Restaurant La Camargue, Salin de Giraud 😊

Det må skrives noen linjer om dette spisestedet. Jeg kommer aldri til å spise der igjen. Og jeg kjenner neppe noen som noen gang har spist der heller, eller som kommer til å gjøre det noen gang. Og det er høyst beklagelig for oss alle.

Jeg er ingen morgenkvikkas på tur. Så det hadde vært frokost litt utpå, og deretter henting av leiebil og kjøring og kikking utover Camargue, forbi hestene og flamingoene og oksene og kråkene. Det led mot sen lunsjtid, og jeg var ikke akkurat i noe restauranttett strøk i den store Arles kommune her.

Jeg kom til landsbyen Salin de Giraud langt ute mot havet i Camargue. Det blåste litt og støvet litt av salt i solskinnet på landsbyens Boulevard de la Camargue. Som i en cowboyfilm. Den var ikke rare boulevarden, denne her. Den var folketom, og landsbyen virket bortimot tømt og forlatt.

Jeg kjørte forbi et slitent hus som det sto Restaurant på. Men jeg trodde ikke noe særlig på det. Det satt noen eldre herrer på min alder under en sarvet baldakin foran det som vel kunne være en bar der. De så ut til å være kommet i gang med dagens dont. Det kunne være de drøftet verdens skjeve gang gjennom endetiden over sine siste glass. Så her var det vel åpenbart ennå børst å få på høylys dag. Men lunsj? Neppe. Ingenting her så sånn ut.

Jeg kjørte boulevarden ned, og fant ikke noe annet som kunne minne om et åpent serveringssted heller. Boulevarden endte i en stengt port med morske skilter mot et dystopisk utseende skittent industrianlegg, som kanskje kunne være et saltverk. Der så ikke mitt nærvær ut til i det hele tatt å være ønsket. Jeg snudde.

Så på returen måtte jeg stanse foran etablissementet med den lurvete baldakin allikevel. Det var vel der mine beste muligheter lå likevel her.

Den døra som var den nærmeste fra restaurantskiltet var stengt. Men en mismodig pil på en miserabel plakat pekte mot bardøra. Jaha. Så da gikk jeg dit.

Manger? Sa jeg til herrene med anisbrennevinet under baldakinen, og gjorde et flerspråklig tegn med fem samlede fingre mot halvåpen kjeft.

Oui, oui, sa den ene. À droite, à droite, sa den andre, og vinket meg innover og mot høyre i baren. La bas? Sa jeg. Undrende. Barlokalet så ut som en naken respatexkafe fra tidlig 70-tall; nesten nedlagt,- og der bare flasker og glass sto igjen å realisere før opphør. Oui, oui, oui. La bas.

Og jaggu. Gjennom en vestibyle og gjennom ei dør. Der kom jeg til en fullt utstyrt restaurant med hvite duker og pådekte bord med stettglass og levende lys og fullt bestikk, og burgunderrøde gardiner og krystallkroner i taket og anretningsdisk langs en hel vegg. Og det ene med det andre; og alt som hører til. Det satt en godt voksen mor med en fullt voksen datter der, og var i ferd med å bestille lunsj av en herre av det yngre og moderne slaget; med man bun og ubarbert skjegg og joggesko. Han var yngre enn min sønn. - Men han er jo ikke lenger så ung, han heller da. Nygift og alt.

Je ne parlais pas francais, sa jeg, når han minst like forekommende som en kelner i Paris henvendte seg til meg. Parles vouz ingles? Oui, oui. No problem. Lunch, sa jeg. Oui, oui. No problem, sa han. Pas de tout. Jeg fikk menyen og ba om en kaffe med melk med det samme, og en flaske Perrier.

Menyen var omfangsrik. Men navnene på matretter på fransk er som hemmelige formler for bruk i en lukket losje av særlig innvidde. Den som ikke er verdig innsikten i de magiske begrepers betydning, vil kvie seg mot å forstyrre de opplyste med å be om forklaringer og redegjørelser. Og oversettelser til noe som helst annet språk, er naturligvis under ethvert fransk kjøkkens verdighet. Det skulle bare mangle.

Det satt noen unge menn i femtiåra på tur i fullt sykkelutstyr for å tyne sin siste testosteronstorm og avsluttet sin lunsj ved et bord bak meg. De smilte og vinket og hilste og sa en og annen engelsk glose som jeg svarte på med det språk som falt seg inn. Vi var på samme klode. Godt.

Mellom mor og datter ved bordet ovenfor gikk praten livlig om Gud vet hva. Av og til var de visst innom noe hemmelig og kanskje delikat. For de begynte å hviske. Som om det hadde noe å si. Jeg hørte dem like godt likevel. Men jeg forsto dem jo uansettt i det hele tatt slett ikke. Så da så.

Det ble så jeg etterhvert fant noen linjer i menyen jeg forsto. Jeg bestilte herifra en plat med stekt camembert og antatt passende tilbehør til denne. Jeg hadde trua på at dette kunne være høvelig spise til dagens déjeuner tardif.

Og det ble det. Et lykketreff var det. Det som kom på bordet var et utsøkt mål mat: Den stekte camembert, et raust antall delikat skårne skiver mild og smaksrik spekeskinke, salatblader med balsamicosaus, fikensyltetøy og franskbrød. Det var bare å meske seg.

Man tøyser altså ikke med maten til noe måltid noe sted heromkring.

De fire herrene uten hår og i sykkeldrakt betalte og brøt opp og hilste bon jour og au revoir. Mor og datter la taffelet ned og brøt opp. Jeg ble alene i lokalet for dessert og en kaffe til. Eplekake. Café au lait.

Jeg nikket mitt merci beaucoup til den unge mannen med hårtoppen i nakken, og gjorde opp for meg. Han forlot stedet. Jeg ble sittende litt til og lot kaffen og dagen sette seg.

Jeg hilste mitt merci til de to herrer med anisbrennevinet under baldakinen også, da jeg gikk.

Min dag var nå berget. Au revoir, Messieurs. Det kunne vel ennå være håp for deres også.