En fattig faen i operaen
På en ufattelig vond klappstol til 163 euro i 2 timer og 40 minutter uten pause satt jeg forleden kveld i Paris og så Richard Wagners Das Rheingold i Opera Bastille. Det var en imponerende produksjon i et fenomenalt flott hus. Bortsett fra klappstolen som var et svindyrt helvete.
Å beherske å være liten, og også av og til å bli gjort liten, er en nødvendighet på ferd som aleinamann i fremmed land. Men her var jeg faktisk på grensen av hva stoltheten kan leve med i det store utland.
Jeg følte meg nesten som en idiot. Men bare nesten. Her trodde jeg jeg hadde flottet meg med billett i parterre til en operaklassiker ved en av verdens mest prestisjefylte operascener. Etter mye hjelpeløs fomling for å finne min plass i solen, viste den seg å være et vinglete klappsete mot midtgangen på rad 24 i den et par tusen plasser store salen.
Man både ser og hører godt der. Men det blir fort vanskelig å konsentrere seg om kunstopplevelsen, for ubehaget med sitteoppleelsen, i de deler av korpus som belemres med denne; og som i påvente av pausen man hadde innbilt seg at kom, engasjerte både psyke og kropp i stort og smått etter hvert.
Pause ble det aldri. Odin og Loke sang seg gjennom scene etter scene av Rhingullets og grådighetens forbannelse. To the very bitter end. Og den etter hvert etterlengtede slutt bruker som oftest sin tid på å runde av i operaen.
Produksjonen var nok veldig imponerende. Og forestillingen var krevende å overvære. Wagner flørter ikke med publikum. Og det gjorde ikke scenografen heller, med et løpende digitalt multimediashow med vonde bilder av fjes og kropper koblet opp med datakabler, på den uendelig høye baksceneveggen. Dette var vel et velment, men kanskje ikke helt vellykket? hint til tidens kunstige intelligens, på vegne av Wagner og den gammelgermanske gudeverden. Rhingullets makt korrumperer og gjør guder og mennesker grådige, enten det er sånn eller sånn det har seg med det. Sant nok.
Nå vil det vel gå som det vil med Amerika. I Europa får vi vel prøve å berge oss selv.
Men jeg satt der nå som en nestenidiot i den store byen, og vaglet og vred meg på min klappstolsatan med tresmak fra ræva til nakken, med salen full av mye verre snobb en meg.
Jeg følte meg ganske liten og ikke så rent lite snytt der jeg satt. Hvordan i helvete skulle jeg kunne begripe at denne plassen var som en almisse til de fattige å regne, da jeg kjøpte billetten for flere uker siden? Man skal altså ikke komme her fra Selsbakk og komme her.
Så opplevelsen begeistret meg ikke, om forestillingen kanskje var aldri så flott. Ingen applaus fra Ulvilla teater AS til de store kunstere på scenen i Paris for den, nei. Såpass urettferdig mot kunsten må en innbilt halvkunstner få få lov til å være når han blir gjort til narr. Det er faen meg koldt i verden.
Men ja vel. Slik lever dei der. Til neste gang i Opera Bastille vet jeg om dette; med klappsetet med tresmak ytterst mot midtgangen, og vet at jeg må blåse noen flere euro for å få fred til opplevelsen. Takk no.
Dagen etter gikk jeg heller til Musee d’Orsay og kikket på Gauguin og van Gogh og alle de store impresjonistene, og følte meg som en verdig europeer igjen.