Fri oss fra de fascistiske fingre i fatet

Det kan være den billedlig talt er den viktigste forbindelse vi har i Europa nå til dags, denne linjen for toget mellom Berlin og Paris. 

Toget kom fra Berlin og skal til Paris. Jeg kom fra München med et annet tog, og steg på i Karlsruhe, som er den gamle hovedstad i den nå forsvunne fristaten Baden. Her hadde man tidlig republikanske fakter for seg blant monarkiene, og fikk smake pisk for det. Nå hersker pengene og den dannede rikdommen i Baden-Wurtemberg.  

Berlin er en gammel venn, som ikke får besøk av meg denne gangen. Paris er meg mer fremmed. Nå skal jeg i veg å få se hva jeg finner der. 

Snart er det riksdagsvalg i Tyskland. 

De har ikke alltid vært venner, Paris og Berlin, i Europas lange historie om krig og fred. Det rår nå krefter i verden som vel helt avgjort, kun for Europas eget vel, ikke vil Europa bare godt. De vil nok gjerne legge seg opp i vårt. Det kan vise seg å være veldig om å gjøre at alle linjer nå holder seg åpne mellom vettet i Berlin og vettet i Paris; for å holde de nyfascistiske fingre av våre matfat. 

Toget er tysk, men trafikken presenteres som et samarbeid mellom Deutsche Bahn og SNCF. Det er uansett et staselig tog. I Frankrike stopper det bare i Strasbourg, før det fortsetter rett til Paris Est. Det strever litt med rutetida den siste biten inn. Men vi er fremme til to minutter etter ruta. Det duger alle dager. 

Rhinen er krysset. Lyset endrer seg. Maten blir lettere og tonen livligere. Brennevinet får et noe annet raffinement. 

Det tøyses naturligvis ikke med maten i Frankrike. 

Man pakker seg fram og inn på hotellet på venstre bredd, og det har blitt litt utpå kvelden nå. Man finner en tilfeldig restaurant på Place de la Sorbonne og hører med servitøren om det er mat å få. Ouioui. Sitt ned. To drink? Beer. Oui, tres bien; to eat - entrecôte, very very good. Oui merci. Tres bien. Ouioui. Bring it on. 

Og tres bien var den. Det var en svær saftig biff. Med bernaise og pommes frittes attåt ja. Jeg åt av matglede og ikke fordi jeg var mer sulten. Og da det var tomt hadde jeg ennå lyst på mer. Så godt var det at det trengte jeg ikke, nei. 

Servitøren er blitt min venn. Da jeg ba om en calvados til dessert, fikk jeg en dobbel. 

Om ikke bestevenn, så var han i hvert fall en luring. Han fikk sin betaling her vest for Rhinen. Han er en mann til å like. Han var nok fransk mest av vane, og neppe av gammelt opphav. En bra mann på alle vis. 

Det er vel ikke utenkelig at jeg går hit igjen i morgen kveld også. Man har nå steget av toget i Paris. 

Sorbonne Université, Place de la Sorbonne. Foto: LA