Søndag morgen er ditt navn
Det slår og verker i mitt hode
på en søndag når jeg våkner og står opp.
Men den øl jeg har til frokost
gjør meg godt, så tar jeg to til uten stopp.
Og jeg fomler gjennom tøyet inni skapet
etter noe for en kropp.
Før jeg vasker fjes og kjemmer hår
og snubler meg ned trappa ut min dør.
Mitt sinn består av tobakksrøyk
og sanger fra i går som er forsvunnet.
Jeg tenner meg en røyk; og ser en gutt
i lek med noe jeg har kunnet.
I lukt av steik langs gaten driver
søndagsduft av fred jeg skulle funnet.
Åh! Herregud. Den tar meg hjem
til noe som er tapt i rølp og rør.
På et fortau på en søndag;
blir all ensomheten drøy.
Det er noe med en søndag.
La meg heller være høy.-
Kanskje føles bare døden
mere ensom enn mitt savn,
når bakrus i en stille gate
får søndag morgen som sitt navn.
I parken holdt en pappa
og en liten pike leven med å rime,
Og jeg stanser ved en søndagsskole
der jeg hører barnesangen stime.
Når jeg vender meg hjemover
tar en ensom irret klokke til å kime,
med et ekko gjennom dalen,
av en drøm om alt det tapte som var før.
På et fortau på en søndag;
blir all ensomhet for drøy.
Det er noe med en søndag.
By meg heller å bli høy!
Kanskje føles bare døden
mere ensom enn ditt savn,
når bakrus i en søvnig gate
gjør søndag morgen til sitt navn.
Gjendiktning 2020; LA. Sunday morning coming down; Kris Kristofferson; 1968.
Endetidssalme
den gule bjerk står tung av regn,
din hagtorn er blitt naken
i speilet ser du tidens tegn
ha høstgrå stubb på kjaken
den lave himmel blir av bly,
og matt ditt glimt i øye;
du retter nakken dog, på ny
i dumskap, trass og møye
du har det mot du har fått prøvd,
mot maktene og tiden;
det har vært alt du har behøvd
det taper en gang,- siden
--- --- ---
den røde bøk står full av blod
mot okergule høen
i bringen gløder livets glo,-
stilt ventende på snøen
den knappe nyhetsbulletin
om gjerning gjort i verden
hilser fra et ekkelt gjeng
som får bestemme ferden
fascisten står med dødens knapp
forstand og vett parteres
rett mot galt blir hipp som happ
forakt og hån formeres
nå stilles tiden så vi går
i takt når den vil feste;
den store gledes mange skår
skal skjære raust din neste
--- --- ---
la synge høyt! med diger røst!
så sannhet løgn kan rive!
den salme for den mørke høst
en troende må skrive
den gamle tid med gule blad,
for vann og vind vil falle;
kom syndflod! som i vinterbad
helst lutre skal; oss alle
credo
der ord ikkje er
talar sanning
frå ein stad
gøymd burt i
opne auge
som ser
vil løgna om
sanning
kverva burt
i dei varaste kyss
av sanning
for alle dagar av
æva
LA, september 2020
Bjarkøysalme
I denne natt lyser sol;
sterkt i etterlatt kjærlighets rus.
Fra en bortkommet elskedes bol,-
glemt i minner og strid
- skinner rester av tid;
blått og klart over heimer og hus.
I denne natt står du ved
villet gjerning som aldri ble øvd.
Når du finner den kirkegårdsfred
alt blir avrundet i
når et liv er forbi
- vil alt opplevd og dømt være prøvd.
Blå skinner tonen i natt
- som den synger i skaperens horn.
Den tid vi har her blir forlatt.
Vi er vindsus i løv.
Alt som er vil bli støv.
Tiden maler sitt mel av ditt korn.
I denne natt,- kan man dø.
Det er vær her som høver for det.
Man kan reise på fløende sjø.
Fra det blankstille hav
kan en godt gå i grav
- når man nå først likevel må avsted.
Helgelandsmorgon
under grå himmel
halvblind skipper og
poet bøter med ord
gamal blå sorg,- over
raud kjærleik som
vinden tek;
sanninga er orda sin løyndom,
- og morgonen føder no
ein grøn dag til
Helgeland blå
song av hav ein blues i moll
opnar opp eit heilagt land
skar ost til skiva
av systrer og horn og hattar
seglar ein spegel
av æve
og inkje i
raud kjærleik
Den neste tid
Finn meg en sjel å dele med
all sorg og skjønnet vi skal se,
så neste tid kan vinne.
Av skjønnhet skinner ensom sorg
i lyset over tun og torg.
Kan dette mismod svinne?
Begge sider nå
Land av fjær og englehår;
eventyr som foregår
der store slott av iskrem står.
Jeg så på skyer sånn.
Nå stenger de for solens skinn
med regn i dager ut og inn.
Mange ærend har mitt sinn,-
som skyer stanser sånn.
Jeg har sett begge sider nå
av skyer uten å forstå.
For det er skygger jeg har sett.
På skyer har jeg intet vett.
Ør av elskov på en strand;
eventyr der alt går an;
en sommernatt i himmelbrann.-
Slik så jeg kjærlighet.
Nå spilles bare neste spill.
Jeg ler, og spiller en gang til,
men gjemmer det jeg sterkest vil
i alt jeg ikke vet.-
Jeg ser fra begge sider nå
at kjærlighet er gi og få.
Men det er bilder kun jeg ser
av kjærlighet, og intet mer.
Modig tåre,- fryktsomt smil;
si: jeg elsker! uten tvil!
Å ha manesjen helt, med stil,-
har jeg av livet krevd.
Gamle venner ter seg rart
i stuss om jeg er vel bevart.
Tapt og vunnet blir erfart,
de dager en har levd.
Jeg kan se begge sider nå,
i syn jeg ikke kan forstå.
De forestiller liv som er.
Men sannhet ser jeg aldri der.
Gjendiktning 2020; LA. Both sides now; Joni Michell; 1966
I hamn - om att
Ein framand frå havet må sjå seg på land.
Der vinden frå hav kjem med regnet som fell,
kan sanning stå skrive i rennande sand.
Den må ein få lesa. Så kan det bli kveld.
Kafé Getsemane
Langfredag satt han stille inne
ved det store spisebord
i morgenstunden for å finne
fred fra alle store ord.
Det som var kjent var brått forbi
da bildet av det brast.
Erkjennelsenes bratte sti
bød ingen kafferast.
Togets sang
mot skinnegang
skal dundre gjennom sommernatten;
ankommer
ved midtsommer,-
før båten avgår klokken atten.
Tre skvetter av den strenge lut
som driver ut all verk,
får langsomt revet margen ut,-
av alt som gjør meg sterk.
Sånn må det gå
Den som kan elske, har et rom
Et hellig kammer fritt for frykt
Der sår fra kjærlighet kan gro
Til neste flamme brenner trygt
Gjendiktning juli 2024; LA. And so it goes; Billy Joel; 1983
Pianomann
Klokka blir ni. Det er lørdag kveld.
Et kjent klientell siger inn.
En godt voksen kar sitter for seg selv,
i sin elskov med tonic og gin.
Han ber: Hei, kan du spille et gammelt håp,
som jeg nå ikke minnes hva er.
Det var bitt søtt og trist
da jeg husket det sist,-
og jeg bar en yngre manns klær.
Gjendiktning 2020; LA. Piano man; Billy Joel; 1973.
Den endeløse vei
Jeg var en røver
På den endeløse vei.
Bar våpen som det passet seg
Unge pikers juggel stjal jeg på min ferd.
Soldater trakk de siste sukk for mine sverd.
De lot meg dingle utpå våren tjue-tre.
Men fortsatt er jeg med.
Gjendiktning 2023; LA. Highwayman; Jimmy Webb; 1977.
Ord
I gamle fjes ligger fonner
av gammel tid fra i fjor.
Ny tid laver ned og legger seg;
til stadig mer gammel tid,
og evighet og uendelighet
som snøen gjemmer,-
og som det aldri blir nok av
nok av fra før;
den gamle ufred i januar over intet og ingenting
som tiden nå laver ned over og gjemmer;
ordkløveriet over null, niks og ingenting
under lysårenes himmel.
Heilag er stunda
Tei med ditt snakk.
Byd kjærleik og takk.
Stå støtt i den heilage stund.
Sanninga talar der ord ikkje er.
Sjå ho i auga og kyss hennar munn.
Lat det verta gjort, det du gjer.
Her ansar du sanninga; naken og sterk.
Løgna er orda sitt verk.
Tak det med tol.
Vær vatn og kol.
Bær ikkje meir med enn du er.
Varmen i bringa er tida som brenn.
Elden og maktene berger deg her,-
om løgna vert nærmaste venn.
Sjå etter løyndommen sanninga kan,-
på mjukaste staden du fann.
Sånn er den trua; at visse er løgn,
mot sanninga open og vid.
Jau. Akt på ditt ord.
Vær audmjuk og stor.
Lev dine modige dagar og døgn.
Uviss er sanninga, æve og tid.
Med kloden kverv tida i rasande fart.
Heilag er stunda som vart.
evig tro
det endeløse lysets rom
skal tiden fortsatt løpe i
av støv, til støv blir liv skapt om,-
alt og intet blir forbi
helt uten vekt er hva jeg vil,-
fridd fra djevel, løst fra gud;
bare det å høre til
vil gjelde,- som det siste bud
alt strev for mat, alt jag for gull
er smått mot alt jeg ikke vet;
vår væren er av lys og kull,-
og gammel som en evighet
må øyeblikk av evig tro,-
by hvile under tidens ving;
en kropp blir mett, en sjel får ro;
la herske fred,- og ingenting
LA,- Roma desember 2018
Juletrøst
Du som nå har gått deg trett
på allverdens brede veier,-
som har undret, søkt og grædt,
strevet for den tomme seier;
og vil skam til glede vende.
La nå hende
kjærligheten. La den brenne.
Den er livets hensikt. Lev!
Liv er støv av evighet.
Sannhet er en skrift i sanden.
Bøtes kan all ensomhet
kun ved liv levd for en annen.
Tom og gledesløs og ene,
helt alene
gjennom dager uskyldsrene,
våger ingen livets svev.
Kjærlighet er livets rot.
Det å elske er å øve
livets dåd med livets mot,
sinnets styrke; livets prøve.
Talt av mesteren som lære:
Hold i ære
kjærligheten,- den må være
renningen i troens vev.
Vit å elske uavbrutt.
Hold din dag til døden kommer.
Fred vil senke seg til slutt.
Salmen klinger. Lyset flommer.
Kjærligheten alt beseirer!
I dens leirer
evig jul i fred vi feirer.
Lyd så! troens julebrev.
Gjendiktning august 2024; LA. Juletrøst; etter Ole Vig (1824-1857)
Bønn
Så får jeg leve livet som en tilgitt.
Min skyld er sont; og trygg og viss min fred.
Mitt navn er rent, ved nåden fra min skaper.
Vi nådens barn er skapt av evighet.
Så storslått unnskyldt tilgir jeg min broder.
Jeg lyder glad den lov om kjærlighet.
Når alt det nære krever av vår vilje,
la oss få nå hverandre likevel.
Frykt bygger murer. Jeg vil bygge broer;
så elsket at jeg nå tør elske selv.
Med motet til å føle med min neste,
la meg se til at alt blir bra mot kveld.
Må nådens lys få brenne i og for meg.
La nådens rike fylle tid og rom.
La jordens brød få deles til vår ære.
Må sultne munner mettes der jeg kom.
Velsignet være alt som er og lever
i denne skaperverkets helligdom.
Amen.
Gjendiktning 2024; LA. I then shall live; Gloria Gaither 1981.
i Måneset
storstille natt i Måneset
båt og båtkar bur berre
to i hamna
hegra sto ei stund og
flaug fluks no
kjærleiken
hekkar her
og vinden
Adams aftenbønn
Denne min verdens forbannede gnål
om å vise seg frem alle steder,-
og dette de taktisk begavedes mål,
om å sikre oss ære og heder;
jeg har nok av det nå!
By meg fred fra det der!
Må jeg heller få stå
under skyggen av trær;
for å streve mot sannere gleder.
Denne min viljes ubendige trang
til å eie all velstand i haven;
lar min grådighet styre med tidenes gang,-
til jeg eter ihjel meg av gaven.
Få meg fridd fra meg selv!
By meg lett mat og ly.
Ganske snart blir det kveld.
Jeg går så til den by
der de mette skal glemmes i graven.
Til den siste av timenes sikre sorti,-
la meg høste forsiktig av grøden.
La den vandring på jorden som da blir forbi
gå mot frelse fra kjærlighetsnøden.
La meg smile mot smil
i en elskedes nikk.
La min lengsel og tvil,
i et tillitens blikk,
se sin mening med livet og døden.