Ved Vik i Helgeland
angar av frau og fjære
dei gröna ängarna blå
ørretsprett sprett
på våg, krøttera rautar; og
høge står himlane
av inkja
og æva
kjærleiken er
LA, juli 2019
Ord
I gamle fjes ligger fonner
av gammel tid fra i fjor.
Ny tid laver ned og legger seg;
til stadig mer gammel tid,
og evighet og uendelighet
som snøen gjemmer,-
og som det aldri blir nok av
nok av fra før;
den gamle ufred i januar over intet og ingenting
som tiden nå laver ned over og gjemmer;
ordkløveriet over null, niks og ingenting
under lysårenes himmel.
Ord fra i fjor bryter plogspor fram
i gammel tid på pannen;
kjeklingen om bagatellene og tøvet i støv,-
som det likevel aldri ble annet av
enn furer av tid i et ansikt.
--- --- ---
La oss nå heller lukke våre sinn i bønn
til avguden
og besvergelser
så intet erkjent får true vårt hellige hat.
La oss i fred få tro bare det vi vil.
At alt blir bra.
At det er ingen grunn til bekymring.
At døden venter dem alle til slutt.
Jo før, jo heller, ja.
La oss løpe fort til dit hvor elven skal krysses,
og gjøre stor skade på alle og alt alle troende
holder for vist og hellig på vegen.
Det snurrer en jord.
Imens holder vi på; med vårt;
med granatene og løgnene og den store mistro
til alt og alle,
og skirennene og de anabole steroidene
og medaljenes forside,
og alle pengene vi alle vil ha
flere av enn alle andre;
så vi kan gå glade hjem til
våre hus og våre selvbedrag;
og sitte i våre nye
flammebjerk spisestuer;
og spise trøfler og dyr mozarella til fine toscanske årgangsviner;
og tenke på alle våre seire vi har vunnet;
med alle midler over alt og alle mot alt;
og ingenting vel.
--- --- ---
Seil oss videre i våre nye fartøyer
fra bortenfor havene;
med våre batterier og motorer
som brenner tiden opp til giftgass;
og la oss plage og skjende og utnytte hverandre
med hån og vold og grove krenkelser;
i både kjød og ånd,- gjerne;
gi dem inn så de kjenner det. Svina.
Ja takk.
Meg og mitt;
mine drømmer;
mine penger.
Hold intet annet hellig.
Dette er mitt hus.
Så drit og dra. Dust.
La ikke de troende få be sine bønner.
La ikke de fattige få ete av smørbergene.
De kan takke seg selv for sin fattigdom.
--- --- ---
Mennesket.
Er ikke stort.
Det er meg.
Og mitt og mine.
Alle er alene og har å berge sine egne skinn,
og sanke seg sin egen rikdom;
i røvergods av steintøy og sølv
og biler som alltid lukter nybil
og klær og møbler og mat
av stil og klasse.
Den som ikke arbeider på denne dåd
skal heller ikke ete;
skjendet, krenket og ydmyket til ingenting
skal den være. Som ikke tror
på meg.
--- --- ---
Nåh. Såh. Ikke det.
La tid lave ned over mine
ville veger. La plogen pløye
kjærlighetens furer i tid
på mitt fjes.
En lav flamme brenner
i bringen. Jeg kan elske
din neste. Som meg selv.
LA 2021
I himmelbrann
Den nattebris han farer med,
forbi mot alle steder,
er evighet som varer ved
der ingen høster heder.
I større væren enn du bys
blant mennesker i vrimmel;
alt hva du er får her sitt lys
ved denne røde himmel.
Helt rolig retter nakken seg;
vâr lengsel i deg brenner.
Nå åpnes opp for dette deg,
som nordlandsnatten tenner.
Du stryker stille luen av,
for andakt å annamme.
Ure lite, lett og lavt,
du kjenner livet flamme.
I underet å finnes til
her nå, i rom og time;
i lyd og lys av vind og ild,
er tro all tankes kime.
Din bønn for sorg og glede er:
all denne skjønnhet vender
alt som må skje i livet her,-
til kjærlighet som hender.
Nå! kan du gi deg varig hen;
til spill av liv i kjød og ånd.
La motet fryktsomt søke den
det nakne håpet i din hånd,-
ved alt du bærer mot ditt fall,-
i himmelbrann begjærer.
Lev din lengsel! Søk ditt kall!
Mens tiden deg fortærer.-
LA,- Meløyvær august 2018
Ecce homo
Et menneske søker sin visdom hos lærd,
med alt hva det gjelder,- for alt hva det vil.
Ved alt som kan stå for dets jordiske ferd,-
utslitt av tvil ved sitt ærend og verd;
vil det aldri få fatte hva alt tjener til.
Det faller på kne for å be om en lønn.
Det ber ingen himmel, med fattige ord,
om frelse for verden i Fader og Sønn.
Mennesket samler sin tanke til bønn;
i sin glede og sorg,- over mat på et bord.
Etter liv i et menneske, følger å dø.
En dag er det borte. Så snurrer en jord.
For sitt liv inntil da, vil det la noen blø,-
for i matro og fred å få ete sitt brød.
Inntil frelsen fra løgnen i menneskets ord.
Se dette menneske! Straks når det kveld.
Det ser ingen andre,- det har ingen fred;
når mennesket tror at det har kun seg seg selv,
kan havet nå toppen av Ararat fjell.
Det hedrer de rike,- som trykket det ned.
LA,- Roma desember 2018
Søndag morgen er ditt navn
Det slår og verker i mitt hode
på en søndag når jeg våkner og står opp.
Men den øl jeg har til frokost
gjør meg godt, så tar jeg to til uten stopp.
Og jeg fomler gjennom tøyet inni skapet
etter noe for en kropp.
Før jeg vasker fjes og kjemmer hår
og snubler meg ned trappa ut min dør.
Mitt sinn består av tobakksrøyk
og sanger fra i går som er forsvunnet.
Jeg tenner meg en røyk; og ser en gutt
i lek med noe jeg har kunnet.
I lukt av steik langs gaten driver
søndagsduft av fred jeg skulle funnet.
Åh! Herregud. Den tar meg hjem
til noe som er tapt i rølp og rør.
På et fortau på en søndag;
blir all ensomheten drøy.
Det er noe med en søndag.
La meg heller være høy.-
Kanskje føles bare døden
mere ensom enn mitt savn,
når bakrus i en stille gate
får søndag morgen som sitt navn.
I parken holdt en pappa
og en liten pike leven med å rime,
Og jeg stanser ved en søndagsskole
der jeg hører barnesangen stime.
Når jeg vender meg hjemover
tar en sprukken gammel klokke til å kime,
i et ekko gjennom dalen,
av en drøm om alt det tapte som var før.
På et fortau på en søndag;
blir all ensomhet for drøy.
Det er noe med en søndag.
By meg heller å bli høy!
Kanskje føles bare døden
mere ensom enn ditt savn,
når bakrus i en søvnig gate
gjør søndag morgen til sitt navn.
Gjendiktning 2020; LA. Sunday morning coming down; Kris Kristofferson; 1968.
Endetidssalme
den gule bjerk står tung av regn,
din hagtorn er blitt naken
i speilet ser du tidens tegn
ha høstgrå stubb på kjaken
den lave himmel blir av bly,
og matt ditt glimt i øye;
du retter nakken dog, på ny
i dumskap, trass og møye
du har det mot du har fått prøvd,
mot maktene og tiden;
det har vært alt du har behøvd
det taper en gang,- siden
--- --- ---
den røde bøk står full av blod
mot okergule høen
i bringen gløder livets glo,-
stilt ventende på snøen
den knappe nyhetsbulletin
om gjerning gjort i verden
hilser fra et ekkelt gjeng
som får bestemme ferden
fascisten står med dødens knapp
forstand og vett parteres
rett mot galt blir hipp som happ
forakt og hån formeres
nå stilles tiden så vi går
i takt når den vil feste;
den store gledes mange skår
skal skjære raust din neste
--- --- ---
la synge høyt! med diger røst!
så sannhet løgn kan rive!
den salme for den mørke høst
en troende må skrive
den gamle tid med gule blad,
for vann og vind vil falle;
kom syndflod! som i vinterbad
helst lutre skal; oss alle
credo
der ord ikkje er
talar sanning
frå ein stad
gøymd burt i
opne auge
som ser
vil løgna om
sanning
kverva burt
i dei varaste kyss
av sanning
for alle dagar av
æva
LA, september 2020
Bjarkøysalme
I denne natt lyser sol;
sterkt i etterlatt kjærlighets rus.
Fra en bortkommet elskedes bol,-
glemt i minner og strid
- skinner rester av tid;
blått og klart over heimer og hus.
I denne natt står du ved
villet gjerning som aldri ble øvd.
Når du finner den kirkegårdsfred
alt blir avrundet i
når et liv er forbi
- vil alt opplevd og dømt være prøvd.
Blå skinner tonen i natt
- som den synger i skaperens horn.
Den tid vi har her blir forlatt.
Vi er vindsus i løv.
Alt som er vil bli støv.
Tiden maler sitt mel av ditt korn.
I denne natt,- kan man dø.
Det er vær her som høver for det.
Man kan reise på fløende sjø.
Fra det blankstille hav
kan en godt gå i grav
- når man nå først likevel må avsted.
Helgelandsmorgon
under grå himmel
halvblind skipper og
poet bøter med ord
gamal blå sorg,- over
raud kjærleik som
vinden tek;
sanninga er orda sin løyndom,
- og morgonen føder no
ein grøn dag til
Helgeland blå
song av hav ein blues i moll
opnar opp eit heilagt land
skar ost til skiva
av systrer og horn og hattar
seglar ein spegel
av æve
og inkje i
raud kjærleik
Den neste tid
Av skjønnhet skinner ensom sorg
i lyset over tun og torg.
Kan dette mismod svinne?
Finn meg en sjel å dele med
all sorg og skjønnet vi skal se,
så neste tid kan vinne.
Tusen skarv står på et skjær,-
godt langt av land og øde.
Vårens under hender her.
Ny tid får hjem og føde.
Tre rådyr beiter i et bryn.
Gult leirfivelen lyser.
Et lysredd sinn ser disse syn,
og kjenner at det fryser.
Den brune jord skal snart stå grønn
av arbeid som kan få sin lønn,-
når neste tid blir skrevet.
Marken ligger bar og snau.
Her over land står dåm av frau
i bondens slit for strevet.
Våren lover lys og tro.
Gåseplogen kommer.
Hun som var barn da plogen dro,
blir kvinne nå i sommer.
All tid står stille nå i kveld;
nå kjenner hun det i seg selv:
den neste tid vil brenne.
Hun værer her den store kraft
i smaken av den søte saft,-
som nå i vår skal renne.
Tranen utpå ekra går
så gjev og spankulerer.
Gubben taus i tunet står
i ro og spekulerer.
Liv i vårsol vinner makt.
Distansen er tilbakelagt,-
en vinter overvunnet.
Røyskatten er ennå kvit;
men piler lettbeint hit og dit.
Den neste tid blir funnet.
Ti tusen år står skarv på skjær,
godt langt av land og øde;
i tusen tonn guano der,-
fra levende og døde.-
LA,- Vennesund april 2019
Begge sider nå
Land av fjær og englehår;
eventyr som foregår
der store slott av iskrem står.
Jeg så på skyer sånn.
Nå stenger de for solens skinn
med regn i dager ut og inn.
Mange ærend har mitt sinn,-
som skyer stanser sånn.
Jeg har sett begge sider nå
av skyer uten å forstå.
For det er skygger jeg har sett.
På skyer har jeg intet vett.
Ør av elskov på en strand;
eventyr der alt går an;
en sommernatt i himmelbrann.-
Slik så jeg kjærlighet.
Nå spilles bare neste spill.
Jeg ler, og spiller en gang til,
men gjemmer det jeg sterkest vil
i alt jeg ikke vet.-
Jeg ser fra begge sider nå
at kjærlighet er gi og få.
Men det er bilder kun jeg ser
av kjærlighet, og intet mer.
Modig tåre,- fryktsomt smil;
si: jeg elsker! uten tvil!
Å ha manesjen helt, med stil,-
har jeg av livet krevd.
Gamle venner ter seg rart
i stuss om jeg er vel bevart.
Tapt og vunnet blir erfart,
de dager en har levd.
Jeg kan se begge sider nå,
i syn jeg ikke kan forstå.
De forestiller liv som er.
Men sannhet ser jeg aldri der.
Gjendiktning 2020; LA. Both sides now; Joni Michell; 1966
I hamn - om att
Ein framand frå havet må sjå seg på land.
Der vinden frå hav kjem med regnet som fell,
kan sanning stå skrive i rennande sand.
Den må ein få lesa. Så kan det bli kveld.
Ein bed seg ei bøn frå ein båt som gjekk ned,-
og fekk heva og tørka og bøtast i fred.
Dei regnblaute kleda på snor har han hengt.
Den segler aleine som ikkje er to.
Ein drøymer om lukka,- med verkande lengt.
Ein ost på ei skive er lukke rett no.
Ein fyrer i ruffen og tørkar sitt skinn.
Der lukka er einsemd ei lukke du finn.
Rett no er han nøgd med ein båt som er sin;
han segler si lei, og står ikkje på grunn.
Her har ein ein papp av den blodraude vin.
Den opnar han varleg,- ombord her ei stund.
På land går alt folket i levande sviv.
Han og skal i land der, og berge sitt liv.
Kafé Getsemane
Langfredag satt han stille inne
ved det store spisebord
i morgenstunden for å finne
fred fra alle store ord.
Det som var kjent var brått forbi
da bildet av det brast.
Erkjennelsenes bratte sti
bød ingen kafferast.
Togets sang
mot skinnegang
skal dundre gjennom sommernatten;
ankommer
ved midtsommer,-
før båten avgår klokken atten.
Tre skvetter av den strenge lut
som driver ut all verk,
får langsomt revet margen ut,-
av alt som gjør meg sterk.
Sånn må det gå
Den som kan elske, har et rom
Et hellig kammer fritt for frykt
Der sår fra kjærlighet kan gro
Til neste flamme brenner trygt
Jeg var hos deg med stille ord
Fikk likefremme åpne svar
Jeg føler jeg sa mer enn nok,
og fåmælt er mitt selvforsvar
Jeg skulle rørt ved rosen nå
Og vegrer meg, for stikk av torn
Sånn vil det gå, sånn må det gå
Går du, nå snart, kan jeg forstå
Og om min taushet drev deg bort,-
den er en mangel som består
La meg få ta deg til mitt rom
av fred, og våge nye sår
Med lukket øye kan jeg se
det jeg har sett den gang som var
Sånn gikk nå det, sånn ble nå det
Deg bare,- har jeg delt det med
Helst vil jeg være her hos deg
Om dette blir det valg jeg får
Gjør deg de valg du må med meg
Velg du,- jeg våger nye sår
Sånn må det gå, sånn vil det gå
Du bare,- vet om dette nå
Gjendiktning juli 2024; LA. And so it goes; Billy Joel; 1983
Pianomann
Klokka blir ni. Det er lørdag kveld.
Et kjent klientell siger inn.
En godt voksen kar sitter for seg selv,
i sin elskov med tonic og gin.
Han ber: Hei, kan du spille et gammelt håp,
som jeg nå ikke minnes hva er.
Det var bitt søtt og trist
da jeg husket det sist,-
og jeg bar en yngre manns klær.
Gjendiktning 2020; LA. Piano man; Billy Joel; 1973.
Den endeløse vei
Jeg var en røver
På den endeløse vei.
Bar våpen som det passet seg
Unge pikers juggel stjal jeg på min ferd.
Soldater trakk de siste sukk for mine sverd.
De lot meg dingle utpå våren tjue-tre.
Men fortsatt er jeg med.
Jeg var en sjømann;
flo og fjære formet meg.
Av havet gikk jeg aldri lei.
Jeg seilte skonnert rundt kapp Horn til Mexico.
Jeg entret rigg og revet seil da stomen slo.
Jeg falt da råa brast, og slo meg tvert i hjel.
Men lever like hel.
Jeg bygde dam der
elv i juv gikk stri og bred.
Stål holdt for vann, som slo og vred.
På høge Hegset demning skled jeg ved en kant,
og falt, og sank i våt betong der jeg forsvant.
Jeg fikk en grav som ikke lys og lyder når.
Men jeg sto opp. Og står.
--- --- ---
Jeg styrer romskip
i den vide melkevei,
når motsatt side nærmer seg.
Og om jeg kommer til det sted der jeg får fred,
så kan det hende kanskje at jeg slår meg ned.
Jeg blir en røver en gang til om det går an;
men kanskje aller helst en enkelt dråpe vann.
Jeg holder alltid stand.
Gjendiktning 2023; LA. Highwayman; Jimmy Webb; 1977.
Ord
I gamle fjes ligger fonner
av gammel tid fra i fjor.
Ny tid laver ned og legger seg;
til stadig mer gammel tid,
og evighet og uendelighet
som snøen gjemmer,-
og som det aldri blir nok av
nok av fra før;
den gamle ufred i januar over intet og ingenting
som tiden nå laver ned over og gjemmer;
ordkløveriet over null, niks og ingenting
under lysårenes himmel.
Heilag er stunda
Tei med ditt snakk.
Byd kjærleik og takk.
Stå støtt i den heilage stund.
Sanninga talar der ord ikkje er.
Sjå ho i auga og kyss hennar munn.
Lat det verta gjort, det du gjer.
Her ansar du sanninga; naken og sterk.
Løgna er orda sitt verk.
Tak det med tol.
Vær vatn og kol.
Bær ikkje meir med enn du er.
Varmen i bringa er tida som brenn.
Elden og maktene berger deg her,-
om løgna vert nærmaste venn.
Sjå etter løyndommen sanninga kan,-
på mjukaste staden du fann.
Sånn er den trua; at visse er løgn,
mot sanninga open og vid.
Jau. Akt på ditt ord.
Vær audmjuk og stor.
Lev dine modige dagar og døgn.
Uviss er sanninga, æve og tid.
Med kloden kverv tida i rasande fart.
Heilag er stunda som vart.
evig tro
det endeløse lysets rom
skal tiden fortsatt løpe i
av støv, til støv blir liv skapt om,-
alt og intet blir forbi
helt uten vekt er hva jeg vil,-
fridd fra djevel, løst fra gud;
bare det å høre til
vil gjelde,- som det siste bud
alt strev for mat, alt jag for gull
er smått mot alt jeg ikke vet;
vår væren er av lys og kull,-
og gammel som en evighet
må øyeblikk av evig tro,-
by hvile under tidens ving;
en kropp blir mett, en sjel får ro;
la herske fred,- og ingenting
LA,- Roma desember 2018