Operadagbok - Tyskland
Verk: Guiseppe Verdi (1813-1901), Falstaff, uroppført Milano 1893. Libretto av Arrigo Boito, etter William Shakespeares De lystige koner i Windsor og Henry IV.
Staatsoper Unter den Linden 27.11.2025
Verk: Richard Wagner (1813-1883), Tristan und Isolde, uroppført München 1865. Libretto av komponisten etter et viden omkring gjenfortalt keltisk kjærlighetssagn fra middelalderen.
Deutsche Oper Berlin 23.11.2025
Verk: Modest Mussorgsky (1839-1881), Boris Godunov, uroppført St. Petersburg 1874, orkestrert og rekonstruert av Dimitrij Sjostakovitsj 1939-40. Libretto av komponisten etter Alexander Pusjkins drama Boris Godunov, og Nikolaj Karamzins historieverk Det russiske rikets historie.
Oper Frankfurt 21.11.2025.
Pusse snublesteiner
Det var i går 83 år siden det første av to tyske lasteskip, Donau, la ut fra Oslo med 529 norske jøder ombord. Mile og jeg bestemte oss for å bli med på kirkens pusse-snublstein-aksjon i gårkveld.
Berliner Liebe
Ryggen blir rettere og steget strammere og mer bestemt av noen dager i Berlin; blikket skarpere og viljen sterkere. Det er kjærligheten som gjør det. Den kan gjøre sånt, - bare den.
November away, reiserute
22.11.2025
Aparthotel Adagio Berlin Kurfürstendamm
CLUB Lodges Berlin Mitte
Fra Frankfurt Hbf 10:14 til Berlin Hbf, DB ICE
MK Hotel
19.11.2025
MK Hotel, Frankfurt
Fra Lyon Part Dieu 10:04 til Frankfurt Hbf, SNCF TGV Inoui
Pullmann Lyon 😊
I togreisens kontemplative fred
Man unner seg i sitt otium billett på 1ste klasse når man reiser med tog over noe distanse. Det er ikke nødvendigvis for den marginalt bedre plass og tekniske komforts skyld. Men det er for stillhetens skyld. For håpet om at reisen skal føre den fred med seg som trengs for tankeflukten og det kontemplative sinns frihet.
Spilledåsen fra Dælenenggata
Opphavet til min mormors spilledåse er en gåte. Vi barnebarna kan minnes at den sto i et soverom i mormors leilighet i Dælenenggata. Men hvordan den var kommet dit er det nok ingen levende som vet lenger nå.
Restaurant La Camargue, Salin de Giraud 😊
Jeg kjørte forbi et slitent hus som det sto Restaurant på. Men jeg trodde ikke noe særlig på det. Det satt noen eldre herrer på min alder under en sarvet baldakin foran det som vel kunne være en bar der. De så ut til å være kommet i gang med dagens dont. Det kunne være de drøftet verdens skjeve gang gjennom endetiden over sine siste glass. Så her var det vel åpenbart ennå børst å få på høylys dag. Men lunsj? Neppe. Ingenting her så sånn ut.
Tanker om Camargue
Gjennom holocen bringer floden Rhône løsmasser med seg fra erosjonen av landskapet den og dens bielver renner igjennom; Alpene, Jurafjellene det franske sentralmassivet, og de tilliggende daler og lavland. Til slutt havner det som elven bringer med seg her utenfor, og faller til relativ ro som kystlinje som vokser seg utover Middelhavet som en vifte.
Kafé Celsius
Rommet er ellers diskret julepyntet. Belysningen er dempet og varm. Fra like diskrete høytalere strømmer det lav musikk av den sorten jeg tenker på som svisker. Men ikke av typen jul heldigvis.
Himmelblåkysten
Men livet er mer enn lykken. Det finnes altså rikdom, penger og makt også.
Togturen fra Genova til Arles går på nye skinner for meg. Tiden er nå, langt inne i det sjette dusin år av livet, inne for å hilse på det sydlige Frankrike, som har ord på seg hjemme for å være så framifrå.
Paddy Mullin’s Irish Pub, Arles 🙂
Den helligbrøde å be om ketchup eller HP-sauce falt meg slett ikke engang inn. Jeg åt french fries in France i stort alvor og dyp andakt, og nippet Guinnesen i meg med samme sinnelag.
Antico caffé Laiolo, Genova 🙂
Jeg fant mitt faste tilhold her høveleg. Det er godt i blant på tur å kunne finne sine lokale vaner. Matveien er jo lang i Italia.
En kveld i Genovas gamleby
Jeg gikk og drev i trange gater i Genovas gamleby. Den er helt ekte, og intet museum. Folk bor og arbeider her. Jeg var kommet til Genova samme dag, og hadde aldri vært her før. Jeg var kommet for min nysgjerrighets skyld, og var kommet helt blank og forutsetningsløs.
Novemberstemninger, Venezia
Times Café, Cannaregio, Venezia 🙂
Ikke mange andre blant turistene enn en og annen avdanket raring med spesielle interesser for også usminket sannhet, setter seg til her. Og det selv om stortråkket til Markusplassen passerer rett forbi. Man kan sette seg til her og beskue den uendelige åsgårdsrei.
Det imperative for trivselen
Venezia kan nok kreve litt fartstid. Jeg sitter med solbrillene og boblejakke på og ser på folket som passerer. Jeg ser mest på kvinnene. Jeg liker å se på kvinner. Jeg liker kvinner.
Bacaro ae Bricoe, Cannaregio, Venezia 🙂
Kirkeklokkene slår tolvslaget når jeg bryter opp. Inne fra bacaroen strømmer Jethro Tulls Lovomotive Breath. Man kjenner i et glimt at man er til i en sammenheng av tid og rom og kultur og historie og samtid. Den nære, den fjerne, og den uendelige.
Trattoria Misericordia, Cannaregio, Venezia 😊
Jeg havnet her fordi jeg ga opp å få servitørens oppmerksomhet på det enklere spisested nedi gata. Der jeg hadde vært ute etter en enkel toast og en kopp kaffe. Og der jeg viste meg å være en usynlig mann på over 100 kilo som kun i selskap med seg selv ikke var til å få øye på.
Spor i tunneler
Det lengste tunnelmørke på den egentlige og opprinnelige Dovrebanen heter Hestekrubben. Det er 1441 meter langt. Det er fra før den tid da alle jernbaneanlegg måtte omfatte tunneler av lengder uten måte. I dag passerer Dovrebanens tog til og fra Oslo flere tunneler som er vesentlig lenger enn dette naturligvis. Romeriksporten er ti ganger så lang.
Gaststätte Bavaria, München 😊
Rinderleber mit Bratkartoffeln og stekt løk og en grønnsakpurré som sikkert har et navn jeg ikke kan, serveres a la carte på Gaststätte Bavaria i Bayerstrasse i München. Ikke synlig ultraprosessert; men den alminnelige moderne kostforakter spiser trolig ikke sånt likevel.