En kveld i Genovas gamleby

- Det er vel bedre å reise alene, enn i dårlig selskap, sa hun. Jeg ga henne vel rett i det. 

Jeg fornemmet vagt at det lå en personlig erfart visdom i munnhellet hennes; som det nok kan hende lå egne erfaringer i, i videre forstand enn bare reisen som reise; kanskje også reisen som liv underveis, som tid som går, og som erkjennelser som faller og nye som må reises. 

Det var kan hende en litt intim og fortrolig ytring, ytret i tillit. Men den var godt maskert som en alminnelig talemåte.   

La meg ile til: For mine egne erfaringers del har jeg knapt noen gang hatt dårlig selskap til reisefølge. Men jeg har mine særheter som er vonde å vende. Så soloreisingen nå er en naturlig følge av den rådende selvvalgte status. 

Noen av oss lever sånn. Det går bare godt. Og verden ligger nå her. 

Jeg gikk og drev i trange gater i Genovas gamleby. Den er helt ekte, og intet museum. Folk bor og arbeider her. Jeg var kommet til Genova samme dag, og hadde aldri vært her før. Jeg var kommet for min nysgjerrighets skyld, og var kommet helt blank og forutsetningsløs. 

Jeg drev omkring etter en matbit. Jeg kom forbi et matutsalg; et butikkvindu og ei dør i en vegg; med disk i det lille rommet bakenfor, og plass langs veggen til å sitte på to barkrakker mot ei hylle langs en veggstump. 

En søtmor i døra vinket meg inn med mange italienske gloser jeg i det hele tatt slett ikke forsto. Men budskapet var forståelig nok. Hun ville altså ha meg som kunde. Noe som var enkelt til å begripe. Det var ingen andre kunder der. Strøket var folketomt. 

Jeg stoppet opp og kikket inn. Det sto en lett middelaldrende matrone bak disken, og altså denne her, en like middelaldrende blond og nett liten mor, som drev omkring og ordnet med de ytre remedier. 

Ja vel. Hvorfor ikke? 

Mor matrone bak disken pekte og forklarte i vilden sky. Jeg forsto ikke stort annet enn navnene på en og annen matrett. Og jeg kjente igjen noe av det jeg så. Jeg gjenkjente en lasagne. Det var mye annet spennende der også. Men språkløs og hjelpeløs evnet jeg ikke å få utdypet nærmere hva som var hva. 

Lasagne under disse omstendigheter kunne jo være spennede nok. All right. Vi går for det. Jeg ba om en bit av denne som var drøy nok til å mette en røslig voksen kar.

Ja vel. Inn i mikrobølgeovnen med en bra leiv av denne. - Noe å drikke? - Birra. Øl. - Nei. Det hadde de ikke. Så da ble det vann. Aqua Frizzante. 

Altså var det en ferdigmatbutikk, dette her, og intet serveringssted. Den blonde foran disken hentet vannet ut av et kjøleskap utpå gulvet. Mor mat bakenfor rakte meg lasagne på et pappfat over disken. Engangsservise i plast kom i mine hender. 

Søtmor satte de to barkrakkene inntil hverandre, og ba meg sette meg ordentlig når jeg skulle spise. Jeg gjorde som hun sa. Jeg bruker som oftest det; å gjøre som anvist. Man må velge sine slag. Hun snakket et livlig og rikt italiensk som jeg forsto null og niks av. Hun gjorde seg likevel godt forstått. 

Lasagnen var prima, naturligvis. Det tøves ikke med maten her. Straks jeg hadde sprettet den ble det snakk om om jeg kanskje også ville ha litt prosecco også kanskje. Jau da. Jeg er intet hengehode, så ja da. Det ville jeg jo så klart, naturligvis. Glass til meg. Og glass til hver av dem også. For de skulle jo også ha, naturligvis. Popp, sa det, bak forhenget der søtmor ordnet med fluidiumet. 

Konversasjonen ble etterhvert riktig så livlig. Det ble vel så vi tre med ett hadde oss en kortvarig liten fest inni matsjappa der. 

Jeg anstrengte meg hardt for å begripe et nøkkelord til forståelse her og der, og å tolke meg til sammenheng og forståelse forøvrig her og der. Jeg fikk ordnet opp i den feilformodning at jeg kanskje var tysker, og fikk gjort rede for min nasjonale opprinnelse. Jeg fikk brukt alle mine knapt 25 italienske gloser; uten noen form for korrekt bøying i tall, kjønn, tid eller kasus naturligvis. 

Mor mat kom opp med Google translate bakom disken sin der. Og så fant vi etter hvert ut av litt av hvert. Vi snakket sammen, og drev ikke bare og tøvet høflighetsfraser. Og ikke et ord om fotball trengte å bli nevnt. Jeg kunne bekrefte at tusen takk på norsk helt bokstavelig betyr akkurat det samme som grazie mille på italiensk. Og at salute er skål. Og at joda, Norge er det landet der fjordene er.

Til proseccoen kom det fram attåtmat. - Prego. Mangiare! Gratis. 

Det var noe fritert filetert småfisk. Damene skulle nok stenge når proseccoen var kommet i dem. Dette måtte nok etes opp. Jeg kom med en formodning på engelsk: Anchovies? Det smakte som ansjos. Det var godt. Og mye mer spennede enn Lasagnen naturligvis, som slett ikke var ille den heller. Og det var jo ansjos. Jeg liker ansjos. Jeg vet hva ansjos er, og hvordan den smaker.

Men engelsk sto ikke på repertoaret. - Accigua, sa mor matrone, og slo det opp med Google. Jau da. Altså ansjos.    

Det var i den videre forlengelse av dette at samtalet kom inn på de noe mer personlige realiteter. Det går jo an å undres over hva en lett godt voksen mann fra oppunder Arktis har for seg alene i Genovas mørkere bakgater en torsdag kveld i november. Og det er det jo ikke bare beint fram å gjøre rede for heller. 

Jeg prøvde summarisk og i få punkter med enkle ord å gjøre rede for stilling og stand og status quoad vitam. De finere nyanser i redegjørelser over sådant, i liv som kanskje ikke helt følger de mest gjengse modus operandi, har det med å gå tapt i samtale. Og det selv på felles morsmål for alle parter. 

25 italienske gloser ville komme til kort, og Google translate ville heller ikke strekke til for å uttrykke kjerne og mantel i min søken og undring og redsel og metafysiske lengsel på jord. Så jeg gjorde altså intet forsøk på å utdype. 

Jeg lot heller bare søtmors og matmors mer jordnære godhet og omsorg for en arme alenegåer i livets labyrint få rå. Det ender ofte sånn når praten går seg dit hen. De forutinntatte forutsetninger som er underliggende, blir de rådende i både tekst og undertekst når vi ikke klarer å se med hverandres øyne. 

Så jeg lot meg heller bare falle for deres godhet for meg. De så det på sitt vis, og så ikke etter mitt. Og jeg ser det på mitt, og så vel ikke videre langt etter deres heller. Her måtte det bare få bli som det ville. Jeg lot søtmor bare ubetinget få rett i sitt munnhell på italiensk, som matmor oversatte med Google. Det er bedre å reise alene enn i dårlig selskap. 

Og det er jo det. Og det var altså kanhende en undertekst i søtmors spill med munnhellet som sa at hun kanskje la noe mer i det for egen regning, enn bare den bokstavelige betydning.

Den eventualitet at det i blant også kan være bedre å reise alene, enn med noe selskap, lot seg ikke bringe opp. Det fantes ikke språk eller anledning til å utdype denne. Og kanskje er den ikke helt til å begripe heller. Det er mange som sier at det er den ikke. Som vel det hevdes med krav på gyldighet i all slags argumentasjon på alle plan nutildags. Så da er det vel sant da.

Jeg følte meg dog svært velkommen til Genova som jeg sto og gikk, og gjorde noe rundhåndet opp for ansjos, lasagne, prosecco og hyggelig selskap.

Du verden! Arrivederci.