Matprat

I Paris spiser man naturligvis snegler. Min salige mor ville ikke kunne ha forstått det. Hun forsto det aldri. Snegler var de vemmeligste dyr hun visste. Å spise dem var utenkelig.

Men nei da. Jeg liker escargots. De må spises med spesialverktøy, og det kan by på søl og bannskap å få dem i seg. Men de smaker snaskens og snadder.

Man pirker sneglene ut av huset med en liten gaffel, un petit fourchette, og har dem i seg på en brødbit. Sneglhusene må man holde med ei klype som finnes for formålet. Om denne ikke alltid duger, blir det søl og utfordringer for tålmodet når husene spretter unna.

Gratineringen tørker man opp fra fatet med franskbrød; dette er den store glede med det hele. Sneglene selv smaker vel ikke stort, men gratinert med hvitløk og grønnkrydder blir det en delikatesse av dem. Og dyppet i dette hvitløksmøret smaker franskbrødet like godt som sneglene.

Det går et skille for matveien ved Rhinen. Den latinske gane krever vel mer enn den germanske. De tunge kjøttretter østenfor blir barbari i et dannet kjøkken.

Parisoppholdet åpnet riktignok med en større entrecôte borti kvartalet her. Den var ikke stekt til uspiselighet, men saftig og lett og lettstekt bare, og med bernaise og stekt potedes attåt på beste franske manér. Siden har det blitt andeconfit, quiche Lorreane, stekt laks, og altså snegler. Til lunsj og middag nytes et glass rød Bordeaux. Så det står altså ikke på.

Øl bestiller man kanskje ikke mer nå, eventuelt før man kommer til Hamburg på hjemveg. Vi får se. Man gjør som man vil.

Fra det tyske kjøkken har jeg stekt eller grillet kalvelever som en personlig favoritt. Det kunne nok min mor ha tålt. Men de færreste hjemme forstår slike matvaner nå til dags. De må settes pris på av feinschmeckere, og kan ikke møtes med kostforakterens umodne fordommer om at innmat ikke er mat. Lungemos og blodpudding er også utmerket spise. Men det er en annen skål; for kjøkkenet hjemme.

De også ellers allestedsnærværende spisesteder med navn etter italienske steder og fenomener, og med retter med italienske navn på menyen, byr seg frem overalt fra Sunndalsøra til Salzburg. Mange steder heime nutildags er det ikke annen servering å oppdrive. En pizza eller en porsjon pasta vil således kunne berge en bortskjemt moderne kostforakter fra hungersnøden de fleste steder.

Men er det slik fatt udi åndsfattigdommens elendighet med en brødgjøk utenriks, anbefales vel verken cusine eller küche.

Et mål mat i Paris er intet større mentalt løft. Bare Gud vet hvor mange servitører det er i den byen. Servering er et fag. Man får bord, menyen, bestilt, servert og gjort opp for seg helt aldeles uten heft og mikkmakk. Og uten å måtte beherske mer av fransk enn bonjour og merci.

Men på einmannsferd i fremmed verd kan det likevel hende, at en en og annen kveld ikke vil, eller evner eller ønsker, å mobilisere det mot og nærvær det likevel krever å sitte alene med bare sin ensomhet til bords; bortkommen og forlatt blant menneskene, ute på restaurant i stor by i fremmed land, og ha tungt for det med både språk og skikk og bruk og vett og forstand på det meste. Det kan koste å være kar.

Til bruk i slike høve finnes Burger King. En Whopper er en Whopper er en Whopper. Den får duge i dag. Den kan bestilles og handles på skjerm, og kan lastes ned ved disken uten å kreve annet enn et merci til takk. Man skal takke. Alltid. Høflighet koster ingenting. Mor har lært meg det.

Jeg tar vel en Cola Zero til burgeren.