Nattoget til Montenegro
Jeg fikk ikke reise med Titos blå tog, men jeg tror jeg så det på vei ut fra Topcider stasjon i Beograd en mandag kveld.
Dette sjuvogners tog som omfatter et 28-seters konferanserom (ikke at jeg nødvendigvis hadde behov for det da), et kjøkken og to restauranter (ikke dumt, i omtalen av “mitt tog” ble det anbefalt å sørge for forsyninger selv, siden kafevognen ikke alltid hadde varer) og Titos private vogn. Vel, den og resten av toget ble sist brukt til å frakte Titos kiste fra hans livs endestasjon på et sykehus i Ljubljana til hans permanente hvile Beograd i 1980. De jugoslaviske myndigheters planer for å leie ut toget endte siden på et sidespor, så å si. Og der har det stått siden, og kan beskues av oss som mot alle anbefalinger fra lokalbefolkningen velger å reise med tog fra Beograd til Bar i Montenegro.
Jernbanen var et ledd i Titos plan om en havn ved Middelhavet. Første del ble påbegynt i 1958 og siste del mellom Užice og Podgorica ble ferdig i 1976. Montenegro lyktes å holde seg utenom krigene i Jugoslavia i 1992-95, gjennom unionen med Serbia. Dog ble jernbanen rammet under NATO-bombingen av Serbia i 1999. Landet løsrev seg etter en folkeavstemming i 2006 som ga 55,4 % flertall, og landet fikk sine egen grunnlov i 2007. Det er en ikke-religiøs, konstitusjonelt parlamentarisk republikk, som alt har innført euro og håper på et snarlig medlemskap i den europeiske unionen. Etter oppløsningen av unionen med Serbia, ble Montenegro sittende igjen med nesten hele den serbisk-montenegrinske flåten (3 skip stasjonert utenfor Bar), siden landet har alt av det som var unionens kystlinje.
Mine forundersøkelser til denne turen hadde fortalt meg at Beograds historiske togstasjon (den som Orientekspressen kom inn til) trist nok ble nedlagt i fjor. Det trodde jeg også var kjent lokalt i Beograd, da jeg fant ut at lokalbussen fra flybussen inn til byen gikk til hovedsentralstasjonen. Dette passet perfekt fant jeg ut, siden det ikke var mulig å bestille verken soveplass eller togbilletter på nettet lengre, etter at den hjelpsomme Mr. Popovic, som snakket en utmerket engelsk hadde lagt ned sine e-post-tjenester, og vi var tvunget til å søke lykken på stedet. Bussen passerte den historiske stasjonen. Og etter en stund uten å gjenkjenne togets avgangsstasjone fra bildene, hoppet vi av på noe som kunne se ut som toppen av en underjordisk stasjon.
Siden dette selvsagt ikke var noe annet et betongbelagt område, søkte vi Hilton i håp om at de kunne ha et bykart å gi oss. Etter å ha avverget å bli tildelt rom, fikk vi forklart at vi skulle ta tog og derfor ville til togstasjonen. Etter en lengre diskusjon på serbisk kom de til at toget, etter mine opplysninger om den historiske stasjonens nedleggelse i fjor, måtte gå fra Centar station og de ringet så rundt en navnløs firkant på bykartet. Navnet Topcider som jeg mente det skulle være, ble møtt med tomme blikk og hoderisting, og vi ble resolutt puttet i en taxi til Centar-stasjonen.
Stasjonen lå på et øde og varmt og navnløst sted i utkanten(?) av Beograd, med trapp ned til det underjordiske. I mangelen på stasjonsbygning (det skal heller ikke foreligge planer for en, ei heller adekvat bussforbindelse inn til byen) befant billettluken seg logisk nok ved spor 9 og ¾ omtrent. Damen som akkurat da sto utenfor billettluken, så på meg gjennom tykke brilleglass, viftet meg vekk med Topcider, og snudde ryggen til, og entret sitt avlukke og konsentrerte seg heller om billettelling, da jeg forsiktig spurte om togbilletter til Montenegro.
En åpen dør på motsatt side, lovet bedre, med latinske bokstaver sto det International. Der satt det også en dame med tykke briller (alle som hadde med togbilletter å gjøre var damer med tykke briller) som førte en høylytt samtale med en annen dame i blomstrete sommerkjole. Om de kjente hverandre eller kranglet om priser er fremdeles et mysterium. Men da min tur kom fikk jeg svar på at jo, jeg kunne kjøpe billetter her, men toget gikk ikke herfra, men fra nettopp Topcider. Bus no 38 from exit. Soveplass? Brutal tasting på PCen: No full, do you want to sit? Nei! OK, one moment.
Så fulgte en lengre telefonsamtale, mye sukking og mer hardhendt tasting på PCen, før damen tittet over brilleglassene og sa de hadde to sovekupeer med to senger hver. - Ja! - OK, men det koster 18107 penger? Hun skrev beløpet ned for sikkerhets skyld. - Ja, det går helt fint! Jeg hadde ikke noe som helst ønske om å sitte meg ned til Montenegro i den serbiske natten.
Med billetter i hånden ruslet vi så lykkelige opp til jordens overflate igjen for å finne bus no 38. Buss 36 kom og gikk, men den skulle overhodet ikke til Topcider. 38 sto ikke engang på plakaten. Taxisjåføren rett bortfor ville ha noe sånt som 200 euro, eller en annen helt horribel pris, så vi besluttet å rusle et stykke og se. Lykken åpenbarte seg i restaurant Ginka, hvor vi ikke bare fikk serbiske spesialiteter, men også dem til å bestille taxi til Topcider. Kelneren meddelte den gledelige nyhet om at en maxitaxi var bestilt og vel ute på gaten dukket en Fiat opp. Hva vi skal kalle Kiaen om vi noen gang vurderer å konvertere den til taxi er fortsatt et åpent spørsmål.
Topcider viste seg å være et lite eventyr av en stasjon. Den lå midt inne i en park, slik jeg forventet ut fra mine forundersøkelser, og hadde en vakker stasjonsbygning, men med et litt forlatt utseende; omtrent på linje med en russisk datsja uten kommunistisk mening lenger. Opplevelsen skyldtes overhodet ikke stedets forlatthet. Da vi ankom 2 timer før nattogets avgang, var stasjonen alt full av ventende. Siden kun utenlandstoget gikk derfra opplevdes det ganske bemerkelsesverdig, dette yrende livet av mennesker i alle aldre med nisteposer og reisevesker.
Den første stasjonsbygningen på stedet ble anlagt i 1884, av prins Milan Obrenovic den IV, for å markere starten på en tenkt jernbane mellom Beograd og Nis (muligens den samme som nå kommer opp som Nis-ekspressen). Den ble designet så stor at den skulle kunne ta opptil 10 000 passasjerer i sommermånedene. Sørgelig nok ble den bombet under første verdenskrig, men bygd opp igjen med utvidelse med et kongelig venterom i 1931.
I 1941 ble stasjonen igjen bombet, og kun det kongelige venterom overlevde. Etter krigen ble stasjonen kun brukt som hjemmestasjon for Titos blå tog, og venterommet sto til disposisjon for hans prominente besøkende; Haile Selassie, Yasser Arafat, Nehru og dronning Elisabeth II, for å nevne noen. Etter hans død ble den brukt som lokasjon for filminnspillinger. Da den året før plutselig hadde blitt internasjonal avgangsstasjon, hadde den nå fått nytt liv.
Som sentralstasjonen hadde heller ikke denne annen forbindelse med byen enn en trikkelinje (nr 3). Et annet bygg bortenfor det kongelige venterommet var satt i stand for 330 000 euro og huset nå en billettluke, enda et venterom (med brusautomat) og offentlig toalett (med papir og såpe!). Det kongelige venterom kunne også benyttes, men bar etter min mening mer preg av forgangen høytidelighet enn trivsel, om jeg kan si det slik.
En velutstyrt butikk med kjeks, brus, øl og ferskt kjøtt, men uten kortterminal, forsynte oss med det vi måtte trenge av akkurat dette for turen. Vi kunne betale med penger eller euro, som hadde adskilte rom i kassa-apparatet.
Nattoget fra Beograd til Bar i Montenegro tar 12 timer. Dette skyldes at toget må gå på redusert fart, da vedlikehold av linjen har et betydelig etterslep. Med maks hastighet og godt vedlikehold skal det være mulig å nå Bar på 7 timer. Strekningen er i underkant av den mellom Trondheim og Oslo, 476 km lang, men har atskillig flere tunneler (254), og enda flere broer (435), hvor den største, Mala Rijeka Viaduct er 489 meter lang og 198 meter over dalen under. Den var verdens høyeste jernbanebro frem til 2001 sies det. Linjens høyeste punkt er på 1032 moh, og derfra til Podgorica, Montenegros hovedstad, faller det 25 promille på en relativt kort strekning. Håpet var derfor at bremsene ikke var det som ble prioritert bort når det var snakk om vedlikehold.
Årsaken til mange serberes skepsis til jernbanen som transportmiddel er i tillegg til det omtalte lett mangelfulle vedlikehold, togvognenes standard. Sovevognene var av to typer, serbisk førsteklasse og fransk andreklasse, hvor vi hadde fått kupeer i sistnevnte. Vinduene kunne heldigvis åpnes med en sveiv, og lange mennesker hadde utmerket plass i midterste køye om vinduet var åpent og føttene plassert ut gjennom dette. Len Dem ikke ut gjelder vel kun for hoder(?) En tredje overkøye i tokøyskupeene kunne muligens fungert som barneseng, om noen form for fallhinder hadde vært etablert. Forskyvninger i strukturene gjorde den også umulig å slå opp.
Temperaturen falt ikke nevneverdig ved mørkets frembrudd, men vekket de små og middels store serbiske luftstyrker som nok var utsultet på nordisk blod, og lykken var derfor stor da vi omsider kunne innta plassene på den franske annenklasse.
Det ble en natt med en god del uro, forårsaket av mange stopp i tillegg til to grensepasseringer med passkontroll. Foruten grensen mellom Serbia og Montenegro, tar jernbanen en liten sving på 9 km innom Bosnia/Hercegovina, som selvsagt også krever passkontroll. Mange lyder av ukjent slag kunne også gi rom for funderinger nattestid i en lett utdatert fransk sovevogn. En av mine var på et tidspunkt at ut fra lydene å dømme var vi i ferd med å kobles fra resten av toget. Det lange oppholdet av bevegelse deretter, bekreftet mine mistanker i sikkert 10 minutter.
Men da morgensolen vekket oss igjen ett eller annet sted nord for Podgorica (ingen av stasjonene hadde navn) var vi fortsatt med, og kunne overvære bremsetesten ned til hovedstaden. Etter å ha overlevd denne fikk vi nytt synet av naturreservatet kalt Lake Skadar, før vi klokken 09.15 rullet inn på endestasjonen Bar. Bar er et varmt og noe sjelløst sted, hvor hovedattraksjonen syntes å være et lokomotiv fra jernbanens smalsporede periode (Podgorica-Nikšić-banen fra 1948, oppgradert til normalspor i 1965, kun brukt til godstrafikk fra 1962).
De stasjonsnære restauranter tilbød fæl kaffe og en høyst interessant variant av engelsk frokost, foruten et utall taxisjåfører på tilbudssiden. Riktig godt var det å sette seg i en buss med i alle fall en ide om aircondition i nordlig retning langs fjellandets smale kyststripe, hvor marinen hadde full kontroll, i alle fall på havnen i Bar.