Trattoria Misericordia, Cannaregio, Venezia 😊

Jeg visste ikke helt hva jeg bestilte, men jeg hadde nok hatt for meg at Trattoria Misericordia var av de ypperste i Cannaregio. 

Jeg havnet her fordi jeg ga opp å få servitørens oppmerksomhet på det enklere spisested nedi gata. Der jeg hadde vært ute etter en enkel toast og en kopp kaffe. Og der jeg viste meg å være en usynlig mann på over 100 kilo som kun i selskap med seg selv ikke var til å få øye på. 

Så jeg ble sur, og gikk, siden ingen der kunne se meg. 

Det kan vel være alle disse flotte karakterfulle kvinner overalt kanskje, som setter litt livsglød i en hingst som er tatt ut av avlen. 

Og rampete, knusbedårende; med helt overbevisende ferniss av en kjølig selvbevisst eleganse. Åh, dæffen! Hadde man vært den som fikk ilden til å brenne, hadde man vært fortapt i Venezia. Men nei, sånn er det nok altså ikke mer. Eller har aldri vært kanskje; noen gang; eller litt kanskje, men for lenge siden nå. Faen og. 

Men. Det skjer noe med synet på livet når det italienske lyset lurer seg inn i den novembermørtna som truer i haudet. Man unner seg sogar et glass rødvin til lunsj midt på en søndag. Som om man faktisk fortsatt kan tro at man kan ha en legitimt krav på sin andel av lykken. 

Jeg spurte heller kelneren i døra på Tratteria Misericordia om han hadde lunsj til en aleinamann. - Si. Hvorfor ikke? Sa han, i sin barmhjertighet kanskje, og viste meg et bord blant alle de helt tomme på kanalkanten. 

Han stakk til meg menyen, og et løsark der to relativt stivt prisede retter sto oppført; begge med tagliatelle, og noe mer. Som min italiensk ikke strakk til for å forstå. Jeg har siden funnet ut at det må ha stått astice ved den billigste. Jeg spurte ham hva dette var, og fikk svar, men hørte ikke etter. Så jeg bestiller like godt retten. Og kaffe og vann; og altså et glass rødvin. 

Det som kom på bordet var en gjev lunsjrett av aller ypperste slag. Det var båndspagetti med languster, altså en klippehummer,- kokt i skalldyrets kraft, og krydret og smaksatt med alskens venetiansk godis. Åh. Dæffen! Benissimo!

Jeg plukket fra hverandre dyret, og spiste langsomt og så dannet som jeg kunne denne noe kompliserte spise.  

Det var en ørliten kaffetår og en skvett vin igjen da jeg med brødbiter hadde maulet den siste rest hummerkraft i meg. Det oppsto et grand moment of zen, da jeg i perfekt kontemplativ balanse med universet drakk de siste skvetter av det alt. 

Da jeg gikk til disken for å gjøre opp var sjefen kommet på jobb for å ekspedere søndags ettermiddag. Jeg fikk den tradisjonelle limoncello med vekslepengene. 

- Benissimo, ytret jeg. Naturligvis. - Benissimissimo.

Det kan være det går bare bedre og bedre dag for dag nå. Helt til det med full visshet uansett går helt overbevisende og definitivt til helvete en dag. Med alt og alle. Naturligvis. Sånn er nå det. 

Vi får tru det drøyer.