En trainspotters reisedrøm realiseres
Togereisen starter ved selve Europas kilder. All denne snøen i Engadin skal smelte og renne ned fra fjellene og renne med elvene Inn og Donau helt til Svartehavet. Det er en forbløffende 1500 kilometers tanke.
Til Duved og litt bortenfor
Drosjekusken som hentet meg og pargaset hjemmefra tiltalte meg sjef. Det likte jeg. Jeg syntes faktisk det høvet seg. Jaggu gjorde jeg det.
Seniorenes langsomme reise til Kreta - og hjem igjen
Når man ikke kom seg av gårde på interrail som ungdom, men har i alle årene siden bevart drømmen. Da er det bare å få rompa i gir og komme seg av gårde som senior/pensjonist.
Nattoget til Montenegro
Jeg fikk ikke reise med Titos blå tog, men jeg tror jeg så det på vei ut fra Topcider stasjon i Beograd en mandag kveld.
Jernbanearven
Sporet av den tapte tid er et jernbanespor med tresviller og grusballast; der togene trekkes av kullfyrte damplokomotiver.
Første dag i den fri evighet
Nå er dagen kommet. Den første dag i resten av evigheten. Arbeidsdagen er over; alle arbeidsdager. Takk for meg. Det finnes vel snart knapt noen lenger som vil bry seg om hva jeg måtte ha å fare med uansett. Så så mange slags takk for dansen skal arbeidslivet ha.
Le Petite Ceinture
I`ve decided to write the image of trains passing.
Dette sitatet er et perfekt utgangspunkt for historien om La Petite Ceinture, Paris lille belte, en 32 km lang dobbeltsporet ring-linje, anlagt langs Boulevard des Marèchaux, ut mot byens festningsverker, på andre halvdel av 1800-tallet.
Jeg befinner meg dypt inne i surrealismens verden på Tate Modern, når det dukker opp. Det er lånt og tilpasset mitt bruk, det skal jeg innrømme. Noe jeg håper Renè Magritte ville tillatt.
Ved viaduktens søndre brokar
Det å stå ved et stykke av norsk jernbanes eldste historie kan vel få noen og enhver til å falle i staver,- i alle fall meg da. Her sto jeg plutselig ved restene av et fantastisk stykke ingeniørkunst jeg ikke hadde ant at fantes, før nå.