Mile og meg bestiger Eiffeltårnet - via søndre tårnfot
Dagen skulle arte seg som et slags triatlon. Vår sene ankomst til byen i går krevde at vi spiste frokost på en fortauskafe ved vår Parisbopel i 20. arrondissement. Le petite dejeuner var akkurat så liten som det sto, kaffe og croissant. Riktignok to, hvorav en med sjokolade, men likevel… veldig fransk. 🇫🇷
I vår truede kirkegårdsfred
I le Memorial de Caen settes historien sammen, så den som vil kan begripe hva den førte til. Mot dem som ikke vil, finnes intet middel. Dumskapen hater kunnskap, så den biter ikke på dem. Det ligger i sakens natur.
Matprat
I Paris spiser man naturligvis snegler. Min salige mor ville ikke kunne ha forstått det. Hun forsto det aldri. Snegler var de vemmeligste dyr hun visste. Å spise dem var utenkelig.
Det er godt vi har kunsten
Det får få bli Delacroix som får være oppslagsbildet på dagbokbladet om besøkene i de store kunstmuseer i Paris. At friheten fører folket kan få være et grønt håp for tider som kan komme. Nå når de reaksjonære er i ferd med å få verden skrudd tilbake til føydalsamfunnets fåmannsvelde.
En fattig faen i operaen
På en ufattelig vond klappstol til 163 euro i 2 timer og 40 minutter uten pause satt jeg forleden kveld i Paris og så Richard Wagners Das Rheingold i Opera Bastille. Det var en imponerende produksjon i et fenomenalt flott hus. Bortsett fra klappstolen som var et svindyrt helvete.
Le Petite Ceinture
I`ve decided to write the image of trains passing.
Dette sitatet er et perfekt utgangspunkt for historien om La Petite Ceinture, Paris lille belte, en 32 km lang dobbeltsporet ring-linje, anlagt langs Boulevard des Marèchaux, ut mot byens festningsverker, på andre halvdel av 1800-tallet.
Jeg befinner meg dypt inne i surrealismens verden på Tate Modern, når det dukker opp. Det er lånt og tilpasset mitt bruk, det skal jeg innrømme. Noe jeg håper Renè Magritte ville tillatt.