Ja vel

I staden Stockholm gikk man, straks etter å ha satt pargaset inn på det rom man hadde funnet, bort til Nils Ferlins torg i Klara, rett ved kyrkan der, og hilste på den Klarabohemens Nils F som der står.

Ved Nils Ferlins torg. Foto: LA

Torget her er ikke stort større enn en vellykket borgarers spisestue. Det ligger mot Klarabergsgatan, bare rett over viadukten over Vasagatan fra Stockholm Central. Man går bortom der og ser til sin Nils, når man nå likevel er i nærheten. Joda. Langlemma, skranglen og smal står han der stadig i sin smalstripede dress.

Ved dette var Stockholm egentlig gjort for denne gang, og man går og eter; fisk, med øl attåt, hos Luzette på Stockholm Central; hos togene. Der jeg kommer fra i livet har jeg lært å holde på min barnelærdom sånn. Blant de umistelige rettigheter man har opparbeidet som senior, er å slippe å måtte prøve å være ung.

- - -

Etter en kjapp morgendusj og kort frokost i staden Stockholm, sitter man så altså senere på dagen på øen Amager og eter sitt smørrebrød i sitt stamsted på Købehavns lufthavn, og venter på Anslussflug i stille andakt over den kommunale landspensjonskasse som gjør alt dette mulig.

Som flyreisende er man blant toppredatorene i forbrukersamfunnet, og ter seg som kveg.

Det hører sjeldenhetene til at jeg kommer meg gjennom en flyreise uten å måtte slippe av meg noen gloser. Den kommersielle luftfartens jålete og strukturelt uvennlige væren og vesen, er hva man har for seg å skulle kunne slippe unna; ved oppnådd alder nok til heretter å kunne unne seg en langsommere ferd mot den endelige dannelse og definitive visdom vid den yttersta grinden.

Luftfarten har intet dannende ved seg. Den er et utelukkende glorete, vulgært, kjipt og grådig forehavende der mennesker gladelig gjør seg til kveg, som gjetes til utnyttelse, lureri og trakassering; og finner dette storartet.

Man må selv betjene innsjekkingsautomater og bagasjebånd og duppeditter hit og dit, ved disposisjoner man slett ikke nødvendigvis begriper, og med verktøy man overhode ikke uten videre kan forutsettes å skulle beherske. Man må finne fram til rett terminal, rett skranke og rett kø, og finne rett merkelapp, riktig pir og riktig gate; og legge bagasjen rett på rett bagasjebånd og stille seg i rett kø nok en gang. Og man må finne seg i å bli gjort liten om man gjør feil.

Og så må man høflig akseptere å ta av seg yttertøy, hodeplagg, belter, armbåndsur og sko; og vennlig godta å få sine vesker og sitt habengut og sin kropp gjennomlyst og gjennomsøkt etter onde hensikter under fiendtlighet og enerverende håndtering. Og sånn må det vel også være. Denne fascistoide kontroll med individet er det altså nødvendig å utøve i en verden som kan ville alle vondt. Men like det behøver en da altså slett ikke.

Når alt dette er avsegstyrt sendes man så rett inn i mammons tempel. Der en overdådighet av plass i tid og rom brukes til prøve å prakke på det viljeløse kveg alt av det jåleri man slett ikke trenger, verken på reisen eller i det hele tatt,- avgiftsfritt og overpriset in absurdum. Som om ikke vi flyreisende som sådanne forsyner oss av mer enn mer enn nok nok av klodens gaver enn hva som med rimelighet tilkommer oss, setter luftfarten her sin krone på hærverket ved å støtte sin drift på stimulert detaljhandel med luksusvarer og børst, for oss som fra før bare flyter videre med overfloden.

Så takk no. Jeg går, som vanlig nå til dags, bare skyndsomt forbi gjennom såpelukta.

Vel. Der sitter man da altså. Takk no ja, Arlanda. Det der gikk vel på et vis. Man luftet vel av seg et par gloser her også kan hende; ut i det tomme rom. De får få passere. På Torp, Gatwick eller i Manchester ville jeg nå ha vært en knekt og ferdig mann. Vi sto han vel bare godt av denne gang.

På veg ombord blir man så sluppet på etter den verdighet og velstand man kan dokumentere ved prisen på sin billett. Uansett nesten, blir man stående i kø ved kabindøra, i påvente av at alt av pakkenelikker og yttertøy og rumper og hoder skal finne sine de for turen tilordnede plasser.

Man møter den påtatte og påklistrede profesjonelle vennlighet man lovmessig blir ønsket velkommen ombord med med sin vanlige folkeskikk og forekommenhet. Man hjelper trengende medmennesker til rette med håndbagasje og seteplassering ved sitt åndelige og kjødelige nærvær. Og så kommer fartøyet seg omsider på vingarna över ängarna.

Og nei takk, jeg vil ikke ha verken kaffe eller muffin, nei. Nei takk, jeg vil ikke benytte meg av spesialtilbudet på etterbarberingsvann. Jeg vil ikke ha noe, takk. Jeg vil bare komme meg til København, takk. Jeg er ikke sulten eller tørst, og holder det fint ut til vi lander. Jeg har for mye med meg som jeg har allerede. Takk og takk.

- - -

Såh! Den nå 24 timer forsinkede ferden avstedkom da den fra Jämtland ennå bare var 14 timer sen, noen overveielser over bestillinger og avtaler gjort lenger nede i landene som gjorde at det ikke var tillatelig å bli mere sen enn hva de til nå fire busser for tog hadde gjort den. Grep måtte tas. Så nå er man her.

Danmark; sild er det som gjelder til lunsj her; marint fett; sunt for hjertet. Man får det,- et riktig så gjevt og velsmakende smørrebrød på en grov skive rugbrød. Man har ikke glemt at planen for dagen også omfatter at man skal kjøre bil. Det er da også ganske enkelt på blanke formiddagen i sina bleka år å avstå fra øl og en bitte lille.

Der Anschlussflug er naturligvis minst like trangbodd som den forrige flyturen. Her omfatter klientellet en hel hurv av svære danske drenge som nok har åpnet sin skiferie i serveringen på Kastrup. De tar stor plass i den trange kabinen. Men man får holde dem ut, gutta på tur. Kabinbetjeningen settes på større prøver. Men til forbundsrepublikken kom de seg, og fikk visst også innslepp der. De hadde vel også penger med.

Her ombord innbefatter den billetten man har måttet bevilge seg, at man får servert en lett matbit i en pappboks underveis oppi lufta. For skams skyld må man jo ete opp den, så abakelig det enn er å måtte spise med kniv og gaffel innenfor en kvart kvadratmeter 30 000 fot over bakken.

Men må man så må man. Man henger på seg den medfølgende lille servietten som en minimal smikke, og krøker albuer og håndledd og pirker i seg salat og høns; med den sedvanlige flymatsmak av sennep og eddik.

- - -

Litt senere lander man så hos Franz Josef Strauss i solskinnet i Bayern. Her har man også nokon lunde rede på tilhøva frå før; nok til gudskjelov å komme seg på et tog igjen. Man begynner å komme i takt med seg selv igjen nå, og kommer visst i kveld til å kunne komme seg dit man hadde tenk å være på denne tid.

Det står altså ikke på.