I vår truede kirkegårdsfred

I le Memorial de Caen settes historien sammen, så den som vil kan begripe hva den førte til. Mot dem som ikke vil, finnes intet middel. Dumskapen hater kunnskap, så den biter ikke på dem. Det ligger i sakens natur. 

Ettermiddagshimmel i februar over Aure-sur-mer, Russy, Calvados. Foto: LA

Det ville la seg gjøre å bruke alle resten av sine dager på å forsøke å få oversikt over alt som skjedde i Normandie 6. juni 1944. Men det vil nok ikke bys meg dager nok til å bli helt ferdig. Dessuten vil vel nuet til enhver tid melde seg med noen krav om nærvær. Så tiden blir nok avgjort for knapp. En får heller søke en mer overordnet innsikt. 

Da er nok Le Memorial de Caen et bra sted å begynne. Den opplyste vil vite at byen Caen er administrasjonsby i departementet Calvados i regionen Normandie. I Calvados ligger strendene som fikk kodenavnene Sword, Juno, Gold og Omaha i operasjon Neptune, landsettingen av allierte stridskrefter i Normandie, for gjenvinning av Vest-Europa fra dumskapens og ondskapens og landgrådighetens terrorvelde. Den femte stranden i denne historien fikk navnet Utah. Den ligger i nabodepartementet Manche. 

Hitler ville gjøre Tyskland stort igjen. Le Memorial de Caen kan fortelle den interesserte hvordan det gikk, og supplere med litt om noe av hva det førte med seg. For den undrende kan fortellingen være verd ettertanken, også som et apropos til samtidens aktualiteter. Den som ikke bryr seg om å undres går kankje ikke på slike museer heller.

Den pris byen Caen betalte for å få Europa reddet fra den legitimerte menneskeforakt, var å bli bombet sønder og sammen av de allierte; lagt i grus. 20 000 sivile normannere døde i operasjon Overlord. Fra før var 15 000 sivile franskmenn drept i flyangrep til forberedelse av gjenerobringen av Normandie. 

Fra Caen kan selve strendene besøkes. På en høyde ovenfor Gold-stranden ved Ver-sur-mer ligger det britiske minnesmerket for Normandie. Det lot vente på seg i 77 år, og ble innviet først 6. juni 2021. Da var det ennå noen igjen av de overlevende.

British Normandy Memorial, Ver-sur-mer, Calvados. Foto: LA

Det er et stille og sobert sted. Her står hugget i stein navnene på 22 442 personer under britisk kommando, fra mer enn 30 land, som døde under slaget om Normandie; fra landgangen på morgenen 6. juni og til Eisenhower 1. september 1944 overtok den direkte kommando av alle allierte styrker i vest. Fra bakenfor minneveggen er det utsikt over stranden, normanniske jorder med krøtter på, og Den engelske kanal. Til venstre i vest kan man se vrakene av de alliertes medbrakte Mulberry-havn B utenfor Arromanches. 

I solskinnet som var da jeg besøkte stedet, trakk det surt fra søraust under en blankblå februarhimmel. Langt ute på kanalen svevet det en kvit havdimma over sjøen. Det var ikke mange andre der, og det var ingen som hevet stemmen. 

Det trakk over med ettermiddagskyer med lav sol under da jeg kjørte videre på smale veier gjennom landsbyene og over jordene videre vestover, mot den amerikanske kirkegården ved Colleville-sur-mer. Himmelen var likevel høy over Normandie denne tidlige vårdagen på disse bredder, og lyset et vakkert havlys over land; burgunder og akvamarin og perlegrå over bølgende brun, grønn og grått. 

Normandy American Cemetery and Memorial, Colleville-sur-mer, Calvados. Foto: LA

Normandy American Cemetery and Memorial ligger ved toppen av strandmælen mot stranden med kodenavnet Omaha Beach. Dette er den film-, TV- og billedberømte krigskirkegården med de hvite gravstøttene i rette linjer i alle retninger, som den undrende og søkende vi ha sett gjengitt i en eller flere av et ubegrenset antall mulige billedgjengivelser.

Her er uttrykket nok noe mindre forsonet og dempet enn ved britenes monument. Ved Omaha Beach er det som om tiden skal fortsette for de levende in eternum. Det er bare for de døde den opphører. Her anvises respekt og stillhet med skilting. Her hedres flagget og de døde med en liten daglig dose pomp og prakt for de levende. Her er verdigheten en kommando, gravsteinene skinnende kvite, og graset alltid nyslått. Her brukes stor sersjantstemme når stedet skal stenge og tømmes for besøkende. Her heises og fires Stars and stripes til hornsignal.

Her har 9 388 døde amerikanere fått sin grav. På nordsiden av kirkegården faller terrenget ned mot stranden der mellom fem og seks tusen amerikanske soldater døde 6. juni 1944.

I freden på minnestedene stemmes ettertanke og undring i moll. Ikke engang det insisterende nærværet av det pompøse Amerika i Europa, klarer å stilne historiens dypt alvorlige hilsen til samtiden her; det finnes en sannhet om dåd og død under denne tunge staffasje. Det går ikke an å tenke seg det inferno av død og redsler den var.

De kanaljer som nå tar seg verden til deling seg imellom, bryr seg ikke om sannhet. Makt er for dem den eneste sannhet. Den er hensikten, ikke midlet. Og den helliger alle midler. Med den vil de ha oss alle til å gjøre som det passer dem. Gi oss Grønland! Gi oss Canada, Georgia og Ukraina. Du kan ta Baltikum, så tar jeg Gaza. Liv og død får det være som det vil med. Løgnen er like god som noen sannhet. Noe vi eller oss utover sine egne håndgangne lakeier vedkommer dem ikke. Med de maktesløse kan det skaltes og valtes fritt.

Vår kirkegårdfred er truet.

Slik har det blitt. Det er ikke så lett å begripe hvordan det gikk til. Det er ikke så godt å si hvordan det skal gå. De landgrådige har makten nå; de har penger nok, og drives ikke av sin gode vilje. De vil bruke makten til å holde på makten. Og de vil ha mer av den. For enhver pris. Ikke engang all makt vil strekke til for appetitten til den som begir seg ut på denne galei.

Historiens liste over slike potentater er uendelig. Helt galt til slutt har det gått med dem alle. Men liv, land, riker og sivilisasjoner har først gått under på veien dit.

Den galimatias som proklamerer å ville gjøre noe stort igjen, skal man ikke lytte til. Den er aldri til å stole på, og den skal ikke gis makten av folket. Men det hjelper altså ikke. Vi vil ikke lære av historien. Den dumme og den grådige hater kunnskap. Så da får den bare få få gjeta seg.

Igjen. Det kommer ikke til å gå bra denne gangen heller.

Nåh. Såh. Den amerikanske sersjanten på krigskirkegården kommanderer evakuering og avmarsj. Vi er et femtitalls besøkende som adlyder og går østover og ut. Det var så langt ute i vest jeg kom på min ferd denne gang; til kirkegårdsfreden bak kapellet på den amerikanske krigskirkegård i Normandie.

Måtte den vare sivilisasjon slippe å måtte erobre et nytt Normandie for å gjenvinne seg selv; fra det pøbelvelde som truer og rår i øst og vest. Faen og.

L'église Saint-Étienne-le-Vieux, Caen, Calvados. Foto: LA