Ved Vik i Helgeland
angar av frau og fjære
dei gröna ängarna blå
ørretsprett sprett
på våg, krøttera rautar; og
høge står himlane
av inkja
og æva
kjærleiken er
LA, juli 2019
Ord
I gamle fjes ligger fonner
av gammel tid fra i fjor.
Ny tid laver ned og legger seg;
til stadig mer gammel tid,
og evighet og uendelighet
som snøen gjemmer,-
og som det aldri blir nok av
nok av fra før;
den gamle ufred i januar over intet og ingenting
som tiden nå laver ned over og gjemmer;
ordkløveriet over null, niks og ingenting
under lysårenes himmel.
Ord fra i fjor bryter plogspor fram
i gammel tid på pannen;
kjeklingen om bagatellene og tøvet i støv,-
som det likevel aldri ble annet av
enn furer av tid i et ansikt.
--- --- ---
La oss nå heller lukke våre sinn i bønn
til avguden
og besvergelser
så intet erkjent får true vårt hellige hat.
La oss i fred få tro bare det vi vil.
At alt blir bra.
At det er ingen grunn til bekymring.
At døden venter dem alle til slutt.
Jo før, jo heller, ja.
La oss løpe fort til dit hvor elven skal krysses,
og gjøre stor skade på alle og alt alle troende
holder for vist og hellig på vegen.
Det snurrer en jord.
Imens holder vi på; med vårt;
med granatene og løgnene og den store mistro
til alt og alle,
og skirennene og de anabole steroidene
og medaljenes forside,
og alle pengene vi alle vil ha
flere av enn alle andre;
så vi kan gå glade hjem til
våre hus og våre selvbedrag;
og sitte i våre nye
flammebjerk spisestuer;
og spise trøfler og dyr mozarella til fine toscanske årgangsviner;
og tenke på alle våre seire vi har vunnet;
med alle midler over alt og alle mot alt;
og ingenting vel.
--- --- ---
Seil oss videre i våre nye fartøyer
fra bortenfor havene;
med våre batterier og motorer
som brenner tiden opp til giftgass;
og la oss plage og skjende og utnytte hverandre
med hån og vold og grove krenkelser;
i både kjød og ånd,- gjerne;
gi dem inn så de kjenner det. Svina.
Ja takk.
Meg og mitt;
mine drømmer;
mine penger.
Hold intet annet hellig.
Dette er mitt hus.
Så drit og dra. Dust.
La ikke de troende få be sine bønner.
La ikke de fattige få ete av smørbergene.
De kan takke seg selv for sin fattigdom.
--- --- ---
Mennesket.
Er ikke stort.
Det er meg.
Og mitt og mine.
Alle er alene og har å berge sine egne skinn,
og sanke seg sin egen rikdom;
i røvergods av steintøy og sølv
og biler som alltid lukter nybil
og klær og møbler og mat
av stil og klasse.
Den som ikke arbeider på denne dåd
skal heller ikke ete;
skjendet, krenket og ydmyket til ingenting
skal den være. Som ikke tror
på meg.
--- --- ---
Nåh. Såh. Ikke det.
La tid lave ned over mine
ville veger. La plogen pløye
kjærlighetens furer i tid
på mitt fjes.
En lav flamme brenner
i bringen. Jeg kan elske
din neste. Som meg selv.
LA 2021
I himmelbrann
Den nattebris han farer med,
forbi mot alle steder,
er evighet som varer ved
der ingen høster heder.
I større væren enn du bys
blant mennesker i vrimmel;
alt hva du er får her sitt lys
ved denne røde himmel.
Helt rolig retter nakken seg;
vâr lengsel i deg brenner.
Nå åpnes opp for dette deg,
som nordlandsnatten tenner.
Du stryker stille luen av,
for andakt å annamme.
Ure lite, lett og lavt,
du kjenner livet flamme.
I underet å finnes til
her nå, i rom og time;
i lyd og lys av vind og ild,
er tro all tankes kime.
Din bønn for sorg og glede er:
all denne skjønnhet vender
alt som må skje i livet her,-
til kjærlighet som hender.
Nå! kan du gi deg varig hen;
til spill av liv i kjød og ånd.
La motet fryktsomt søke den
det nakne håpet i din hånd,-
ved alt du bærer mot ditt fall,-
i himmelbrann begjærer.
Lev din lengsel! Søk ditt kall!
Mens tiden deg fortærer.-
LA,- Meløyvær august 2018
Ecce homo
Et menneske søker sin visdom hos lærd,
med alt hva det gjelder,- for alt hva det vil.
Ved alt som kan stå for dets jordiske ferd,-
utslitt av tvil ved sitt ærend og verd;
vil det aldri få fatte hva alt tjener til.
Det faller på kne for å be om en lønn.
Det ber ingen himmel, med fattige ord,
om frelse for verden i Fader og Sønn.
Mennesket samler sin tanke til bønn;
i sin glede og sorg,- over mat på et bord.
Etter liv i et menneske, følger å dø.
En dag er det borte. Så snurrer en jord.
For sitt liv inntil da, vil det la noen blø,-
for i matro og fred å få ete sitt brød.
Inntil frelsen fra løgnen i menneskets ord.
Se dette menneske! Straks når det kveld.
Det ser ingen andre,- det har ingen fred;
når mennesket tror at det har kun seg seg selv,
kan havet nå toppen av Ararat fjell.
Det hedrer de rike,- som trykket det ned.
LA,- Roma desember 2018
Endetidssalme
den gule bjerk står tung av regn,
din hagtorn er blitt naken
i speilet ser du tidens tegn
ha høstgrå stubb på kjaken
den lave himmel blir av bly,
og matt ditt glimt i øye;
du retter nakken dog, på ny
i dumskap, trass og møye
du har det mot du har fått prøvd,
mot maktene og tiden;
det har vært alt du har behøvd
det taper en gang,- siden
--- --- ---
den røde bøk står full av blod
mot okergule høen
i bringen gløder livets glo,-
stilt ventende på snøen
den knappe nyhetsbulletin
om gjerning gjort i verden
hilser fra et ekkelt gjeng
som får bestemme ferden
fascisten står med dødens knapp
forstand og vett parteres
rett mot galt blir hipp som happ
forakt og hån formeres
nå stilles tiden så vi går
i takt når den vil feste;
den store gledes mange skår
skal skjære raust din neste
--- --- ---
la synge høyt! med diger røst!
så sannhet løgn kan rive!
den salme for den mørke høst
en troende må skrive
den gamle tid med gule blad,
for vann og vind vil falle;
kom syndflod! som i vinterbad
helst lutre skal; oss alle
credo
der ord ikkje er
talar sanning
frå ein stad
gøymd burt i
opne auge
som ser
vil løgna om
sanning
kverva burt
i dei varaste kyss
av sanning
for alle dagar av
æva
LA, september 2020
Bjarkøysalme
I denne natt lyser sol;
sterkt i etterlatt kjærlighets rus.
Fra en bortkommet elskedes bol,-
glemt i minner og strid
- skinner rester av tid;
blått og klart over heimer og hus.
I denne natt står du ved
villet gjerning som aldri ble øvd.
Når du finner den kirkegårdsfred
alt blir avrundet i
når et liv er forbi
- vil alt opplevd og dømt være prøvd.
Blå skinner tonen i natt
- som den synger i skaperens horn.
Den tid vi har her blir forlatt.
Vi er vindsus i løv.
Alt som er vil bli støv.
Tiden maler sitt mel av ditt korn.
I denne natt,- kan man dø.
Det er vær her som høver for det.
Man kan reise på fløende sjø.
Fra det blankstille hav
kan en godt gå i grav
- når man nå først likevel må avsted.
Helgelandsmorgon
under grå himmel
halvblind skipper og
poet bøter med ord
gamal blå sorg,- over
raud kjærleik som
vinden tek;
sanninga er orda sin løyndom,
- og morgonen føder no
ein grøn dag til
Helgeland blå
song av hav ein blues i moll
opnar opp eit heilagt land
skar ost til skiva
av systrer og horn og hattar
seglar ein spegel
av æve
og inkje i
raud kjærleik
Den neste tid
Av skjønnhet skinner ensom sorg
i lyset over tun og torg.
Kan dette mismod svinne?
Finn meg en sjel å dele med
all sorg og skjønnet vi skal se,
så neste tid kan vinne.
Tusen skarv står på et skjær,-
godt langt av land og øde.
Vårens under hender her.
Ny tid får hjem og føde.
Tre rådyr beiter i et bryn.
Gult leirfivelen lyser.
Et lysredd sinn ser disse syn,
og kjenner at det fryser.
Den brune jord skal snart stå grønn
av arbeid som kan få sin lønn,-
når neste tid blir skrevet.
Marken ligger bar og snau.
Her over land står dåm av frau
i bondens slit for strevet.
Våren lover lys og tro.
Gåseplogen kommer.
Hun som var barn da plogen dro,
blir kvinne nå i sommer.
All tid står stille nå i kveld;
nå kjenner hun det i seg selv:
den neste tid vil brenne.
Hun værer her den store kraft
i smaken av den søte saft,-
som nå i vår skal renne.
Tranen utpå ekra går
så gjev og spankulerer.
Gubben taus i tunet står
i ro og spekulerer.
Liv i vårsol vinner makt.
Distansen er tilbakelagt,-
en vinter overvunnet.
Røyskatten er ennå kvit;
men piler lettbeint hit og dit.
Den neste tid blir funnet.
Ti tusen år står skarv på skjær,
godt langt av land og øde;
i tusen tonn guano der,-
fra levende og døde.-
LA,- Vennesund april 2019
I hamn - om att
Ein framand frå havet må sjå seg på land.
Der vinden frå hav kjem med regnet som fell,
kan sanning stå skrive i rennande sand.
Den må ein få lesa. Så kan det bli kveld.
Ein bed seg ei bøn frå ein båt som gjekk ned,-
og fekk heva og tørka og bøtast i fred.
Dei regnblaute kleda på snor har han hengt.
Den segler aleine som ikkje er to.
Ein drøymer om lukka,- med verkande lengt.
Ein ost på ei skive er lukke rett no.
Ein fyrer i ruffen og tørkar sitt skinn.
Der lukka er einsemd ei lukke du finn.
Rett no er han nøgd med ein båt som er sin;
han segler si lei, og står ikkje på grunn.
Her har ein ein papp av den blodraude vin.
Den opnar han varleg,- ombord her ei stund.
På land går alt folket i levande sviv.
Han og skal i land der, og berge sitt liv.
Kafé Getsemane
Langfredag satt han stille inne
ved det store spisebord
i morgenstunden for å finne
fred fra alle store ord.
Det som var kjent var brått forbi
da bildet av det brast.
Erkjennelsenes bratte sti
bød ingen kafferast.
Togets sang
mot skinnegang
skal dundre gjennom sommernatten;
ankommer
ved midtsommer,-
før båten avgår klokken atten.
Tre skvetter av den strenge lut
som driver ut all verk,
får langsomt revet margen ut,-
av alt som gjør meg sterk.
Ord
I gamle fjes ligger fonner
av gammel tid fra i fjor.
Ny tid laver ned og legger seg;
til stadig mer gammel tid,
og evighet og uendelighet
som snøen gjemmer,-
og som det aldri blir nok av
nok av fra før;
den gamle ufred i januar over intet og ingenting
som tiden nå laver ned over og gjemmer;
ordkløveriet over null, niks og ingenting
under lysårenes himmel.
Heilag er stunda
Tei med ditt snakk.
Byd kjærleik og takk.
Stå støtt i den heilage stund.
Sanninga talar der ord ikkje er.
Sjå ho i auga og kyss hennar munn.
Lat det verta gjort, det du gjer.
Her ansar du sanninga; naken og sterk.
Løgna er orda sitt verk.
Tak det med tol.
Vær vatn og kol.
Bær ikkje meir med enn du er.
Varmen i bringa er tida som brenn.
Elden og maktene berger deg her,-
om løgna vert nærmaste venn.
Sjå etter løyndommen sanninga kan,-
på mjukaste staden du fann.
Sånn er den trua; at visse er løgn,
mot sanninga open og vid.
Jau. Akt på ditt ord.
Vær audmjuk og stor.
Lev dine modige dagar og døgn.
Uviss er sanninga, æve og tid.
Med kloden kverv tida i rasande fart.
Heilag er stunda som vart.
evig tro
helt uten vekt er hva jeg vil,-
fridd fra djevel, løst fra gud;
bare det å høre til
vil gjelde,- som det siste bud
alt strev for mat, alt jag for gull
er smått mot alt jeg ikke vet;
vår væren er av lys og kull,-
og gammel som en evighet
det endeløse lysets rom
skal tiden fortsatt løpe i
av støv, til støv blir liv skapt om,-
alt og intet blir forbi
må øyeblikk av evig tro,-
by hvile under tidens ving;
en kropp blir mett, en sjel får ro;
la herske fred,- og ingenting
LA,- Roma desember 2018
Troens julebrev
Du som nå har gått deg trett
på allverdens brede veier,-
som har undret, søkt og grædt,
strevet for den tomme seier;
og vil skam til glede vende.
La nå hende
kjærligheten. La den brenne.
Den er livets hensikt. Lev!
Liv er støv av evighet.
Sannhet er en skrift i sanden.
Bøtes kan all ensomhet
kun ved liv levd for en annen.
Tom og gledesløs og ene,
helt alene
gjennom dager uskyldsrene,
våger ingen livets svev.
Kjærlighet er livets rot.
Det å elske er å øve
livets dåd med livets mot,
sinnets styrke; livets prøve.
Talt av mesteren som lære:
Hold i ære
kjærligheten,- den må være
renningen i troens vev.
Vit å elske uavbrutt.
Hold din dag til døden kommer.
Fred vil senke seg til slutt.
Salmen klinger. Lyset flommer.
Kjærligheten alt beseirer!
I dens leirer
evig jul i fred vi feirer.
Lyd så! troens julebrev.
Gjendiktning august 2024; LA. Juletrøst; etter Ole Vig (1824-1857)
Bønn
Så får jeg leve livet som en tilgitt.
Min skyld er sont; og trygg og viss min fred.
Mitt navn er rent, ved nåden fra min skaper.
Vi nådens barn er skapt av evighet.
Så storslått unnskyldt tilgir jeg min broder.
Jeg lyder glad den lov om kjærlighet.
Når alt det nære krever av vår vilje,
la oss få nå hverandre likevel.
Frykt bygger murer. Jeg vil bygge broer;
så elsket at jeg nå tør elske selv.
Med motet til å føle med min neste,
la meg se til at alt blir bra mot kveld.
Må nådens lys få brenne i og for meg.
La nådens rike fylle tid og rom.
La jordens brød få deles til vår ære.
Må sultne munner mettes der jeg kom.
Velsignet være alt som er og lever
i denne skaperverkets helligdom.
Amen.
Gjendiktning 2024; LA. I then shall live; Gloria Gaither 1981.
i Måneset
storstille natt i Måneset
båt og båtkar bur berre
to i hamna
hegra sto ei stund og
flaug fluks no
kjærleiken
hekkar her
og vinden
Adams aftenbønn
Denne min verdens forbannede gnål
om å vise seg frem alle steder,-
og dette de taktisk begavedes mål,
om å sikre oss ære og heder;
jeg har nok av det nå!
By meg fred fra det der!
Må jeg heller få stå
under skyggen av trær;
for å streve mot sannere gleder.
Denne min viljes ubendige trang
til å eie all velstand i haven;
lar min grådighet styre med tidenes gang,-
til jeg eter ihjel meg av gaven.
Få meg fridd fra meg selv!
By meg lett mat og ly.
Ganske snart blir det kveld.
Jeg går så til den by
der de mette skal glemmes i graven.
Til den siste av timenes sikre sorti,-
la meg høste forsiktig av grøden.
La den vandring på jorden som da blir forbi
gå mot frelse fra kjærlighetsnøden.
La meg smile mot smil
i en elskedes nikk.
La min lengsel og tvil,
i et tillitens blikk,
se sin mening med livet og døden.
Nordstjernen
Et skip vil ta meg hjem til helg
fra livets hav,
i uvær fra Vårherres belg,
og kov og kav.
I den lengste natt av netter
strever jeg og skipet etter
å nå frem
- til tidens hjem.
Vi seiler våre korte mil
i denne fart,
i urein sjø av tro og tvil
med dårlig kart.
Nattseilas i regn og skodde
runder snart den neste odde.
Stå han av!
- er livets krav.
Alt som er tar tidens kvern.
Nordstjernen er skipets navn,
- staselig i teak og jern.
Skip og skipper finner havn.
Den kurs som går fra jord til jord,
er alt vårt verd.
Som stukket på bestikkets bord,-
slik ble vår ferd.
Når skip og skipper får oss hjem,
vil Nordstjernen gå stødig frem
mot sitt forlis,
- i rust og flis.
Det skjønn som rår for hver en bit
har nå av lune seilt meg hit;
til her i tid og rom på ferden.
Reisende med denne verden:
Bli ombord!
Hold fred på jord!
Skip og skipper vil oss vel.
Nordstjernen tar ikke kveld
- i denne fjord.
Hun venter med den siste tur på egen kjøl,
dit verdensrommets motordur er tause brøl.
Siste solar gis før døden.
Slagg og sot blir hele grøden,
- rust,- og støv
av vissent løv.
Fattig er min egen strid.
Nordstjernen får ta meg frem.
Evig varer ingen tid.
Skip og skipper reiser. Hjem.