Erkjennelser over en frokost i Luxembourg

Europa er vel vårt hjem. Enten det er sånn eller sånn med det. Jeg har altså satt meg fore å bruke av min tid til begripe det litt bedre, og har begitt meg ut på tur. Men nå har hjemferden tatt til. Denne morgenen i Luxembourg er man tidlig til frokost, og får plass ved hjørnebordet med utsikt til daggryet over Place de la Gare.

Fra Luxembourg. Fota: LA

Eksistensen av luxembourgsk som eget språk er en erkjennelse som man ikke tidligere har tatt til seg helt. Den har man nå gjort til sin. Sammen med en og annen annen tanke om det litt underlige lille landet Luxembourg, som har klart å bestå som en egen nasjon i skuddlinjen for historiens lange og mange konflikter mellom det tyske og det franske i Europa. I dag er landet en ledende veteran i det europeiske samarbeid vi kanskje nå må stø oss til for å berge oss unna pøbelvelde som truer og grådighet som tar overhånd.

En av de nye vaner som har tilkommet i mitt nye liv etter å ha falt ut av det regulære arbeidslivet, er tilbøyeligheten til å bruke minst tre kvarter på frokosten.

Utbyttet av dette er så stort at en halv time ekstra på puta nå utgår, om det skulle være sånn at den tidlige formiddag siden venter med frister og klokkeslett som man klarer å innbille seg at er viktige. Egentlig må man jo ingenting. Å holde ånd og kropp sånn nogenlunde ved like, teller vel dog som anstendige forehavender. Det kan kreve noe aktivitet. Ellers kan man vel bare bli sittende å vente; på pensjonen som kommer; og på mannen med ljåen, som nok også et eller annet sted venter med sitt. Man kan iallfall spise sin frokost på sivilisert vis i fred og ro.

Jeg gjorde samme prosedyre her forleden dag, da man åt sin siste frokost i Caen: Ut av rommet til frokost klokka ti over sju. Hentet til stasjonen av drosjen klokka åtte. Underveis med toget direkte til Paris St. Lazare klokka litt over ni. Til Paris gikk det så så det grein.

Man avstår fra den kaffe man tilbys i togets 1. klasse av hensynet til  de alminnelig tidliggeriatriske væskefysiologiske nødvendigheter.

Og i Paris må man skifte mellom to av storbyens nesten utallige jernbanestasjoner. Av erfaring med denne byens kompliserte transportgeografi har jeg tatt meg bedre tid enn anbefalt, for å slippe å klyve opp og ned trange og mange trapper i metroen i stort stress av dårlig tid, med det omfattende pargas man bringer med seg. Og for å unngå å miste fatningen i fortvilelse over ubegripelige metrokart med navn på destinasjoner det ikke lar seg gjøre å huske, og anvisninger på skilt i et språk man slett ikke behersker. Ellers er det fantastisk i Paris. Faktisk. Og det gikk bare godt. Jeg fikk tid til overs å slå ihjel på Gare de Est.

Videre mot Luxembourg gikk det iallfall så det grein med TGVen. 320 kilometer i timen bortover flatlandet mot Metz i Lorreaine er fascinerende nok. Men ikke særlig komfortabelt; og egentlig ikke nødvendig heller, for mine gjenstående ærend på jorda. Den siste biten over grensa gikk det i et bedageligere forhold mellom tida og veien igjen. Der var toget tilbake på ei alminnelig krokat jernbanelinje mellom husan.

Storhertugdømmet Luxembourg har en lang og kronglete politisk historie med implikasjoner til nesen alle historiens storeuropeiske skismaer og konflikter siden før Charlemagne, minst. Man gjør et forsøk på å sette seg summarisk inn i den. Den lar seg vel ikke meningsfullt referere i korthet.

Det moderne Luxembourg ble bygget på utvinning av jernmalm og produksjon av stål. Fram til grovindustriens tilbakegang og avvikling i siste del av forrige hundreår sto disse syslene for fire femdeler av verdiskapningen. Siden kom de utenlandske pengene og slo seg til her av gode skattegrunner. Det har tilsynelatende gått enda bedre. I dag lever byen og landet av penger som tjenes på å stelle med penger, og av være vertskap og nav for mye av samarbeidet i den Europeiske Union, og sete for en hel drøss med internasjonale selskaper med eiere i andre land. Europarlamentets sekretariat holder hus på Kirchberg i Luxembourg by. Luxembourg er i dag det land i verden med størst bruttonasjonalprodukt per innbygger. Og de skal være noen kløppere med informasjonsteknologiske nyvinninger.

Og som et snedig faktum til kan nevnes at all offentlig transport i hele landet er helt gratis for alle.

Jeg tok en tur med trikken oppigjennom byen. Jeg gikk av ved Europaparlaments sekretariat og gikk inn for å se meg om. Der var det en pedagogisk og litt misjonerende liten utstilling om EU og parlamentet der. Og ellers lite annet enn kjedeligere moderne kontorbygg. Jeg så sympatisk på utstillingen. Men den hadde nok en litt annen målgruppe enn min kan hende.

Siden drev jeg gjennom byen som er flott og spennende og spesiell; store hus og store bruer over dype daler.

Jeg fant et spisested nok mer beregnet på mitt slag i alder og vesen og væremåte. Det var vel egentlig for sent for lunsj og for tidlig til middag, men jeg gikk inn. Stedet hadde en beige ærverdighet som fascinerte. Verten undersøkte først med fruen om det var i orden at jeg kom inn for å spise. Og joda, det var det, jo. Jeg tok plass i det ikke særlig store lokalet.

Der inne satt det to litt finere luxembourgerinner fra før. De var nok litt mer oppi årene enn meg. Men ikke så veldig mye kanskje. Man begynner jo å få det. De var kommet til kaffen. Og holdt praten godt gående, vel på sitt luxembourgsk. For ikke var det tysk, og ikke var det fransk, og det lød som litt av hvert, og ikke var det til å forstå.

Verten og jeg fant ut av det på engelsk fra dagens meny som vel også var på luxembourgsk. Han kunne by på fiskesuppe her midt i innlands-Europa. Den ville jeg prøve, ja. Og med rødvin til. Vi ble enige om at en burgunder nok kunne passe, ja.

Det var en stor reke i suppa. Og minst to sorter fisk, som nok kanskje aldri hadde svømt i havet. Og purreløk og rotgrønnsaker. Og nok sikkert også en skvett fløte. Og en kokt potet på en skål for seg selv, attåt. Det smakte alt sammen fortreffelig. Og burgunder til var aldeles framifrå.

Så godt smakte det, at jeg ville ha et glass til av burgunderen. Mens jeg koste meg og jeg holdt på med dette, steg en nyfrisert eldre dame inn, sammen med herren, som var kvikk i nærværet, og vel stelt og nyklippet han og; men noe tufs til beins. Fruen og verten, og vertinnen som kom fram fra kulissene, manøvrerte ham på plass ved bordet til de to andre damene. De lo og koste seg, og det rant det som åpenbart var selvironiske kvikkheter på luxembourgsk ut av den nyankomne herren, mens de holdt på med ham. Mot og vidd var intakt, ja. Dansefoten kanskje ikke helt det lenger nå.

Da fruen på oppsynet å dømme var blitt vel fornøyd med makens plassering ved bordet, bestilte de kaffe og kake. Og like etter kom et nytt eldre par og slo seg til hos dem, med litt færre viderverdigheter, men under stadig stigende ettermiddagkaffestemming. Min tilstedeværelse i lokalet ble forsøkt involvert i laget. Jeg nikket og smilte, men måtte melde avbud av sjenanse og verdighet. Jeg skrøt av mat og vin til verten. Jeg gjorde opp for meg, takket og smilte og nikket til alle, og gikk.

Det laget der made my day.

Jeg drev videre gjennom byen. Jeg fant et apotek for å etterfylle med nødvendige innkjøp fra sortimentet der. Jeg fant Hennes & Mauritz for å etterfylle noe tilkommet manko fra sortimentet der også. Så gikk jeg hjem til hotellet og tok etter hvert tidlig kveld.

Mens dagen steg av natt over Place de la Gare utenfor hjørnevinduet i spisesalen på Hotel Empire satt jeg og kontemplerte over disse underligheter, og drakk to kopper milchkaffe og åt en avsluttende skive søtt grovbrød med blåmuggost på. Så gikk jeg og rasket mitt habengut med meg ut av rommet, og gjorde opp for oppholdet, og gikk over plassen og ventet på toget til Koblenz.