Det imperative for trivselen

Venezia kan nok kreve litt fartstid. Jeg sitter med solbrillene og boblejakke på og ser på folket som passerer. Jeg ser mest på kvinnene. Jeg liker å se på kvinner. Jeg liker kvinner. 

Jeg sitter bakerst i skyggen under markisen, og har mørke briller på. Jeg kan se hvor jeg vil. Jeg hviler blikket der jeg finner det behagelig. Det skjer en gjenoppdagelse av gleden ved å se på kvinner. Nok en gang. Av alle slag, aldre og fremtoninger. 

Jeg har faktisk god forstand på kvinner, kjenner jeg. På avstand helst; det da. 

Det er jo også der de helst holder seg nå. Så det der er vel en virkelighetskonguruent selverkjennelse nutildags også; det da. Man har da sannelig prøvd å korte avstanden inn. Det gikk som det gjorde. Så sitter man da heller her i skyggen for seg selv med solbrillene på. 

Å finne en pålitelig frokostleverandør er imperativt for trivselen på tur. Og Venezia kan altså kreve litt fartstid. 

Midt i tråkket i Cannaregio, i hovedløypa fra toget til Markusplassen, finner jeg en bar uten pynt og dilldall og lokkemidler. Den har vel et navn, trolig, som ingen kjenner. Jeg spør verten. Han må se etter hva som står i hodet på kassalappen. Joda. Den har altså et navn. La nå det bare fare. 

Jeg i oppdaget den i går. Enkle utemøbler i aluminium; ikke duker; askebeger; i går kveld en matrone fra nabolaget som sjenket seg en smule og som snakket uavbrutt hele den lille timen jeg satt der med en spriz aperol og en cannolo. 

Menyen står skrevet med kritt på tavler slått opp på et fortausskilt. Noe alminnelig frokostvørkje står oppført der. Her kan dollarturistene bare ha det så godt, om de vil. Her betjener vi våre. Uten jåleri og dilldall. 

Jeg bestemte meg for å komme tilbake igjen i dag. 

Det er mye folk å se på her. Og ikke alle er kvinner. Men de gamle, de er ofte gamle damer på farten for seg selv, ja. I sin egen fart, ja. Jeg ser på dem også, ja. 

Hva bærer de på mon tro? I sin sannsynlige enkestand der de stavrer seg i vei i sin ensomme alderdom? I kurven på rullatoren bærer de dagens lille innkjøp. De er sammensunkne, lutryggede og magre. Og vel stelte, vel friserte og vel kledde. De bærer vel på levd liv; og stor stolthet og selvrespekt og sorg. Den siste sats av livet er en largo i moll. 

Den unge Sophia Loren kommer flere ganger forbi på vei til jobb eller noe. Hun har ny forkledning hver gang. Den lett middelaldrende kommer også anstigende i ulike versjoner noen ganger. Og den fullmodne også. Det er nok hun som tiltaler meg aller mest. Sophia har det hver gang og i alle aldre travelt, og haster svært så strunk i gangen forbi i lange støvletter med høye hæler. Du hører på steget at det er henne hver gang hun kommer forbi. 

Den unge snakket noen ganger i mobiltelefon og var viktig opptatt med ett eller annet et annet sted enn her. Carlo Ponti var også av og til med. Han var hver gang i sin sedvanlige alder. Det er intet spennende med ham. Jeg verdiget ham knapt et blikk. 

Det driver noen andre spradebasser omkring her også. Uspennende jålebukker som gjør seg til. Når jeg har fått den første kopp kaffe i meg, bestiller jeg frokost: en croissant med noe søtt kliss, omelett, ost, skinke, appelsinjuice, og en kopp kaffe latte til, takk. 

Flere ganger i fleng kommer unge turistjenter i flokk og følge forbi foran markisen. Rene og pene i tøy og sinn og kropp. Det går i tysk. Det går i amerikansk engelsk. Det går i svensk. Søte og uskyldsrene som den første nysnø ser de ut. De har noen av dem noen langlemmede, skranglete og smale gutter med seg hjemmefra som de går og leier på. De er nå som de er. Gutter er gutter.

Hva bærer de på? Nysgjerrighet og tro? Eller lengsler og tvil? Vitebegjær eller eiesyke? Trang til å oppfylle jorden og redde dens framtid? Jeg vet ikke. Det vises ikke på dem. Jeg kjenner bare min egen byrde. Den er ikke så tung lenger; jeg har kastet mine pretensjoner av. Arven er overlevert. Det får bli som det vil. Om jeg bare kan få være snill. 

Verten kommer med frokosten. Yepp. No snakker vi. Italienske smaker i hjemlig forkledning med to skiver toast. 

Etterpå sitter jeg i stillheten inne i meg selv og ser på verden og drikker kaffen ut. Jeg ser på alle kvinner som imperativt for trivselen går forbi, og kjenner meg i live igjen av gleden over å nyte synet av dem. Jeg takker for maten, betaler, og går til dagens dont.

Jeg lover verten å komme tilbake igjen.  

- - -

Og det gjør jeg jo, når dagens gjerninger på reisekontoret er utført, og dagens drift gjennom byen og Markuskatedralen er avsegstyrt.

Kvelden er mørk og Venezia uti byen er nifs og skummel i mørke. På mitt nye pretensjonsløse stamsted i Cannaregio sitter noen gutta boys som drar seg mot min alder og har seg en aftenstenkare og lar skrytet gå. Mor matrone fra i går er helt stille i dag. Hun puster tungt av emfysem mot nesten lukkede lepper, og røyker seg en sigarett til ølen. Noen unge menn av byen og en pur ung Sophia samler seg rundt et bord ute mot gaten. Når den unge Sophia ankommer ber en av guttene om en Campari til, ja takk.

Jeg hilser på verten, som hilser begeistret tilbake på sin nok noe sparsomme engelsk, og setter meg til med et glass hos de originale veneteianere omkring meg. For å se på menneskene som går forbi.

Kvinnene. Imperative for trivselen. Jeg liker nok Sophia best når hun er noe mer fullmoden enn denne.