Det er godt vi har kunsten

Eugène Delacroix. 28. juli 1830. Friheten fører folket. I Louvre. Foto: LA

Det får få bli Delacroix som får være oppslagsbildet på dagbokbladet om besøkene i de store kunstmuseer i Paris. At friheten fører folket kan få være et grønt håp for tider som kan komme. Nå når de reaksjonære er i ferd med å få verden skrudd tilbake til føydalsamfunnets fåmannsvelde. 

Det er ikke så nøye med Mona Lisa. Men det finnes vel et og annet annet maleri jeg gjerne skulle ha sett her. Man må nødvendigvis rasjonere noe med kreftene i det gigantiske Louvre. La Gioconda, Mona Lisa, var ved mitt besøk i realiteten blitt gjort utilgjengelig for meningsfull betraktning av horden med reisende fra øst og vest, som stimlet sammen og ut og inn der for å knipse selfier foran Leonardos maleri. Men jeg fikk nå passert forbi, nær nok til at det får få telle som et gyldig besøk ved bildet. Noen selfie eller annen fotografering ble ikke utført. 

Det som mye heller var om å gjøre, var å få sett de tre verkene av Michelangelo Mersi di Caravaggio som henger i Louvre. Kommer man seg fri fra den kulturløse idioti som rår i salene innover mot Mona L, går det faktisk bare godt. Litt falmet alle tre, henger de der nesten som likegyldigheter som nesten ingen ser etter her; i kulturkommersens enorme besøksmaskin. I den nok altfor store samlingen til å holde tipp topp ved like for museet, preges de skammelig nok noe av tidens blassing og fargetap. 

Best i stand er det vel kanskje Louvres versjon av Spåkvinnen som er, malt en gang mellom 1595 og 1598. Portrettet av malteserstormestern Alof de Wignacourt malt under Caravaggios eksil på Malta til 1608, kunne nok ha hatt godt av en rens. Og ikke minst kunne det monumentale Jomfruens død, fra tidsrommet 1601-06, der Caravaggios farger nå blekner sammen med mørket bak dem, stått seg bra med litt stell. 

Ved siden av Caravaggio på veggen henger det noe eldre Vasaris Bebudelsen, og tydeliggjør hva Caravaggio med sin realistiske stil bryter med i det religiøse maleri fra før ham.

Over i fløyen for fransk maleri leter jeg så opp Delacroix sitt nasjonalikoniske 28. juli 1830. Friheten fører folket. 

Julirevolusjonen i 1830 gjorde opprør mot det reaksjonære gjeninnsatte monarki etter Napoleons fall, som forsøkte å reversere forhold og friheter i Frankrike til tilstanden før den store franske revolusjon i 1789; innskrenkninger i tilkjempet ytrings- og trykkefrihet, innskrenket stemmerett, og oppløsning av det folkevalgte parlamentskammeret. At det finnes en parallell i vår egen tid lar det seg vel gjøre å tenke. 

Grådighet rår og pøbelvelde truer. De franske friheter vil kunne bli nødt til å lede oss igjen.

Et minst like stort kunstnerisk ikon i fransk maleri henger i samme rom som Delacroix’ bilde i Louvre. Medusas flåte malt av Théodore Géricault i 1818 og -19 er en pillar i den franske romantikken, og er enormt både i størrelse og i sine kunsthistoriske implikasjoner. Dets insisterende og usentimentale fremstilling av ubehagelig sannhet sparer ikke på noe, og gjør sitt inntrykk fra en billedflate som er nesten fem meter høy og over sju meter bred. Ombord på den flåten står det i sannhet ikke særlig bra til, nei.

Mens Louvre var kongelig slott før det ble museum i 1793, etter den store revolusjonen, var Musee d’Orsay jernbanestasjon før det ble kunstmuseum åpnet i 1986. Her finnes kunst fra etter det neste revolusjonsåret, 1848, og fram til utbruddet av første verdenskrig i 1914. Her finnes Gauguin og van Gogh og Monet og alle de store franske impresjonistene.

Louvre lar det seg ikke gjøre å gjøre unna på en dag. Kanskje ikke på et liv. Museet har utover Mona L og de andre nevnte, utstilt 38 000 gjenstander til. Og det altså samtidig. Man går seg mo i knea og ør i hodet bare på en ørliten brøkdel. Museet har over ti millioner besøkende årlig, og mange av dem vil være der samtidig med deg. Etter tre-fire timer bortover parketten vil de fleste ha fått nok. I vestibylen i kjelleren finnes forretninger for anskaffelse av det man måtte begjære av franske fjongheter, om shopping skulle kalle sterkere enn kunstopplevelser i løpet av besøket.

Musee d’Orsay er heller ikke noe bygdatun. Men her klarer man å vinne over nok på et besøk til i det minste å kunne begripe konseptet. Det går i pre-, neo-, post- og egentlig impresjonisme i malekunst og skulptur, og bortover alle golv og oppetter alle vegger der i gården også. Men veggene er ikke så mange, og golvene ikke så lange, som hos kollegaene på den andre bredden av Seinen.

I Orsay fant jeg originalen av en gammel venn og kollega fra tidligere år, van Goghs Le Docteur Paul Gachet. Han hang der sammen med flere andre av van Goghs flotteste verker. Her fant jeg noen av Cézannes’ kortspillere, som også er omtalt et annet sted her i notatene i marg & bein. Her henger Kolsåstoppen som malt av Monet under hans besøk i Sandvika.

Før jeg var blitt helt mett av åndelig føde, og gikk og fikk meg lunsj og et glass rødvin i Orsay, gikk jeg inn til van Gogh igjen og sto og kontemplerte litt over verdenstilhøva foran en av hans stjernenetter; den over Rhône malt i 1888. Det er vanskelig å tenke seg van Gogh som annet enn en sårbar sjel i en godviljens mann, som nok ikke hadde det så greit med verden.

Med verdenstilhøva er det ikke så godt å vite, nei. Friheten som vil kunne måtte føre folket gjennom natten, vil kunne måtte navigere etter stjernene.

Det er godt vi har kunsten nå. Så kanskje ikke all sannhet blir borte i dimman.

Vincent van Gogh. Stjernenatt over Rhônen. Musee d’Orsay. Foto: LA