Le Petite Ceinture

I`ve decided to write the image of trains passing.

Dette sitatet er et perfekt utgangspunkt for historien om La Petite Ceinture, Paris lille belte, en 32 km lang dobbeltsporet ring-linje, anlagt langs Boulevard des Marèchaux, ut mot byens festningsverker, på andre halvdel av 1800-tallet.

Jeg befinner meg dypt inne i surrealismens verden på Tate Modern, når det dukker opp. Det er lånt og tilpasset mitt bruk, det skal jeg innrømme. Noe jeg håper Renè Magritte ville tillatt.  

Opprinnelig publisert på Facebook 28.6.2022

Mitt første glimt av denne forlatte toglinjen, dukket opp i det vi skulle gå over en vei. En bro ved siden av en annen bro, som et øyeblikk lot meg se inn i en gammel verden, en verden som ble forlatt på 1930-tallet. Magrittes damplokomotiv farer forbi for mitt indre øye. Så er det borte igjen, og linjen ligger der overgrodd som for et øyeblikk siden.

Jeg vil inn på dette sporet.

Et raskt søk på nett viser at det fins flere som meg, med hang til å finne nedlagte jernbanespor. På siden til en dansk reiseblogger omtales den i atrikkelen Besøg Paris forladte og hemmelige jernbane. Denne tipser om en inngang til denne linjen via Villa Bel Air, i det 12. arrondissement. Under en bro og gjennom et gjerde, der skulle en kunne finne roen, og få se Paris på vrangen, som han sier.

Jeg skjønte hvor han mente da jeg kom dit. Men området under broen bak gjerdet med hull i var bebodd. Og jeg går ikke gjennom noens hjem for dette! I stedet ble det den ordinære inngangen vel 80 meter lengre oppe i gaten, og vandring i det området  kommunen hadde tilrettelagt for alle folk. Stillheten finnes også der. Det er forunderlig få som ser ut til å benytte dette grønne pusterommet midt i Paris. Det kan selvsagt være på grunn av varmen, det er nært opp mot febertemperaturer denne dagen, men likevel, noe skygge er det jo her. 

Le Petit Ceinture. Foto: Marianne Zeiner

I 1903 kunne jeg stått på en Thompson-double-vogn, ved plattformen som dukker opp etter noen meters vandring, og det ville kostet meg 75 cent å komme til Gare du Bastille, eller hvor jeg nå ville. Jeg har reist med en Thompson-double en gang. Riktignok en smalsporet variant, i Wales. Det jeg vil si om den saken, er at det er mye treverk innvendig i disse vognene, og lite hvile selv om en har sitteplass. Men utsikten er derimot upåklagelig; mye vindu i slike vogner. Ikke hadde jeg måttet vente lenge på toget heller. I banens glansdager gikk togene hver halvtime på dagtid, og på ettermiddagen hvert 20. minutt. Hele turen, med 21 stopp, tok en og en halv time.

Den ledende arkitekt bak dette lille beltet, var baron Haussmann, samme mann som også har æren av å være Paris’ Cicignon, for å si det slik. De store boulevarder er hans verk. Så denne lille ringlinje, var nok for ham et lite kveldsprosjekt. Men tanken bak var stor. La Petite Ceinture skulle forbinde alle toglinjer inn til Paris, hvilke på det tidspunkt ble operert av fem ulike jernbane-syndikat, uavhengig av hverandre, og uten antydning til samarbeid, av redsel for å miste egen bevilling.

Keiser Napoleon 3., og baron Haussmann, fant i 1851 imidlertid ut at det var på tide å gi dem et tilbud de ikke kunne avlså, noe også hæren bifallt. Alle fem måtte bidra med en million franc hver, og godta denne sammenkoblingen. Staten skulle selv gi fire millioner.Tanken bak var tredelt. Den skulle binde sammen byens store jernbanestasjoner, den skulle frakte soldater, materialer og forsyninger ut til byens forsvarsverker, samt etterhvert også frakte mennesker rundt.

Det var en fantastisk god tanke også. Ikke minst for alle de arbeidsledige i Paris, som nå hadde arbeid noen år. Iallefall frem til 1867, da siste tunnel som fullførte sirkelen ble sprengt, til den store verdensutstillingen i Paris samme år, som en perfekt installasjon i seg selv, der den smertefritt (et lite forbehold der faktisk) fraktet mennesker i hopetall rundt i byen. Godstrafikken gled som planlagt ut til forsvarsverkene, og persontrafikken økte for hver ny stasjon som kom til. I 1880 reiste 5 millioner mennesker med banen, i 1889 18 millioner. Med sterkt økende befolkning sprengte Paris seg på mange vis ut av det lille beltet. Befolkningsveksten la grunnlaget for enda mer nytenkning om skinnetransport: metroen. La Petite Ceinture ble offer for sin egen suksess. Metroen åpnet 19. juli 1900. Den har nå i vår tid et rutenett på 219 km, på kryss og tvers under og over bakken. 

Antallet avganger for La Petite Ceinture minket jevnt og ugjenkallelig utover de første to tiårene av 1900-tallet, frem til 1.april 1934, da var det slutt for godt. Siden har den ligget der som et jernbane-Prypjat, store deler uten menneskelig innblanding i 88 år, midt i Paris, som et dobbeltsporet grønt belte, der planter og dyr har fått fritt spillerom mellom svillene. 

Jeg registrerer den store vekstligheten på vandringene, mellom og rundt sporene, og kan gjette på at noe kan være orkideer, men planteinteressen er laber, selv om det sies å være  funnet over 200 ulike arter her. Min interesse går heller i retning broer og stasjoner, lyssignal og sviller.

Jeg liker ikke at de har fjernet begge sporene i det åpne området i det 16. arrondissement.  Den korte strekningen ligger i det de på engelsk kaller en trench, jeg skjønner hva de mener, men greier ikke finne en god norsk oversettelse, google foreslår skyttergrav eller grøft. Uansett: et nedsenket område med flere broer over, og hele turen  gir en opplevelse å gå en tur i skogen på mosegrunn, der alle lyder er borte og trærne lukker himmelen ute. Fint det også selvsagt, mest hvis en vil mimre om barndommens turer i skogen, eller lufte hund, men ikke om målet er å oppleve jernbanehistorie. Suset av forlengst passerte tog.

Helt glemt er La Petite Ceinture selvsagt ikke. Det kan ikke ligge 32 km med hemmelig landskap midt i Paris. Den parisiske kommune åpner stadig nye deler av den. Det finnes nå åpne og tilrettelagte deler i 10 arrondissement, men fortsatt ligger mye bak sperringer og gitter, og yter en formidabel tiltrekning på sånne som meg (og minst en dansk blogger). Jeg kunne ikke helt gi meg ved sperringen i 12. arrondissement, og fulgte sporet fra siden et stykke (10 km for å være eksakt). I en park et stykke lenger nede, trodde jeg jeg hadde funnet en ulovlig inngang. Med et snev av lykke klatret jeg inn gjennom hullet i gjerdet for å oppdage at det var et nytt gjerde lengre bort, som beskyttet sporene. Jeg småsprang et stykke for å se om det kunne finnes en åpning, men ble stoppet da jeg kom til en bro, med trippel forsterkning.

Et sted var det nok rom til å stikke inn hodet, men ikke helt risikofritt, fant jeg i ettertid ut. Hakket i hårfestet får være med som en påminnelse om at gjerder betyr at ting er stengt. Jeg fikk flere glimt av disse stasjonene på ferden videre etter møtet med gjerdet bak parken. Enkelte har fått nytt liv som restauranter, andre er bare blitt til lerret for byens taggere. Flere broer passerte jeg også, uten å finne mer enn èn ulovlig vei inn på banen til. Den innebar klatring opp en lysstolpe, der jeg med sorg måtte konstatere at det heller ikke var noe jeg (med noen form for verdighet) kunne gjøre midt i et veikryss i Paris.

La Petite Ceinture ble anlagt langs  Boulevard des Marèchaux, dels som nevnt nedsenket i trencher, dels gjennom tunneler, og dels over viadukter. Viadukter er en brokonstruksjon som fascinerer meg mer enn noe annet. Ordet er fra latin, og sammensatt av via-vei og ducere-føre. Den kan være både høy og lav, og bærer veier eller jernbaner. I mitt hode skal den være høy, og lang, gjerne med en sving. Jeg fant ingen på min ferd langs La Petite Ceinture. Min jakt på de forlengst passerte tog ble avsluttet i det 17. arrondissement. I nok en “trench”, der hele lengden åpent toglandskap begrenset seg til 554 meter i lengderetningen. Perfekt for intervalltrening, og med en tunnel i enden som en bare kunne drømme seg igjennom. Her var stengslene helt sikre, også for danske bloggere. 

Jeg mangler ennå fortsatt noen km med nedlagt jernbane før jeg har gått alle dem alle 32 av La Petite Ceinture Paris. Jeg har 6 arrondissementer igjen av de som har lovlige innganger, og trenger derfor minst 2 dager til dette på neste Paristur.

Natten imellom skal jeg ta meg opp lyktestolpen og vandre linjelangs i det 13. arrondissements ulovlige del av La Petite Ceinture, og lytte etter damplokomotivenes forlengst stilnede fløyter.