Sånn har det blitt

Det er mektig med opera når det sitter. Denne satt; Hoffmanns eventyr i Hamburger Staatsoper. Fransk opera på fransk i Tyskland, etter tysk opera på tysk i Frankrike i forrige uke. 

Hamburger Staatsoper. Foto: LA

Den forrige satt ikke så bra. Men det gjorde altså ikke jeg heller da da, på klappsete i Opera Bastille.  Forestillingen var bra den. Og vel så det. Sånn vart no det. Det går no an lell.

I starten er det gjerne litt trått og treigt, og man sitter og lurer litt på den håpløst naive klisjeen av et platt plott. Er det mulig, liksom?

Men så får forestillingen fatt i deg; om den duger, og det ikke spares på noe; stemmer, kostymer, scenografi, orkesterbesetning, regigrep, presisjon, kunstnerisk vilje. Det må være nok av det alt sammen. For meg duger ikke intellektualisering, aktualisering eller politisk korrekthet. Faenskap og stort drama duger. Sannhet, skjønnhet og kjærlighet i stort format duger. Dilldall og blabla suger. Sånn er det.

Så etter hvert gir man jo faen i plottet. Om det som skjer og presteres får tak i en stor nok snipp av følelseslivet til at du slutter å vurdere forestillingen, og begynner å oppleve den.

Såh. Nok om det. Før ordgyteriet går dit hen at jeg blir nødt til å slå meg sjøl på kjeften. Opera i Tyskland er bra. Offenbach er bra. Hamburger Staatsoper er bra. De gjorde en strålande produksjon av Hoffmanns eventyr. Jeg hadde det storartet der. ‘Nuff said. Kunstkritiker er jeg ikke. Gudskjelov og takk. Fra alle. 

Toget til Koblenz fra Luxembourg følger Mosel. Det er et regiontog som stopper her og der, for det meste på steder jeg ikke kjenner til. Men byen Trier har jeg klar i geografien. Her ble Karl Marx født. 

Jeg er ingen kjenner av marxismen, men jeg lever i den tanke at hans analyse i kritikk av kapitalismen fortsatt vedvarende får sin gyldighet bekreftet av tidens gang. Det går vel imidlertid også an å argumentere mot Marx filosofi med at de eksperimenter mennesket har gjort med å ta den mer eller mindre bokstavelig, har havarert på overbevisende katastrofalt vis. 

Nok om det og. Det der er som det er. Trier går for å være Tysklands eldste by, og anføres å være grunnlagt av romerne noen få år før Kristi fødsel. Og Marx ble født der. 

Fra Trier til Koblenz blir Moseldalen trang og dyp, og tar den form den har i mine forestillinger. Jernbanen følger elva for det meste, men tar noen snarveier i tunnel gjennom åsene mellom en og annen elveslyngen her og der. I februar står vinrankene ennå nakne i sydhellingen av dalen. I nordhellingen vokser de stort sett ikke. Druene er av slaget riesling. 

Ved Koblenz munner Mosel ut i Rhinen. Toget videre kommer fra Passau ved Donau og grensen mot Østerrike. Det svinger seg gjennom stort sett nesten hele det gamle Vest-Tyskland. Det meldes en time forsinket. I Tyskland. Sånn har det blitt. 

Jeg går ut på gata og kikker meg rundtomkring meg. Så jeg kan si jeg har vært der. Byen skal være verd en titt. Jeg ser ingenting som motsier dette. 

Dette er Rheinland-Pfalz. Rheinland var scene for et av Hitlers tidlige aggressive utfall mot omverdenen. Han besatte det med militære styrker i mars 1936, i strid med Versailles-freden. Remilitariseringen skjedde med soldater på alminnelige landbrukstraktorer. De møtte ingen motstand fra noen i sitt forehavende. Og sånn gikk no det etter hvert.

Rheinland var riktignok den gang en litt større og annerledes provins enn dagens bundesland Rheinland-Pfalz. Som ble til som en nydannelse uten historiske røtter under fransk okkupasjon i 1946. 

Jeg tar en milchkaffe og et stykke søtt ved Koblenz Hbf, og setter meg til og setter noen dumme ord sammen; før jeg samler meg selv og mitt pikkpakk sammen i nuet igjen og går ut på perrongen.

Videre bærer det, når toget kommer til annonsert forsinket tid, medstrøms med Rhinen nedover dalen. 

Før vi passerer den gamle forbundshovedstad Bonn kommer vi inn i Nordrhein-Westfalen, som er Tysklands mest folkerike delstat. Det blir stopp ved Köln. Og i Düsseldorf, som en en flott by med vakkert lys, og som jeg har besøkt før. Så kjører toget gjennom kjempebyen Rhur, som er en sammenvoksning av mange byer til et sammenhengende bylandskap som er den femte største bydannelse i Europa. Her stopper vi i Duisburg og Essen. Også dette er litt kjente trakter fra før. 

Ute av Rhur bærer det så i vei over Det store europeiske slette, som rekker fra Pyreneene til Ural, men som skal krysses på tvers på denne turen. Etter stopp i Münster hopper denne ekspressen over å stoppe i Osnabrück og Bremen, og gjør ett stopp i Hamburgs forstad Harburg, før den sent på ettermiddagen ruller inn på Hamburg Hauptbahnhof, 87 minutter etter rutetid. 

I Hamburg er man nesten hjemme. Mer enn vi vanligvis tenker på faktisk. Kreditt fra Hamburg har berget Trondhjem by i krisetider. Og på 1700-tallet var det som i dag er bydelen Altona i det moderne Hamburg, den nest største byen i Danmark. København var størst, og Bergen var tredje størst. Sånn var nå det. 

Jeg rakk operaen rett i nabolaget av hotellet rett over gata for Haupbahnhof med rikelig tid. Jeg hadde en super sitteplass midt salen, og hadde det altså storartet sammen med de øvrige pensjonistene der. De fleste av disse var vesentlige penere i tøyet enn meg, Men det gikk bra. Også der får en være som en er, når en ikke ble som en skulle. 

Dagen etter, som er i dag når disse linjer hitsettes, reiste jeg ennå nærmere hjem. Dette skrives og postes fra Dalsland bortimot nesten Østfold. På et norsk tog. I Sverige. Sånn har det også blitt.