Og bakom synger grådigheten

Man kan frykte at dagens dato er en dato for de helt ubegripelig store nu for vår art av dyrene. Nok om det. Den rådende kyniske innretning av tingene tar heller ikke hensyn til artens feilbarlighet,- som nok er en egenskap gitt ved naturlov. Det er koldt i verden.

Det finnes en egen erfaring for at det i kontaktflaten mellom individ og system rår en stadig tiltakende strukturell uvennlighet og kulde. Her skal man ikke nå til dags trå veldig mye feil før man må tåle å bli gjort liten. Den stadig omseggripende robotisering av funksjoner i enkeltmenneskets samhandling med systemene skjerper kulden, og bidrar til fremmedgjøring og ydmykelse av individet. 

Og bakom skjermene synger grådigheten. Uten blussel.  

Individet kjører en bil inn i en offentlig parkeringsgarasje. I porten trykker det på en knapp som får en liten lapp av tynn kartong til å komme ut av en sprekk, og når individet tar denne lappen til seg åpnes bommen i porten, og individet kan kjøre bilen inn. Både bilen det kjører, og garasjen det kjører den inn i, er nye erfaringer for individet. Individet er imidlertid vel kjent med dette opplegget for regulering av tilgang og bruk i garasjeanlegg fra tidligere bruk andre steder.

Mye annet nytt har også skjedd samme dag,- som har satt individets opplevelse av sammenheng og mestring noe på strekk. Enn så lenge har individet hengt med på utviklingen i omgivelsene, og har mestret sin håndtering av denne. Nå er individet kaffetørst og slitent av å ta mange små beslutninger om forhold i omgivelser det ikke er helt fortrolig med, og hele tiden må ta rede på. Individet har erfaring for at det langt hjemmefra er særlig sårbart for ydmykelse og følelse av tap av mestring. Individet anstrenger seg ytterst konsentrert om å få denne ukjente bilen trygt og godt parkert i denne ukjente garasjen. Det går bare godt. Individet lykkes helt finfint med dette.  

Ute i den lille byen det aldri har vært i før, vil individet se seg litt om, og finne et sted for å drikke kaffe og spise eplekake. Det driver litt omkring i den pittoreske gamlebyen, og fotograferer kirken og torget. På sin ferd stanser det ved en bankautomat, og bruker et plastkort det har på en bestemt plass i en lommebok, til å ta ut noen kontanter. Individet har fra før erfaring for at det kan være fordelaktig med en liten beholdning av rede penger her omkring. 

I sine lommer og sitt reisekontor har individet dusinet fullt og vel så det av forskjellige rekvisitter som det behøver for å kunne la seg betjene av de betalte eller pålagte tjenester det benytter. Etter uttaket fra bankautomaten putter individet penger og plastikk på sine vel tiltenkte gjemmer i lommene. Det er ikke helt likefrem hvilke av de nødvendige kort og rekvisitter som kan ligge sammen med hvilke andre. Individet har erfart at noen bestemte typer kort vil kunne avmagnetiseres til uheldig og uønsket ubrukelighet, av elektrisitet eller magnetisme, og ikke skal ligge i samme lomme som telefonen, som er både magnetisk og elektrisk. To nye kort er kommet i individets besittelse det siste døgnet, og individet er ukjent med disse korts egenskaper med hensyn på slik sårbarhet. Ved avslutning av transaksjonen med bankautomaten klapper og kjenner individet over alle sine lommer for å sikre at disse hensyn er ivaretatt. Det kommer til at joda, det kjennes vel greit ut.-

Individet går og får seg kaffe; mit Schlagsahne, og eplekake. Og vil ha sahne på den også, ja; som skikken er her. Det nyter stunden og traktementet, og sitter litt etterpå og samler dagen sammen over den tomme kopp og den oppspiste kake. Det gjør opp for seg i kontanter, og klapper sine lommer over, og takker og hilser adjø og går.

Det driver opp en gate og ned en annen litt, og lar blikk og sinn og tanke løftes mot kirkespir og dalsider og fjelltopper omkring seg. Javel. Tiden på uret begynner å tale for retrett mot der individet hadde slått seg til for en tid nå; før mørket faller på og utfordrer kjøringen med fremmed bil på fremmede veier ytterligere.

Da det gikk mot parkeringsgarasjen aktiverte individet sin inntil nå slumrende bevissthet om nødvendigheten av å kunne presentere den lille kartonglappen fra sprekken ved innkjøringen; i en annen sprekk for oppgjør, og etterhvert i en tredje sprekk for å slippe ut igjen med bilen. Individet stolte på at gammel vanes makt vel hadde tatt seg av de nå glemte disposisjoner denne ordningen forutsatte.

Det begynte sin aktivering med å klappe over sine lommer igjen. Det kom det visst ingen brukbar informasjon ut av, nei. Individet gikk så videre til å kjenne gjennom lommene. Nei. Kartongbiten var ikke til å finne for fingre som fomlet gjennom lommene heller.

Individet begynte nå å ane seg sterkt truet av den velkjente og inderlig hatede tilstand der det går fra sine konsepter; over tap av kontroll over en i seg selv helt verdiløs detalj, som dog er strengt nødvendig for å lykkes sånn noenlunde med den umiddelbart nært forestående videre livsutfoldelse.

Og like etter rammet naturligvis denne tilstand individet helt manifest.

Når trusselen først erkjennes er det bare flaks som avgjør om faren blir til å avverge for individet. Ikke slik denne gangen; heller, nei . Helvetesmakta var naturligvis faen meg ikke til å finne noe jævla Satatns sted, nei. Verken ved uthenting av all drit og lort i alle Satans lommer, eller ved gjennomsøking av hele det jævla forbanna helvetes bilhelvetet heller.

Individet ble oppmerksom på at det befant seg annet folk i garasjen. Det var til å håpe at disse ikke forsto språket. Men individets humør og omstendigheter kunne nok tolkes med bare et middels godt språkøre. Innså individet; men det besinnet seg ikke. Schvarte jævla forbanna faen og! Og mye mere til; ut i den tomme luft.

Javel. Sånn. Takk. Individet hadde nå fått luftet alle sine gloser av seg, og budde seg nå på å betale prisen for å være seg selv, med sin alminnelige distraksjon og tankeflukt i et krevende moderne samfunn som bare sparsomt tillater denslags. Parkeringsbilletten var å anse som tapt. Inidivdet var nå ved det velkjente punkt der dette bare måtte kunne legges til grunn. Og dette forholdet var nå naturligvis ikke verden helt fremmed heller da.

Neida. Individet fant en egen knapp for sitt kasus på betalingsautomaten. En helt enkel hardware-løsning rett og slett. Individet trykket på denne. Den økte parkeringsprisen med ti-gangeren; eller prisen på eplekaka med tolv-gangeren. Det ble jaggu eplekaka si, ja. Men godt smakte den jo. Et eldre individ som gjør bort seg i sin habitualforvirring får ta sin straff i tifold, så det heretter skal vite å holde orden på sine parkeringsbilletter, og ikke komme her og være idiot.

Individet visste fra før at all mukking her var nytteløs Bakom synger grådigheten. Det er koldt i verden.

Individet trekker pusten dypt, og gjør opp for denne ydmykelse av seg selv; fra, og med, den multinasjonale parkeringstjenesteleverandøren Apcoa. Individet rettet så sin bare mellombels duperte nakke, og satte seg helt samlet igjen inn i den disponible bilen, og kjørte rolig tilbake til der det hadde sitt husvære nå for tiden. Og det gikk bare godt, ja.