Berliner Liebe

City West, Berlin. Foto: LA

Ryggen blir rettere og steget strammere og mer bestemt av noen dager i Berlin; blikket skarpere og viljen sterkere. Det er kjærligheten som gjør det. Den kan gjøre sånt, - bare den.

Ich liebe Berlin. Spør meg ikke hvorfor. Sann kjærlighet kan ikke begrunnes. Jeg elsker Roma også, men hun er et troll, og mest bare et jævla pes du må gjøre deg liten for. Berlin vil meg intet vondt, - hun har aldri villet meg vondt. Og jeg begriper henne, - kjenner henne. Hun gir meg plass til meg selv i sin åpne favn. Det er et mysterium. Hun er et mysterium.

Giraffe brukte å ha gode småretter på menyen. Men jeg tror kanskje ikke Giraffe overlevde pandemien. Det var tomt og stengt sist jeg så etter mat her. Men sjiraffen henger igjen der i en slukket lysreklame på husveggen for å bli savnet.

Restaurant Fayna i Hansaviertel i Berlin er nå et ukrainsk spisested som byr på østeuropeisk og angivelig georgisk mat, i de lokalene der lettvinne og greie Giraffe holdt til tidligere.

Jeg gikk forbi her i en dag for å undersøke om det hadde kommet noe i steden for. Det hadde det. Jeg gikk inn og bestilte meg en tallerkenrett. Lokalet var tomt for gjester og kelnerens tysk var ikke helt moden ennå; min er nok litt rikere, for å si det sånn. Men den er ikke særlig schnell, den heller. Kelneren tydde fort til den engelsk han behersket. Så vi fant greit ut av det forretningsmessig nødvendige. Men noen varm selskapelighet i vårt mellomværende tilkom aldri.

Retten het Lammspieße, men viste seg å være en godt krydret oppstekt kjøttpudding av fårekjøtt; med stekte poteter, syltet rødløk og pikant saus attåt. Småretter finnes ikke på menyen. Småretter lages nok kanskje så ofte ikke der aust ved Dnjestr. Maten åt jeg likevel storfornøyd opp. Sau ja? Godt det. - Den var svært velsmakende, pikant og spennende. Men dog likevel uten akkurat å nå de franske eller italienske kjøkkenhøyder, kanskje.

Så langt der ifra, faktisk. Noe sånt som dette vil man aldri noensinne få servert noe sted vest for Rhinen eller der sør hos paven. Dette var smak og konsistens av kjøkken fra langt bortenfor Oder-Neiße-linjen; men med sin sjarm, det også da.

Inspirasjon er det man søker ved å reise; inspirasjon og kjærlighet. Inspirasjon til å skrive. Kjærlighet til å leve. Inspirasjon til å oppleve. Kjærlighet og inspirasjon til å oppleve å leve. 

Jeg forlot likevel Restaurant Fanya straks etter at underholdningen begynte.

Det kom en sangerinne på som sang sanger hun ikke kunne helt; på et språk jeg ikke kunne plassere helt, for et fåtallig publikum som hadde kommet under kjøttpuddingen, og som snakket et annet eller det samme språk jeg ikke kunne plassere helt. Sangerinnen var akkompagnert av en karaokemaskin. Hun var blond og flott og høy og hadde gul buksedress på. Publikum ble utvidet per distribusjon in cyber med alles smarttelefoner i full bimodal billedvisning, på fullt høytalervolum til livlige og høyrøstede samtaler begge veier; med Gud vet hvor mange Gud vet hvorhen. Lviv? Kiev? Poltava?

Jeg har nemlig siden etter hvert med nærmest absolutt sikkerhet brakt på det rene at språket her nok var ukrainsk, ja.

Jeg nikket oppmuntrende til sangerinnen, og ga henne en tommel opp da jeg like etter gjorde opp for meg og forlot bygningen; litt usikker på Restaurant Faynas prognosis quoad vitam i Hansakvarteret.

Jeg driver videre på beina langs vestre kant av Tiergarten og over 17. juni-gata. Gata heter etter Tag der Deutschen Einheit, på datoen for opprøret i DDR i 1953. Der alt håp om Deutschen Einheit ble knust med sovjetisk miltærmakt; til hundrevis av døde, tusenvis av arresterte, og flengvis av påfølgende dødsdommer. Fram til samlingen i 1990 var datoen nasjonaldag i Forbundsrepublikken. Her vandrer man på den tilgrodde branntomt etter dumskapens, maktbryndens, grådighetens og menneskeforaktens skrekkvelde i kapittel etter kapittel av historien. Faenskapet har ikke opphørt ennå heller. Fascistene heter noe annet nå, men koker på den samme jævelskapen i øst og vest. Så ukrainerne nå må holde sine familiemiddager som digitale seminarer per smarttelefon fra en famlende restaurant langt hjemmefra i en blokk under oppussing i Berlin.

Over på den andre siden av Straße des 17. juni går jeg inn i skoven i Tiergarten, og over kanalen ved slusen, og kommer inn i den lille skogen bak Zoologischer Garten. Det lukter møkk og dårlig ånde fra de eksotiske dyrene på den andre siden av gjerdet. Når jeg er igjennom skogteigen kommer jeg ut på Hardenbergplatz foran Bahnhof Zoo, og det skjer et brått sceneskifte. Her er det folkestim bestandig. Og noen av die Kinder sind immer hier.

Jeg fortsetter over plassen og forbi de neste kvartaler der folkestimen fortsetter i dette som var Vest-Berlins City West. Viben er fortsatt litt Harry-fasjonabel her. Men den har islett av mange levevis og livsmanifestasjoner. Her går suksess og ruin om hverandre omkring i skinnet av lysreklamen og julegatene.

En annen dag en kveld gjør man noe annet. Man har tatt seg noe museums- og operafri og har brukt dagen på sine skriverier.

Zwiebelfisch er en hyggelig og uformell liten kneipe med god atmosfære og stamklientell på Savignyplatz litt vestover fra Bahnhof Zoo. Jeg bruker å se innom her for et glass eller to og en matbit, når jeg er ute og reker på de kanter nedi landan; altså Berlin - Charlottenburg. Det bruker ofte å være ganske stinn brakke der når jeg ankommer. Men jeg er født overtidig og tar aldri igjen den tapte tid. Så jeg ankommer aldri før utpå kvelden. I løpet av mitt besøk bruker det å tømme seg for ungdom, og noen litt mer fullmodne berlinere trer bedre fram blant klientellet. 

Studentene må vel møte til studiene neste dag. Så de går vel hjem og legger seg. Ofte med hverandre får man håpe; for å ha seg litt før alvoret tar dem. Siden vil de måtte de gå skjerpede og velstelte på jobb i dress og drakt og uten pulefrisyre og med skjerpet blikk og klare ambisjoner for den videre livsvei. Gud hjelpe dem. Takk Gud, for at det nå er over.

Det har begynt å ha seg sånn for meg at for hver gang jeg ser innom et sted, holder gjestene den samme alderen som forrige gang, mens min alder nok kan ha lagt på seg litt. Det er intet stort minus ved noe sted, for så vidt. Men man kunne jo kanskje også ønske det annerledes. Tyngden av gjestene her er likevel nokså unge voksne berlinere med mye å snakke om. Og det gjør de. 

Selv sitter man gjerne der med mer å tenke på enn å snakke om. 

Og det gjør man jo. Enten man vil eller ikke. Og man er vel med tiden blitt mer forsonet med å bli snakket til enn med. Så kanskje har man ikke stort å melde heller. Virkelighetsfjernsyn fenger ikke. Fotball bryr man seg nok ikke så veldig mye om mer. Man har nesten vendt seg av med alt skryt ex ore. Sannheten er ikke til å gripe; og i hvert fall ikke til å meddele. Skattene kan man heller ikke klage på, når man et langt liv har levd nesten utelukkende av skattepenger. Fascistene Trump og Putin og Netanyahu rår man vel ikke helt med. Selv om man forferdes av dem, hver dag. Men det er lite nytt av substans å melde i de tanker man har tenkt om dem også. 

Dumskap er makt. Og makta rår. Fascismus. Man burde reise seg mot den,- men man vet ikke hvordan; utover da å prøve å skrive noen ord vett ned i evigheten. Så gjør man da det. 

Så bestiller man heller et glass øl til til sin sildetallerken med kaldpoteter; på Zwiebelfisch ved Savignyplatz. 

En herre ved bardisken blir kvitgrønn i fjeset og siger sammen når han reiser seg fra barkrakken. Han er en av de fåtallige avgjort godt modne her. Det skaper rimeligvis noe oppstuss. Han blir straks lagt på golvet i skoleriktig stabilt sideleie av den handlekraftige madammen som står bak disken og har fullt koll på alle sine gjester. 

Han bli liggende med hodet ti centimeter fra min høyre lilletå. Så man blir nødt til å melde seg på for å prøve seg med å gjøre noe slags legegjerning her. Barmadammen har imidlertid styringen helt nå, og er vel kanskje lege nok for kasus. Godt. Man må ikke. Jeg får dog lurt meg til å kjenne på pasientens puls, og rapporter til en ung mann med ukjent kompetanse som spør, at denne er svak, men regelmessig; sikkert en legestudent eller noe annet skittviktig ungt og tysk noe. Skitviktige tyske leger kjenner man. Jeg liker ikke skitviktige leger. Also. Regelmässich. Jawohl. 

Kasus kan være hva som helst, men det sjeldneste er aldri det vanligste, selv om ingenting er så sjeldent at det ikke finnes. 

Etter noen få minutter i stabilt sideleie kvikner herren til igjen, og vil opp fra golvet. Han får ikke lov av barmadammen. Men han driter i det, og reiser seg likevel. Ganske sløngen står han og svaier litt i full høyde før går med på å slenge rompa nedpå på en stol og sitte å vente på der Krankenwagen.  

Kasus er altså neppe så ille veldig dramatisk. Det synes i akuttmedisinsk forstand som en selvbegrensende idiopatisk vasovagal synkope.

Skjønt idiopatisk og idiopatisk; nå ja, - kausaliteten gjelder. Alt skyldes nok noe. Men han står han nok av her nå, til de tysktalende profesjonelle ankommer. De kommer, og han blir velvillig med dem. Jeg behøver ikke å mobilisere mer av meg selv og mitt. Dette løser seg til det beste for alt og alle uten ytterligere mellomkomst ved meg. Besvimelsesanfall i halvfylla. Godt.

Man fortsetter med sin sildetallerken, som var kald fra før, og ikke var blitt det slag kaldere i løpet av herrens synkope. Ølet var det også fortsatt futt i.

Bruken av objektsformene henne, ham og dem er hva som skiller pannekaker og skit i språkrøkten. Om språket brukes av kjærlighet til det, behersker man dem og kjæler med dem. Brukes det av nødvendighet og bare teknisk behov, gir man heller glatt faen og slipper unna med det. Og det fungerer jo det også. Sånn går no dagen. Og ikke er det vel en gang galt lenger en gang. Nå er det nok uansett snart ikke menneskene selv mer som lager sprogene heller. Men man får holde sine seil i livsvinden til den løyer for godt.

Barmadammen var nok ikke rare madammen egentlig, bare en litt tett og ferm og bestemt ganske ung dame med sterk ansvarsfølelse for seg og sitt og sine. Hun ignorerte velkomment og suverent mitt nærvær da kasus sto på. Men hun var nok klar over meg. Da jeg hadde drukket ut så hun meg fra bak disken og lurte på om jeg trengte en til.

Jeg trengte den vel ikke akkurat. Hvem gjør vel det? Men denne oppmerksomme oppmerksomheten fikk meg til å ta den likevel. Jeg satt og så ut i rommet på damene og menneskene mens jeg fikk den i meg i ikke så veldig mange slurker, og ble vâr min Berliner Liebe.

Da jeg skulle gjøre opp for meg ville ikke bardamen ha kortet mitt. - Nur cash. Es tut mir Leid. Det visste jeg nok, men hadde jeg glemt. Det ligger en minibank på Savignyplatz. Det visste jeg også, og kom på det igjen. Den unge beholdt min strømløse men kostbare mobiltelefon som pant mens jeg gikk dit og hentet rede penger. Det gikk bare godt. Berlin vil meg intet vondt.

Strunk i steget og rak i ryggen gikk jeg nedover Knesebeckstraße mot mitt losji, for å tegne noen ord til ned i natten.