Spilledåsen fra Dælenenggata

Originalt publisert i Årsskrift 2025 for Malvik historielag

Mormors spilledåse før den flyttet til Fjølstadtrøa museum i Malvik. Foto: nim&b ©

Opphavet til min mormors spilledåse er en gåte. Vi barnebarna kan minnes at den sto i et soverom i mormors leilighet i Dælenenggata. Men hvordan den var kommet dit er det nok ingen levende som vet lenger nå.

Den kom til Selsbakk som arvegods fra Dælenenggata 35 B, Oslo 5, inngang Københavngata i 1967; etter at mormor Inga døde på Levanger sykehus, etter hjerneslag tilkommet under trøndelagsreise til konfirmasjon av et av sine 9 barnebarn.

Mormor flyttet til Dælenenga etter hun ble enke i 1949. Før det hadde hun og morfar Anders bodd i tjenestebolig hos NSB på Grefsen stasjon, der morfar var skiftekonduktør.

Morfar omkom i tjenesten ved en avsporing av en tankvogn med sprit fra Vinmonopolet på Hasle, som ligger til Alnabanen, som grener av fra Gjøvikbanen mot sørøst på Grefsen. Etter det var ikke lenger tjenesteboligen disponibel for skiftekonduktørens hustru enkefruen. Hun flyttet til Dælenenggata.

Mormor kom fra fattige kår i Røykenvik på Hadeland. De var 10 søsken. Ikke alle vokste opp. Flere av dem som gjorde det, utvandret til Amerika. Hos morfar, også fra Røykenvik, var de også 10. Der sto det kanskje bitte litt bedre til med utkommet, men akkurat velbeslåtte var de nok ikke i den heimen heller. Jeg vet ikke. Det måtte arbeides for føda. Og til Amerika, og til himmelen, reiste de fra den søskenflokken også.

Det er helt utenkelig at det i noen av disse heimer var utkomme til anskaffelse av noen snobbete spilledåse. Så derfra kan den nok ikke ha kommet, nei.

Av min morfars ettermæle i min erkjennelse, forstår jeg ham som en geskjeftig, omgjengelig, rettskaffen, hardt arbeidende, praktisk begavet mann; elgjeger, fritidsfisker og kanskje litt våghals. Trolig motstandsmann. Jeg møtte ham aldri. Og om krigen ble mye nevnt, men lite sagt.

Det kan kanskje ane meg at morfar av anledning og mulighet kan ha fått spilledåsen i hende fra en eller annen i sitt helt sikkert betydelige tilfang av kjenninger og kjente hele Hadeland oppetter; av en eller annen grunn i en eller annen sammenheng; for å ha den med hjem som et klenodium for familien. Men dette er en tynt begrunnet spekulasjon. Det er ikke omtalt noen gang at dåsen var på Grefsen før den med absolutt visshet for ettertiden materialiserte seg i Dælenenggata 35.

Men altså noe man kan tenke seg i tanken, av mangel på bedre vett på det. Men jeg har nok en annen mistanke også.

Enkefru Inga i Dælenenggata hadde nok også sitt nettverk av venninner og kjente. Flere av disse var nok byfruer blitt. Og det er nok mest rimelig å tenke seg spilledåsen som et utpreget bedremanns bymøbel.

Det var noe med en fru Mortensen, som vanket hos mormor. Hun var svensk, og hadde vært gift med Mortensen, og var blitt enkefru Mortensen. Og hun var nok både litt fornem og noe bemidlet. Og muligens en skjønnånd. Det ble også nevnt at Mortensen hadde sittet godt i det.

Jeg selv minnes henne vagt, som litt penere i tøyet enn min mer jordnære mormor, og sminket. Hva og hvordan det hadde seg med henne og mormor, vet jeg ikke. Men de hadde nå hverandre til selskap i sine liv på et eller annet vis.

Jeg har for meg at denne fru Mortensen døde,- og at det ble habengut igjen etter henne, som av uviss grunn havnet hos mormor.

Og det er nok slett ikke utenkelig at spilledåsen kom inn i slekten den veien, nei. Må jeg mene noe om dens opphav, holder jeg nok en knapp på denne muligheten. Med det forbehold at den erindringen antakelsen støtter seg til, blott og bart er et barns.

- - -

Men la oss si det sånn: Mormors spilledåse er en arv til ettertiden etter fru Mortensen.

På Selsbakk sto den i mange år på loftet og støvet ned og ble matt i lakken. Den virket ikke, og platene måtte dreies for hånd for at den skulle spille. Det har flere av dem ved småfingres tilskyndelse tatt skade av.

Etter hvert ble den overtatt, overhalt og overflatebehandlet av en arving med blikk, hender og tålmod for sånt. Da ble det liv i treet og i verket som lager låten igjen, og den kom ned fra loftet og fikk stå å skinne i ei stue i mange år.

Så var da disse årene over. I store, gamle hus vil tiden til slutt vinne på sine gjester. Nå skal herskapene heller være tidens gjest andre steder. Spilledåsen får ikke være med.

Så fikk den da heldigvis heller flytte til Fjølstadtrøa.

Det er forsøkt å konsultere ekspertise for å få mer rede på produktets vesen. Forsøkene har dog ikke rukket så dypt.

Spilledåsen skal kunne være en Symphonion Duplex Comb. Eller det kan også være en Polyfon. Den spiller ved at utstansede tagger i platene slår an mot blokker i metall og får disse til å svinge i stemte frekvenser som danner musikk. Slike maskiner hadde angivelig sin glanstid på 1890- tallet.

Fjølstadtrøas nye jukeboks kan således godt kunne være musikkteknologi in the making. Som spiller musikk som i vår tid bør kunne få passere som tidlig tekno.