromsdal er dosent emeritus og Urvømling. Artikkelen er en revidert og utvidet versjon av en kronikk som første gang ble publisert av Trønder-Avisa i 2024, i anledning 50-årsjubileet for Vømmølåret.
Ved Ekne kopperverk
Om det var prøvedrift allerede fra 1518, er ikke helt sikkert. Men sikkert er det at erkebiskop Valkendorfs utsendinger fant et kaaberbierg 8 store Miiele fra Trundem. Kopperen i malmen fra Ytterøya ble smeltet ved Ekne kopperverk.
Det er gått 326 år, og naturen har tatt tilbake det meste, men noen spor kan vi heldigvis ennå se.

Helgelandsmorgon
under grå himmel
halvblind skipper og
poet bøter med ord
gamal blå sorg,- over
raud kjærleik som
vinden tek;
sanninga er orda sin løyndom,
- og morgonen føder no
ein grøn dag til
Helgeland blå
song av hav ein blues i moll
opnar opp eit heilagt land
skar ost til skiva
av systrer og horn og hattar
seglar ein spegel
av æve
og inkje i
raud kjærleik
Hans Rotmo (1948-2024): En folkelig faen
Dikteren og artisten Hans Rotmo døde 24. oktober 2024. I høst setter Ulvilla teater AS opp et nyskrevet stykke av Arnulf Haga, der teatret vandrer i Rotmos dikteriske univers, og leser hans ord mellom linjene. Les her hva Yngve Kvistad skrev i sitt minneord om Hans Rotmo,opprinnelig publisert i VG 25. oktober 2024; her gjengitt etter avtale mellom Kvistad og notater i marg & bein

Langs Riksveg 17
Man må holde seg til sitt. Hovedvegen langs kysten av Helgeland heter Riksveg 17. Sånn må det være. Nå er riksveger forlengst blitt fylkesveger av forvaltningsmessig forfengelighet. Alt slikt behøver man ikke å ta til seg. Så vegen heter Riksveg 17 og går fra Asp i Nord-Trøndelag til Tverlandet ved Bodø i Nordland. Sånn er nå det.

Psychosfæren i Cisternene
Dagens besøk i Jakob Kudsk Steensens Psychosfære ga meg en slags forklaring på lyden i mitt eget øre, tror jeg.
Verdensborgeren Christian Thams på Baardshaug
Christian Thams levde fra 1867 til 1948, og fikk utrettet nokså mye mer enn de fleste.
For tjue år siden holdt radioveteranen Arnulf Grut et kåseri om Thams på Baardshaug Herregård. Med Gruts tillatelse publiseres det nå her.

I Nordlands hellige netter
Vår væren er av lys og kull, og gammel som en evighet. Nordlandssjuka kom over meg. Så jeg ga meg i vei mot æventyrlandet.

Mile og meg bestiger Eiffeltårnet - via søndre tårnfot
Dagen skulle arte seg som et slags triatlon. Vår sene ankomst til byen i går krevde at vi spiste frokost på en fortauskafe ved vår Parisbopel i 20. arrondissement. Le petite dejeuner var akkurat så liten som det sto, kaffe og croissant. Riktignok to, hvorav en med sjokolade, men likevel… veldig fransk. 🇫🇷
Den neste tid
Finn meg en sjel å dele med
all sorg og skjønnet vi skal se,
så neste tid kan vinne.
Av skjønnhet skinner ensom sorg
i lyset over tun og torg.
Kan dette mismod svinne?
Begge sider nå
Land av fjær og englehår;
eventyr som foregår
der store slott av iskrem står.
Jeg så på skyer sånn.
Nå stenger de for solens skinn
med regn i dager ut og inn.
Mange ærend har mitt sinn,-
som skyer stanser sånn.
Jeg har sett begge sider nå
av skyer uten å forstå.
For det er skygger jeg har sett.
På skyer har jeg intet vett.
Ør av elskov på en strand;
eventyr der alt går an;
en sommernatt i himmelbrann.-
Slik så jeg kjærlighet.
Nå spilles bare neste spill.
Jeg ler, og spiller en gang til,
men gjemmer det jeg sterkest vil
i alt jeg ikke vet.-
Jeg ser fra begge sider nå
at kjærlighet er gi og få.
Men det er bilder kun jeg ser
av kjærlighet, og intet mer.
Modig tåre,- fryktsomt smil;
si: jeg elsker! uten tvil!
Å ha manesjen helt, med stil,-
har jeg av livet krevd.
Gamle venner ter seg rart
i stuss om jeg er vel bevart.
Tapt og vunnet blir erfart,
de dager en har levd.
Jeg kan se begge sider nå,
i syn jeg ikke kan forstå.
De forestiller liv som er.
Men sannhet ser jeg aldri der.
Gjendiktning 2020; LA. Both sides now; Joni Michell; 1966