Paddy Mullin’s - Irish pub, Arles 🙂
Jeg drev først gjennom halvtomme gater i den halvmørke byen litt på måfå. Hodet var ikke helt klart for overgangen fra 25 italienske gloser til kanskje toppen 50 franske. Jeg ville finne et enkelt mål mat som ikke kom til å utfordre den kanskje litt sårbare mestringsevnen.
Fire regionaltog på en lang reisedag bortover rivieraen fra Genova og fram til Rhonen i Arles, med knapp overgangstid mellom togene i Ventimiglia, Nice og Marseille, og ingen servering ombord, hadde skjerpet apetitten mot kvelden.
Det er mandag før fridag og høgtidsdag Jour d'Armistice 11. november. Arles syder ikke akkurat av folkeliv. Det meste av spisesteder holder stengt.
Men så gikk jeg meg på en irsk pub. Den var kanhende som de pleier å være overalt. Og det var den; Paddy Mullin’s Irish Pub; samma brune inventaret, samma brune klientellet; Kilkennys, Guinnes, Smithwicks, Caffreys og Murphys og lager ditt og lager datt.
Jeg så meg ut en lys lager ved pumpene, og pekte på denne, og spurte på min tynne fransk om tapperen snakket engelsk. Det ville han ikke, nei. Han forsto hva jeg sa, men svarte på fransk. Det var OK det. Jeg bestilte en burger med fries. Oui, oui. Tres bien. Merci. - I sit outside. - Oui. Bien.
Jeg lurer på om det var på pur jævel, fordi jeg var så uforskammet å antyde at jeg best behersket engelsk, at han rett og slett bare lot som at jeg bestilte en Guinnes også, i tillegg til lageren, som het Hop the House eller noe sånt. Så da fikk jeg det.
Javel. En pint Guinnes har vel aldri skadet noen helt akutt. Så ja, ja,- kom så med den. En av dem går vel bra, ja.
Dumt var det ikkje heller. Lageren var frisk og god den. Den hurtig i meg for, ja. Og da maten kom på bordet hadde jeg ennå Guinnesen igjen.
Og nå er vi framme ved den non-irske magien i Arles. French fries in France; åh, dæffen! Burgeren smakte provencalsk nok; kjempegod! Men den kom med et godt ausekar med fires attåt. Og attåt denne igjen noe gumba som vel kanskje var noe majones eller noe, og som var krydret med hvitløk og provencalske urter så den satte eventyrsmak av himmelen til de friterte potetene.
I all respekt for alle: Burgermåltidet hos Paddy Mullin i Arles hadde nok fint lite med Dublin å gjøre, gitt.
Den helligbrøde å be om ketchup eller HP-sauce falt meg slett ikke engang inn. Jeg åt french fries in France i stort alvor og dyp andakt, og nippet Guinnesen i meg med samme sinnelag.
Det kom for meg at jeg kan komme til å få det fint i Arles.