Himmelblåkysten

Togturen fra Genova til Arles går på nye skinner for meg. Tiden er nå, langt inne i det sjette dusin år av livet, inne for å hilse på det sydlige Frankrike, som har ord på seg hjemme for å være så framifrå.

Reiseplanen omfatter fire regionale tog i Italia og Frankrike denne formiddagen. Et av disse skal kjøre gjennom Monaco også. Men der skal jeg ikke av. 

Ut av Genova med morratoget går sporet gjennom de vestlige deler av byen, med industrianlegg og de store havneanleggene utover mot utkanten. Den italienske rivieraen har sin vestlige arm, Riviera de Ponente, her bortover mot grensa mot Frankrike. Den østlige armen, Riviera de Levante, strekker seg litt nedover framsida av det italienske låret til Punta Corva, der Liguria-kysten blir Toscana. Her ligger de berømte fem fiskerlandsbyene i verdensarven som alle glade vandrere nå en stund har skullet besøke, og som samlet går under navnet Cinque Terre. 

Men jeg skal ikke dit. Siden en gang kanskje, når litt mer av lufta har fått gå ut av hypen. Men ikke nå nei. 

Nå er det vel forsåvidt ikke sånn at kysten videre vestover er helt fri for hype og snobberi, den heller da. Etter to og en halv time har første togtur nådd Ventimiglia, som er grensestasjonen mot Frankrike i Itala. Da har turen gått gjennom et solfylt kystlandskap med strender og forberg og berg og daler, med bebyggelse som antyder stive eiendomspriser og fornemme nabolag.

Det neste toget skal ta meg til Nice. Det er ikke lange biten, og tar en liten time bare med toget. Nå er jeg for første gang i livet på Cote d’Azur. Her er det hus og kåker og villaer oppigjennom forbergene og de bratte skråningene ned mot havet hele vegen bortetter. Man begriper at de rike har det godt her. Det er midt på dagen i november, og solen varmer godt. Husene er store. Tomtene er store. Og havutsikten er sikkert som oftest upåklagelig. 

Men om en smålåten selsbakking kom her med sin Toyota? Nope. Ville nok ikke finne bare lykken her heller, nei. Niks. 

Lykken er et kort glimt av sannhet. En liten stille fred. Et tillitens blikk i et tillitens nikk. En varm nærhet. En bit roquefortost på et slangna rundstykke. Et uventet vått og varmt begjær som reiser mot og vilje. Et sovende barn i huset. En bladsei på kvar makkangel nedover på juksa. 

Men livet er mer enn lykken. Det finnes altså rikdom, penger og makt også. 

Og det er nå her, og må visiteres. I dag fra toget. Nå er det Monaco - Monte Carlo. Men det landet lar seg altså ikke visitere fra toget, nei. Her er grunnen så verdifull at den ikke kan søles vekk på togskinner over bakken. Toget forsvinner inn i en tunnel, og stopper ved en stasjon midt inne i denne, og fortsetter videre gjennom tunnelmørket igjen og ut av landet. Det var det. Monaco avsegstyrt.  

I Nice Ville var det nytt togbytte til tog mot Marseille. Gikk bare godt, Ingen tid til å handle mat og drikke; får vente med det til Marseille.

Videre nedover blåkysten ligger det ene snobbeparadiset etter det andre: Antibes, Cannes, St. Tropez. Det ene supervillanabolaget henger sammen med det neste. Man begriper at her går det an, ja. For den som har utkomme til å kjøpe seg ut av alt besittelsesbesværet man må ha med så mye kostbar eiendom. Vakkert er landskapet. Flotte er strendene. Og eventyrlig himmelblått er sollyset altså selv i november. 

Rett øst for Toulon tar himmelblåkysten slutt. Her trenger den prosaiske virkelighet seg på med alt sitt noe mer uskjønne vesen. Toulon er en militærby og flåtebase. Litt lenger vest ligger storbyen Marseilles, som til tross for sin plass i solen, plages med skitt og lort og industri og trafikk og husnød og hjemløse og alle de storbyplager storbyer har. 

I Marseille St. Charles var det en drøy halvtimes overgang til neste tog. Jeg tok straks rede på avgangsspor for toget til Arles og videre mot Avignon. Og gikk og fikk i meg en matbit og en kopp kaffe.   

Dagen klang av mot kveld da jeg nådde Arles og tok meg inn i mitt losji for den kommende uke. Da jeg kom til meg selv etter et kvarter på øret der, hadde kvelden kommet.

Arles ligger ved Rhonen. Det er den jeg skal se her. Men det får vente til i morgen.