Kafé Celsius

Celsius er en liten og hyggelig restaurant i byens eldste bindingsverkshus fra 1640. Eller Kafé da, som de jo kaller seg. Den ligger i Kvadraturen, rett ved det som ble Kristianias torv. Byens andre torv; etter Oslo torv i Gamlebyen. 

Det henger sammen med et typisk rennessansehus i tegl fra 1626, med påmalte vindu for symmetriens skyld. Bindingsverkshuset Celsius nå bebor, het mellom 1815 og 1852 anatomigården. Den tilhørte det medisinske fakultet. Hva de bedrev her, lar jeg være å tenke på nå.

Jeg har vært på Kafe Celsius mange ganger. Både fordi det er et godt sted å være for en med interesse for alt gammelt,- og fordi jeg liker skagenrøren deres. 

Rommet som utgjør kafeen er firkantet, og en stor åpen peis dominerer den ene veggen. Et lite inngjerdet bål brenner i hjørnet av den. Resten er til ved og luft. Det som måtte komme av røyk samles godt opp av den store peishetten før det sluses opp i høyere sfærer. På motsatt vegg har de satt opp to store speil. Av uviss grunn. Jeg liker det bedre når de har kunstutstilling på veggene. Speil tiltaler meg ikke. 

En lang sammenhengende sofa går langs tre av veggene, frem mot trappen ned fra kjøkkensiden og inngangen. Løsningen krever en hesteskoformet bordplassering. To firemannsbord har fått plass midt på gulvet. Et enkelt bord står ved nederste vindu på østveggen. 

De store dragerne i taket påpeker husets alder. De ser ut til å kunne knele under takets vekt når det skal være. Men de holder vel sikkert noen år til. 

Rommet er ellers diskret julepyntet. Belysningen er dempet og varm. Fra like diskrete høytalere strømmer det lav musikk av den sorten jeg tenker på som svisker. Men ikke av typen jul heldigvis.

I kveld er det stedet for de med bord for en, og de som har bestemt seg for å avslutte arbeidsdagen med fiskesuppe og et glass husets rødvin. Mens de diskuterer bruk av teams, økonomisk utroskap og annet alvorlig stoff. Men det får nå være deres sak. 

Jeg får bord i det nordvestre hjørnet, og en mugge isvann. Dessverre ikke bordet ved vinduet. Det er opptatt av en dame med en liten og nett Macbook som sitt selskap til eplemosten. Imidlertid kan jeg velge om jeg vil sitte på stolen og se i veggen, eller i sofaen ved nord- eller vestveggen. Jeg velger det siste, og blir sittende vendt mot to de to med firksesuppen; som jeg antar har en jobbrelasjon.

I tråd med julepynten har de også hengt på et ark med julens fristelser fremst på menyen; ribbetallerken, pinnekjøtt,- enten som middag, eller på brød som lunsj til halve prisen.

Men jeg er ikke klar for jul. Kanskje blir jeg ikke det i år heller. Julemarkedet i Spikersuppa jeg passerte gjennom, hadde ingen effekt på meg. 

Jeg bestiller således skagenrøren, som vanlig. Den er upåklagelig, og surdeigsbrødet likeså. Jeg klemmer saften ut av sitronen, og spiser for en gangs skyld sakte, for å forlenge opplevelsen. Det blir nok en stund til neste gang.

Freden er kontemplativ her. Jeg beslutter å bestille eplekake til dessert.

Den kommer på et fat som er omtrent av bordets lengde. Kaken er i nord. En kule vaniljeis på en seng av krønsj av uklar type,- men perfekt til isen og de fire blåbærene,- befinner seg i sør. Som bestikk til kaken har de sendt med en like lang skje. Hvilket er et underlig valg. Kaken lar seg ikke enkelt seg dele.

Men til alt hell kan den langskaftede skjeen byttes ut med gaffel fra en kopp på bordet Desserten er perfekt varmet og smaker eple og kanel som den skal.

Før jeg rekker å bli ferdig skifter stemningen brått. Glade mennesker strømmer inn og fyller bordene. De bestiller seg øl og julemat, snakker og ler så høyt at sviskene fra taket blir borte. Det er ingen tragedie det. Men den kontemplative fred forsvant i samme stund.

Jeg betaler de 400 kroner gleden inkludert tips vel kan hende var verd. Jeg rusler ut i det kalde novembermørket i hovedstaden tilbake til hotell St. Olav på St. Olavs plass.

En liten morsomhet fra min leder på St. Olavs hospital dette kan hende; som har bestilt og betalt hotellet.

You can check out any time you like, but you can never leave.