I togreisens kontemplative fred

TGV Inoui fra Marseille St. Charles ved Frankfurt Hbf. Foto: LA

Man unner seg i sitt otium billett på 1ste klasse når man reiser med tog over noe distanse. Det er ikke nødvendigvis for den marginalt bedre plass og tekniske komforts skyld. Men det er for stillhetens skyld. For håpet om at reisen skal føre den fred med seg som trengs for tankeflukten og det kontemplative sinns frihet.

Dannelsesreiser foregår med tog. Eller med skip. Danskebåten og Kielferga teller ikke. Det er intet dannende ved dem. Hurtigruta teller; ennå. Luftfarten er blitt et vulgært pøbelvelde av grådighet og kynisme. Det er slett intet dannende ved den heller nei; så langt derifra. Dens atferd og utbredte anvendelse er endetidstegn for vår sivilisasjon. 

Man har vokst opp og levd ved et jernbanespor. Det får få fortsette selv om man nå mot den tilstundende alderdom omsider har brutt barndommens leir og flyttet til østbyen. Det var her de holdt til for det meste, jernbanefolket i stamtreet også. Og det går altså et jernbanespor mellom husene her også. Det går ikke mange meterne unna min nye heim. Jeg kan høre togene. Det er nok best sånn.

Så tog har man rede på. Av jernbanefolk er man runnen.

Denne dagen stiger man på TGV Inoui fra Marseille St. Charles til Frankfurt Hbf ved Lyon Part Dieu. Man har ikke overvunnet sine grunnløse fordommer om Marseille som en by full av korsikanere som stikker folk med kniv, og har avstått fra besøk her. Man har heller hatt gode dager på flott hotell rett ved togene i Lyon. Det har vært et framifrå møte med det by-franske utenfor Paris.

Forbindelsen til Frankfurt er en direkte daglig forbindelse mellom Middelhavet og Vest-Europas loete navle. Den går begge veier. Marseille kan vente til siden. Det er sikkert fint der. Når man ikke går seg på korsikanerne.

Besværet med å la dannelsesreisene gå utelukkende med tog skyldes jernbaneforvaltingenes begredelighet hjemme i Norden. På grunn av denne har man erfart og erkjent noe nødvendighet av transport også med de mer kulturløse reisemåter. Det bringes ikke i detalj mer om disse nå. Men en gammel omtale av uvesenet foreligger.  

Man har tidligere altså måttet hoppet i det. Avtaler var inngått og losji var booket i Salzburger Land og videre bortover. Man man måtte i de uopprettelige togforsinkelsers nød ty til lufttransport for å gjenvinne ordning och reda. Det gikk på et vis. Man rakk sin innsjekk før Fraulein skulle gå hjem for natten. Men med toget fikk man altså ikke dette til.

Så sånn er nå det. Sånn kan man ikke ha det. Denne neste bit av den langsomme dannelses ferd mot det endelige solefall, - som venter oss alle, ble således åpnet med en flytur; av praktisk nødvendighet. Jeg likte den ikke. Flyplasser er vår samtids vulgære og moderne kulturløshets katedraler.   

Ikke ser det ut til å bli noe håp om bedring heller. Midt-Norges internasjonale togforbindelse over Storlien er nå snart, tilsynelatende helt uten mål og mening, rustet opp for et firesifret antall millioner kroner. Den trafikkeres av siger og skriver to tog med motorvogn til Storlien hver vei hver dag. Hvis det da ikke går buss istedenfor, - som det ofte gjør fordi det regner og stein og trær faller ned i jernbanesporet. Og ikke så mye som en eneste pakke stykkgods sendes med tog på denne banen mer heller. All godstrafikk med tog har opphørt her. Bil er best.

På Storlien skal man kunne bytte tog, og bytte seg videre innover i Jämtland til man kanskje får fatt i et tog som kan ta seg mot de større utland. Men det skjer altså kun og utelukkende på lause vona.

Og sånn skal det fortsatt være, forstår man. Den ypperste jernbanemyndighet vil helst ikke ha tog her nå heller. Den har avvist alle planer om gjennomgående togtrafikk fra norsk side til noe sted bortenfor Storlien. Den kostbart opprustede og elektrifiserte jernbane skal altså mest bare stå til pynt.

Men altså. I TGV Inoui fra Lyon mot Frankfurt finner jeg min plass; i 1ste klasse oppe i overetasjen, og slår meg til. Toget er fullt. Men på 1ste klasse er det likevel ingen trengsel. Det koster jo noen euro ekstra å reise med disse franske høyhastighetstogene. Og de reisende flest har vel mere presserende ærend enn mitt kanskje. Som jo bare er å se seg om. Men ingen bråker her. Stillhet rår.

Jeg sitter ved vinduet mot øst. Jeg ser utover landskap og bebyggelse. Det har vært nattefrost. Det er lett skodde og kvitt rim på marken. Toget kjører først i bortimot en liten time i nordlig retning oppover elven Saônes grunne dalføre. Saône renner sammen med Rhône inne i Lyon by. Det er kanskje derfor byen ligger der den ligger.

Solen driver skodden vekk. Oppover daldraget her bølger landskapet i dyrket jord så langt man kan se. Marken er grågrønn og høstlig. Det er sent i november. Herfra virker det som om Frankrike videre oppover i landet er et eneste stort grågrønt jorde. Men det ses en skogteig her, og en allé der.

Jeg vet ikke av meg helt. Noen husdyr passeres; og en kanal. Det blir så hodet faller framover litt, og jeg dupper vel kan hende av.

Den unge franske damen i setet ved siden av smiler til meg når jeg retter meg opp igjen og ser meg om. Det kan vel kanskje ha unnsluppet meg noen små grynt når min kontemplasjon over geografien i noen formiddagsminutter gikk fra tanke til primærprosess.   

Ferden mot Frankfurt svinger etter første stopp i østlig retning. Vi kommer inn på den jernbanetrasé som heter LGV Rhin-Rhône. Jeg liker å vite sånt. Det begynner å gå i vei så det virkelig kviner nå. En flatskjerm i enden av kupéen skryter av at hastigheten er 315 km/t.

Jeg har det ikke så travelt lenger i livet at det er tvingende nødvendig for noe av mitt, at bevegelse bortover landjorden skjer i så stor fart. Men sporet og det de her har å kjøre med, er vel velbygd og dugelig for formålet. Ubehagelig er det ikke. Jeg merker ikke farten på kroppen, og forundres hver gang litt over å se hastigheten angitt til så fort. Men man har jo opplevd det før, i Tyskland, Italia og Frankrike. Man lar seg ikke egentlig imponere av farten.

Men man kan ikke annet enn la seg imponere over alt dette her ellers. Det er ikke snudd på skillingen i strevet med å få togene til å rulle vest for Rhinen, nei. Hos tyskerne på den andre siden har det vel i perioder mere heller stoppet litt opp. Det stolte jernbaneland med tog som alltid kom og gikk til tiden, sliter nå tungt med å få togene til å holde ruten. Men nye Schnellfahrstrecken kommer til visstnok til i støytan der også nå.

Det er den vel sanne tanke man jager og søker å nære ved sitt reiseri. Tanken som skal stige opp av ubevissthetens kjeller. Tanken som skal fly. Tanken som skal tenkes der selvet og kosmos møtes. Tanken som erkjenner hvem, hva, hvorfra og hvorfor man er. Tanken som bringer fred til å hvile sitt sinn i i den forvirrende væren mellom alt og intet. Tanken som åpner den innbilte ensomhet, - og bøter den ubotelige. Det skjer jo ikke at man har evnet å tenke denne. Man vil til sin tid og times komme alltid måtte bære børen av seg selv.

Men ved enden av et særlig forvirret og forvirrende år av livet, kan vel reisens avstand til daglig dont likevel gi anledning til samling av det selv man har; om nye valg som må tas for ens videre ferd gjennom tiden.

Man må eie sitt liv til man går i grav, og ikke bare flyte med strømmen der den er sterkest i livets elv. Jeg vet ikke nå hvor jeg nå skal styre, og hva jeg har å styre med. Jeg må erkjenne en sorg jeg ikke visste jeg hadde. Jeg må sette meg selv og alt mitt bak de disposisjoner jeg alt har gjort for den nye ferd. Det kan være jeg må gi dem på båten alle, om jeg finner at de ikke er mine.

Akkurat nå er det altså i østbyen man bor, - og sin pensjon man lever av. Det er vel intet ille med noe av det. Ja vel. Godt. Man ser det gjennom togvinduet i Bourgogne, og får ta erkjennelsen og alle dens implikasjoner med seg hjem. Om den da overlever ferden.

Etter en drøy times ferd til, nærmer man seg Mulhouse i Alsace. Det er en by og et jernbaneknutepunkt som ligger i hjørnet av Frankrike mellom Tyskland og Sveits. Og i en region som skal huskes fra skolegangens historiepensum.

Mot Mulhouse blir togets ferd langsommere og mer kronglete. LGV Rhin-Rhône når ikke helt fram til Rhinen. Den ender etter Belfort-Montbéliard TGV, og løper sammen med det ordinære og alminnelige gamle sporet fra Paris Est til Mulhouse. Dette passerer vannskillet mellom Rhônes vassdrag og Rhinen ved Valdieu, før det kommer til Mulhouse. I sør stiger landet mot Jurafjellene. I nord stiger det mot Vogesene. Jernbanesporet krongler seg på vanlig jernbanevis ned fallet med omtrent 100 meters høydeforskjell fra Valdieu til Mulhouse Ville.

I Mulhouse er det tegn på mye avviklet jernbanedrift. En gjengrodd skiftetomt brer seg ut rett etter bystasjonen. Utgått og utrangert jernbanemateriell står her og der. Ikke alt er fullt på stell i hele den franske jernbaneforvaltning heller. Her kan ha vært travlere tider for togene før.

Mulhouse ligger i Rheingraben som fylles ut av øvre Rhinslette i 36 mil medstrøms nedover elva fra Basel. På den ene siden ligger den skogkledte fjellkjeden Vogesene i Alsace, på den andre siden fjellene og åsene i Schwarzwald i Baden-Württemberg. Toget fortsetter i krok og krinkel ut av Mulhouse og videre på den franske bredden av Rhinen mot Strasbourg.

På ferden mot Strasbourg ser jeg ut vinduet mot vest opp på de skogkledte åsene og fjellene i Alsace. Oppe i høydene bakenfor her ligger Natzweiler. Dit sendte nazistene opposisjonelle politisk aktive unge europeere for å la dem forsvinne i natt og tåke. Vi har å ta oss i akt nå, så ikke troen på menneskets verd går tapt i vårt verdensbilde, - når rett mot galt blir hipp som happ og forakt og hån formeres. Vi har en tid for dette nå. Når den kunnskapsløses hat mot kunnskap får regjere, - og dumskap er makt.

Kunnskap er påkrevd. Kunnskap til overs finnes ikke.

I Strasbourg vendes togets kjøreretning ut av stasjonen, og freden fortsetter over broene over kanalene og Rhinens hovedløp og kommer til Tyskland på motsatt bredd. I Kehl rett over broen er det stans for grensekontroll. Grensepolitiet kommer på og ser meg, men betjentene vil meg ingenting. Jeg får slippe inn på mitt ærlige ansikt.

Videre langs Rhinens høyre bredd ankommes Baden-Baden, Karlsruhe og Mannheim i Baden-Württemberg i den skjønneste tur og orden.  

Like nord for Mannheim går grensen mot Bundesland Hessen. TGV Inoui fra Marseille St. Charles når Frankfurt Hfb punktlig til rutetid.