Sånn har det blitt
Det er mektig med opera når det sitter. Denne satt; Hoffmanns eventyr i Hamburger Staatsoper. Fransk opera på fransk i Tyskland, etter tysk opera på tysk i Frankrike i forrige uke.
Erkjennelser over en frokost i Luxembourg
Europa er vel vårt hjem. Enten det er sånn eller sånn med det. Jeg har altså satt meg fore å bruke av min tid til begripe det litt bedre, og har begitt meg ut på tur. Men nå har hjemferden tatt til. Denne morgenen i Luxembourg er man tidlig til frokost, og får plass ved hjørnebordet med utsikt til daggryet over Place de la Gare.
I vår truede kirkegårdsfred
I le Memorial de Caen settes historien sammen, så den som vil kan begripe hva den førte til. Mot dem som ikke vil, finnes intet middel. Dumskapen hater kunnskap, så den biter ikke på dem. Det ligger i sakens natur.
Matprat
I Paris spiser man naturligvis snegler. Min salige mor ville ikke kunne ha forstått det. Hun forsto det aldri. Snegler var de vemmeligste dyr hun visste. Å spise dem var utenkelig.
Det er godt vi har kunsten
Det får få bli Delacroix som får være oppslagsbildet på dagbokbladet om besøkene i de store kunstmuseer i Paris. At friheten fører folket kan få være et grønt håp for tider som kan komme. Nå når de reaksjonære er i ferd med å få verden skrudd tilbake til føydalsamfunnets fåmannsvelde.
En fattig faen i operaen
På en ufattelig vond klappstol til 163 euro i 2 timer og 40 minutter uten pause satt jeg forleden kveld i Paris og så Richard Wagners Das Rheingold i Opera Bastille. Det var en imponerende produksjon i et fenomenalt flott hus. Bortsett fra klappstolen som var et svindyrt helvete.
Fri oss fra de fascistiske fingre i fatet
Det kan være den billedlig talt er den viktigste forbindelse vi har i Europa nå til dags, denne linjen for toget mellom Berlin og Paris.
Dokumentation Obersalzberg
Nå i de siste par år har det historisk befengte Obersalzberg ved Berchtesgaden blitt et sted for verdig besøk i anstendig ærend.
En trainspotters reisedrøm realiseres
Togereisen starter ved selve Europas kilder. All denne snøen i Engadin skal smelte og renne ned fra fjellene og renne med elvene Inn og Donau helt til Svartehavet. Det er en forbløffende 1500 kilometers tanke.
Dager i Salzburg
I går skjedde det. I den vakre og underlige småbyen Salzburg, som ter seg som en hovedstad i et stort kulturimperium, sto jeg med fukt i øynene og klappet over meg. Jeg bruker bare sjelden å reise meg og applaudere bortimot uhemmet.
Og bakom synger grådigheten
Man kan frykte at dagens dato er en dato for de helt ubegripelig store nu for vår art av dyrene. Nok om det. Den rådende kyniske innretning av tingene tar heller ikke hensyn til artens feilbarlighet,- som nok er en egenskap gitt ved naturlov. Det er koldt i verden.
Ja vel
I staden Stockholm gikk man, straks etter å ha satt pargaset inn på det rom man hadde funnet, bort til Nils Ferlins torg i Klara, rett ved kyrkan der, og hilste på den Klarabohemens Nils F som der står.
Buss for tog
Va tur att man tycker om Sverige. Man er fortfarande här. Og Länstrafiken har stått for det meste av den framdrift som er.
Til Duved og litt bortenfor
Drosjekusken som hentet meg og pargaset hjemmefra tiltalte meg sjef. Det likte jeg. Jeg syntes faktisk det høvet seg. Jaggu gjorde jeg det.