Operadagbok - Tyskland

Verk: Guiseppe Verdi (1813-1901), Falstaff, uroppført Milano 1893. Libretto av Arrigo Boito, etter William Shakespeares De lystige koner i Windsor og Henry IV.

Staatsoper Unter den Linden 27.11.2025

På italiensk med engelsk og tysk teksting
Varighet 2 timer og 50 minutter med pause

Musikalsk ledelse: Giuseppe Mentuccia
Iscenesettelse: Mario Martone 

Sir John Falstaff: Michael Volle
Ford: Andrè Schuen
Fenton: Jonah Hoskins
Mrs. Alice Ford: Gabriela Scherer
Nannetta: Rosalia Cid

Det er høytid i operaen. På sitt vis alltid. Man hadde tatt sin nye finjakke og ny bukse på, og kledd seg ut som moderne europeisk intellektuell. Det gjør intet merkbart inntrykk på særlig mange i Staatsoper Unter den Linden. Men de skulle bare visst.

Sin eneste komiske opera skrev Verdi i sitt åttiende år. Det ble også hans siste opera, etter 27 forutgående tragiske operaer. Helten her er en innbilsk tjukkas det går an å kjenne igjen fra speilet.

Men denne er altså hentet hos Shakespeare, og prøver å lure penger av velbeslåtte gifte kvinner med forsøk på kjærlighetssvindel. Ingen faller for ham, og han får gjennomgå, og blir selv latterliggjort og lurt og gjort til narr i et forløp med flere stupide viderverdigheter.

Det hele er feiende flott framført i den staselige Staatsoper ved paradegaten under lindetrærne. En sitter nå her blant skinnende Berlinerskjønnheter med lang hals og glitrende øyne og funklende perleøredobber og besetning; som en utkledd seg selv. Det kjennes vel kanskje ikke så galt. Det er vel blitt for sent i livet til å bli noen annen.   

Alle forsones med alle til slutt, og i finalen lyder det fra Falstaff at: Verden er en eneste stor spøk, mennesket er en spøkefugl og den som ler sist, ler best.

Jeg tiltrer, - for anledningen.

Verk: Richard Wagner (1813-1883), Tristan und Isolde, uroppført München 1865. Libretto av komponisten etter et viden omkring gjenfortalt keltisk kjærlighetssagn fra middelalderen.

Deutsche Oper Berlin 23.11.2025

På tysk med engelsk teksting
Varighet 5 timer med to pauser

Musikalsk ledelse: Sir Donald Runnicles  
Iscenesettelse: Michael Thalheimer

Tristan: Clay Hilley
König Marke: Georg Zeppenfeld
Isolde: Elisabeth Teige
Kurwenal: Thomas Lehman
Melot: Dean Murphy
Brangäne: Irene Roberts

For en litt operainteressert med Beethovens symfonier og outlaw country som sin nå for tiden mest hverdagslige musikalske kost, er Richard Wagner er en litt krevende mester. Men man må bryte seg på ham, skal man utvikle sin klassiske dannelse til bli noe å skrive hjem om.

Richard Wagner er krevende og besværlig for sin samtid og i sitt ettermæle også. Han måtte rømme fra gjeld her, og fra feilslått revolusjonær aktivitet der. Han skrev musikk som utfordret de rådende konvensjoner, og litteratur som brakte ham på kant med alt og alle. Hans ettermæle er vedvarende på kant med hans ettertid, for litterære verker med uttalt antisemittisk innhold.

Wagners sceniske verker gjengir og formidler det tyske og germanske mytos. Han er blitt forstått med dette å ville bidra til å skape en tysk kulturell identitet i et Tyskland som ennå ikke fantes helt. Tyskland ble ikke samlet til en nasjonalstat før mot slutten av Wagners levetid; det skjedde først i 1871. Det blankpusser ikke bildet på Wagners plass i musikk- og kulturhistorien at hans musikk og motivkretser senere fikk støvelkledte tyske bein å gå på; som nasjonal propaganda i den videre tyske tragedie, - som satte verden i brann, og utviklet teoretisk antisemittisk tankegods til uhyrlig faktisk utryddelsesindustri.

Tristan und Isolde beveger seg i et litt annet mytisk univers enn det germansk nasjonale. Historien er urgammelt europeisk felleseie med røtter i keltisk folkediktning og sagnstradisjon, - fra Irland, Cornwall og Bretagne. Den ble skrevet ned og omformet i flere ridderromaner rundt om i Europa i høymiddelalderen. Operaen er angivelig et kroneksempel på Wagners kunstneriske program om Gesamtkunstwerk, der alt scenisk uttrykk, - tekst, musikk, scenografi og iscenesettelse, - alt skal inngå i en høyere estetisk enhet.

Og det gjør det vel på scenen i Deutsche Oper Berlin også. Her er hele det gesamte strippet ned til nesten bare sangen og musikken. Scenografien er sparsom. Kostymebruken er knappest mulig. Det visuelle uttrykket er tidløst moderne. Og det står som en påla.

Og det synges og synges og synges, i time etter time etter time. Gud hjelpe meg som det synges. Solisten som synger Isolde er en skjønnhet og sangstjerne fra norske Ålesund, som det går an å forelske seg i, ja. Og det er jo det Tristan har gjort i Isolde også da. Og Gud hjelpe ham også. Gud hjelpe dem begge. Gud hjelpe dem alle. Og aldeles galt går det med alle til slutt. Opera handler om de store følelser og fenomener. Størst av alt er døden.

Og Gud bevare meg vel hvor solid det synges og spilles og leveres gesamtkunstwerk. Man kan ikke annet enn gi seg over for prestasjonene. Også historien får meg til slutt. Man har en storartet kveld i Deutsche Oper i Bismarckstasse. Men jeg må nok vedgå: den krever mer av mitt intellekt som førstegangspublikummer, enn den taler rett til mine følelser. Det kan vel være man er litt trestokk sånn.

Ikke slik med det tyske publikum i den fulle salen, nei; de er helt over seg av begeistring og lykkerus. Så er man altså blitt litt mer kjent med Richard Wagner. Man kan nok godt tåle mer av ham. Applaus og hurrarop og da capo fremkallinger i tjue minutter følger.

Begeistringen smitter. Man gir seg med i den; av henrykkelse over å være med på noe man ikke opplever hver dag. Nei, så sannelig ikke.  

Verk: Modest Mussorgsky (1839-1881), Boris Godunov, uroppført St. Petersburg 1874, orkestrert og rekonstruert av Dimitrij Sjostakovitsj 1939-40. Libretto av komponisten etter Alexander Pusjkins drama Boris Godunov, og Nikolaj Karamzins historieverk Det russiske rikets historie.

Oper Frankfurt 21.11.2025.

På russisk med tysk og engelsk teksting.
Varighet 4 timer og 30 minutter med to pauser.

Musikalsk ledelse: Thomas Guggeis
Sceneinstruksjon: Keith Warner 

Boris Godunov: Alexander Tsymbalyuk
Pimen: Andreas Bauer Kanabas
Grigori Otrepjev: Dimitry Golovnin
Marina Mnischek: Sofija Petrovic

Det går som det pleier. Man sliter litt med å komme seg inn i stoffet, og litt med å holde øynene oppe, i første akt.

Så får det massive kunstneriske utrykk mot sansene som man utsetter seg for i operaen tak i deg; når det ikke spares på noe, - musikken, bildene, kostymene og scenografien, sangprestasjonene, historiefortellingen, karakterenes nærvær på scenen. Alt. Plettfritt.

Historien om tsar Boris og Russland fortelles medrivende med briljante musikkdramatiske prestasjoner på rekke og rad. Det er en herskare av folk på scenen i støytan. Man opplever det ypperste og mektigste av scenekunst. I Tyskland. I verden.

Man sitter fjetret og forgapt tilbake og lurer på hva man har vært med på. Og går så oppløftet, lykkelig og helt over seg imponert hjem til hotellet for å ta rede på når man så fort som mulig kan få sett mer stor opera.