I togreisens kontemplative fred
Man unner seg i sitt otium billett på 1ste klasse når man reiser med tog over noe distanse. Det er ikke nødvendigvis for den marginalt bedre plass og tekniske komforts skyld. Men det er for stillhetens skyld. For håpet om at reisen skal føre den fred med seg som trengs for tankeflukten og det kontemplative sinns frihet.
Himmelblåkysten
Men livet er mer enn lykken. Det finnes altså rikdom, penger og makt også.
Togturen fra Genova til Arles går på nye skinner for meg. Tiden er nå, langt inne i det sjette dusin år av livet, inne for å hilse på det sydlige Frankrike, som har ord på seg hjemme for å være så framifrå.
Spor i tunneler
Det lengste tunnelmørke på den egentlige og opprinnelige Dovrebanen heter Hestekrubben. Det er 1441 meter langt. Det er fra før den tid da alle jernbaneanlegg måtte omfatte tunneler av lengder uten måte. I dag passerer Dovrebanens tog til og fra Oslo flere tunneler som er vesentlig lenger enn dette naturligvis. Romeriksporten er ti ganger så lang.
Drøye viadukt
Vi er kommet til Haldalen for å se på steinmurer og brofundamentene til en viadukt, samt traseen til den den første Rørosbanen, Berit og jeg. En smalsporet utgave som fikk eksistere i 50 år, fra 1877 til 1926, før normalsporet ble standard.
En trainspotters reisedrøm realiseres
Togereisen starter ved selve Europas kilder. All denne snøen i Engadin skal smelte og renne ned fra fjellene og renne med elvene Inn og Donau helt til Svartehavet. Det er en forbløffende 1500 kilometers tanke.
Til Duved og litt bortenfor
Drosjekusken som hentet meg og pargaset hjemmefra tiltalte meg sjef. Det likte jeg. Jeg syntes faktisk det høvet seg. Jaggu gjorde jeg det.
Seniorenes langsomme reise til Kreta - og hjem igjen
Når man ikke kom seg av gårde på interrail som ungdom, men har i alle årene siden bevart drømmen. Da er det bare å få rompa i gir og komme seg av gårde som senior/pensjonist.
Nattoget til Montenegro
Jeg fikk ikke reise med Titos blå tog, men jeg tror jeg så det på vei ut fra Topcider stasjon i Beograd en mandag kveld.
Jernbanearven
Sporet av den tapte tid er et jernbanespor med tresviller og grusballast; der togene trekkes av kullfyrte damplokomotiver.
Første dag i den fri evighet
Nå er dagen kommet. Den første dag i resten av evigheten. Arbeidsdagen er over; alle arbeidsdager. Takk for meg. Det finnes vel snart knapt noen lenger som vil bry seg om hva jeg måtte ha å fare med uansett. Så så mange slags takk for dansen skal arbeidslivet ha.
Le Petite Ceinture
I`ve decided to write the image of trains passing.
Dette sitatet er et perfekt utgangspunkt for historien om La Petite Ceinture, Paris lille belte, en 32 km lang dobbeltsporet ring-linje, anlagt langs Boulevard des Marèchaux, ut mot byens festningsverker, på andre halvdel av 1800-tallet.
Jeg befinner meg dypt inne i surrealismens verden på Tate Modern, når det dukker opp. Det er lånt og tilpasset mitt bruk, det skal jeg innrømme. Noe jeg håper Renè Magritte ville tillatt.
Ved viaduktens søndre brokar
Det å stå ved et stykke av norsk jernbanes eldste historie kan vel få noen og enhver til å falle i staver,- i alle fall meg da. Her sto jeg plutselig ved restene av et fantastisk stykke ingeniørkunst jeg ikke hadde ant at fantes, før nå.