I Nordlands hellige netter
Vår væren er av lys og kull, og gammel som en evighet. Nordlandssjuka kom over meg. Så jeg ga meg i vei mot æventyrlandet.
Mile og meg bestiger Eiffeltårnet - via søndre tårnfot
Dagen skulle arte seg som et slags triatlon. Vår sene ankomst til byen i går krevde at vi spiste frokost på en fortauskafe ved vår Parisbopel i 20. arrondissement. Le petite dejeuner var akkurat så liten som det sto, kaffe og croissant. Riktignok to, hvorav en med sjokolade, men likevel… veldig fransk. 🇫🇷
Den neste tid
Av skjønnhet skinner ensom sorg
i lyset over tun og torg.
Kan dette mismod svinne?
Finn meg en sjel å dele med
all sorg og skjønnet vi skal se,
så neste tid kan vinne.
Tusen skarv står på et skjær,-
godt langt av land og øde.
Vårens under hender her.
Ny tid får hjem og føde.
Tre rådyr beiter i et bryn.
Gult leirfivelen lyser.
Et lysredd sinn ser disse syn,
og kjenner at det fryser.
Den brune jord skal snart stå grønn
av arbeid som kan få sin lønn,-
når neste tid blir skrevet.
Marken ligger bar og snau.
Her over land står dåm av frau
i bondens slit for strevet.
Våren lover lys og tro.
Gåseplogen kommer.
Hun som var barn da plogen dro,
blir kvinne nå i sommer.
All tid står stille nå i kveld;
nå kjenner hun det i seg selv:
den neste tid vil brenne.
Hun værer her den store kraft
i smaken av den søte saft,-
som nå i vår skal renne.
Tranen utpå ekra går
så gjev og spankulerer.
Gubben taus i tunet står
i ro og spekulerer.
Liv i vårsol vinner makt.
Distansen er tilbakelagt,-
en vinter overvunnet.
Røyskatten er ennå kvit;
men piler lettbeint hit og dit.
Den neste tid blir funnet.
Ti tusen år står skarv på skjær,
godt langt av land og øde;
i tusen tonn guano der,-
fra levende og døde.-
LA,- Vennesund april 2019
Begge sider nå
Land av fjær og englehår;
eventyr som foregår
der store slott av iskrem står.
Jeg så på skyer sånn.
Nå stenger de for solens skinn
med regn i dager ut og inn.
Mange ærend har mitt sinn,-
som skyer stanser sånn.
Jeg har sett begge sider nå
av skyer uten å forstå.
For det er skygger jeg har sett.
På skyer har jeg intet vett.
Ør av elskov på en strand;
eventyr der alt går an;
en sommernatt i himmelbrann.-
Slik så jeg kjærlighet.
Nå spilles bare neste spill.
Jeg ler, og spiller en gang til,
men gjemmer det jeg sterkest vil
i alt jeg ikke vet.-
Jeg ser fra begge sider nå
at kjærlighet er gi og få.
Men det er bilder kun jeg ser
av kjærlighet, og intet mer.
Modig tåre,- fryktsomt smil;
si: jeg elsker! uten tvil!
Å ha manesjen helt, med stil,-
har jeg av livet krevd.
Gamle venner ter seg rart
i stuss om jeg er vel bevart.
Tapt og vunnet blir erfart,
de dager en har levd.
Jeg kan se begge sider nå,
i syn jeg ikke kan forstå.
De forestiller liv som er.
Men sannhet ser jeg aldri der.
Gjendiktning 2020; LA. Both sides now; Joni Michell; 1966
I hamn - om att
Ein framand frå havet må sjå seg på land.
Der vinden frå hav kjem med regnet som fell,
kan sanning stå skrive i rennande sand.
Den må ein få lesa. Så kan det bli kveld.
Ein bed seg ei bøn frå ein båt som gjekk ned,-
og fekk heva og tørka og bøtast i fred.
Dei regnblaute kleda på snor har han hengt.
Den segler aleine som ikkje er to.
Ein drøymer om lukka,- med verkande lengt.
Ein ost på ei skive er lukke rett no.
Ein fyrer i ruffen og tørkar sitt skinn.
Der lukka er einsemd ei lukke du finn.
Rett no er han nøgd med ein båt som er sin;
han segler si lei, og står ikkje på grunn.
Her har ein ein papp av den blodraude vin.
Den opnar han varleg,- ombord her ei stund.
På land går alt folket i levande sviv.
Han og skal i land der, og berge sitt liv.
Kafé Getsemane
Langfredag satt han stille inne
ved det store spisebord
i morgenstunden for å finne
fred fra alle store ord.
Det som var kjent var brått forbi
da bildet av det brast.
Erkjennelsenes bratte sti
bød ingen kafferast.
Togets sang
mot skinnegang
skal dundre gjennom sommernatten;
ankommer
ved midtsommer,-
før båten avgår klokken atten.
Tre skvetter av den strenge lut
som driver ut all verk,
får langsomt revet margen ut,-
av alt som gjør meg sterk.
Sånn må det gå
Den som kan elske, har et rom
Et hellig kammer fritt for frykt
Der sår fra kjærlighet kan gro
Til neste flamme brenner trygt
Gjendiktning juli 2024; LA. And so it goes; Billy Joel; 1983
Pianomann
Klokka blir ni. Det er lørdag kveld.
Et kjent klientell siger inn.
En godt voksen kar sitter for seg selv,
i sin elskov med tonic og gin.
Han ber: Hei, kan du spille et gammelt håp,
som jeg nå ikke minnes hva er.
Det var bitt søtt og trist
da jeg husket det sist,-
og jeg bar en yngre manns klær.
Gjendiktning 2020; LA. Piano man; Billy Joel; 1973.
Den endeløse vei
Jeg var en røver
På den endeløse vei.
Bar våpen som det passet seg
Unge pikers juggel stjal jeg på min ferd.
Soldater trakk de siste sukk for mine sverd.
De lot meg dingle utpå våren tjue-tre.
Men fortsatt er jeg med.
Jeg var en sjømann;
flo og fjære formet meg.
Av havet gikk jeg aldri lei.
Jeg seilte skonnert rundt kapp Horn til Mexico.
Jeg entret rigg og revet seil da stomen slo.
Jeg falt da råa brast, og slo meg tvert i hjel.
Men lever like hel.
Jeg bygde dam der
elv i juv gikk stri og bred.
Stål holdt for vann, som slo og vred.
På høge Hegset demning skled jeg ved en kant,
og falt, og sank i våt betong der jeg forsvant.
Jeg fikk en grav som ikke lys og lyder når.
Men jeg sto opp. Og står.
--- --- ---
Jeg styrer romskip
i den vide melkevei,
når motsatt side nærmer seg.
Og om jeg kommer til det sted der jeg får fred,
så kan det hende kanskje at jeg slår meg ned.
Jeg blir en røver en gang til om det går an;
men kanskje aller helst en enkelt dråpe vann.
Jeg holder alltid stand.
Gjendiktning 2023; LA. Highwayman; Jimmy Webb; 1977.
Ord
I gamle fjes ligger fonner
av gammel tid fra i fjor.
Ny tid laver ned og legger seg;
til stadig mer gammel tid,
og evighet og uendelighet
som snøen gjemmer,-
og som det aldri blir nok av
nok av fra før;
den gamle ufred i januar over intet og ingenting
som tiden nå laver ned over og gjemmer;
ordkløveriet over null, niks og ingenting
under lysårenes himmel.
Charles Dickens & Donald Trump
Trump og MAGA har tatt det USA som vi trodde vi kjente som gissel. Vi er midt i en amerikansk høyreradikal revolusjon. På ubestemt tid har USA slått opp med liberal-demokratiske verdier og all anstendighet, og lenket sin skjebne til en sosiopatisk businessmanns innfall og verdenssyn.
Arve Fløystad-Thorsen ser paralleller til Charles Dickens beskrivelser av landet i vår tids utvikling i USA.
Nettverksvise
Republisering. Opprinnelig publisert oktober 2012. Fortsatt ikke helt uten aktualitet.
Har du hørt at dæm no bare går roindt og dalle
i sjølveste Trondhjems Arbeiderparti.
Jo, hain minister Giske mått ta sæ en skalle
og'n direktør Olsø vart arbeidsledig.
I de mektige nettverk av maktglade kailla
e ørtæve nå mainn må rægn me å ta.
Og den som itj har mer enn halvstore bailla
må og kuinn si nei, der han helst vil si ja.
Heilag er stunda
Tei med ditt snakk.
Byd kjærleik og takk.
Stå støtt i den heilage stund.
Sanninga talar der ord ikkje er.
Sjå ho i auga og kyss hennar munn.
Lat det verta gjort, det du gjer.
Her ansar du sanninga; naken og sterk.
Løgna er orda sitt verk.
Tak det med tol.
Vær vatn og kol.
Bær ikkje meir med enn du er.
Varmen i bringa er tida som brenn.
Elden og maktene berger deg her,-
om løgna vert nærmaste venn.
Sjå etter løyndommen sanninga kan,-
på mjukaste staden du fann.
Sånn er den trua; at visse er løgn,
mot sanninga open og vid.
Jau. Akt på ditt ord.
Vær audmjuk og stor.
Lev dine modige dagar og døgn.
Uviss er sanninga, æve og tid.
Med kloden kverv tida i rasande fart.
Heilag er stunda som vart.
Den nye verdensorden - og oss europeere
Vi lever i heftige tider og det er ikke lett å ta alt inn. Som politisk idehistoriker forsøker jeg innimellom å skape systematikk i det hele for meg selv, kanskje kan det også hjelpe andre til å forstå … det må vi jo bare hjelpe hverandre til i disse dager. Med hver våre utgangspunkt, men ut fra en felles tørst etter både å forstå og ikke minst vite hvordan vi skal manøvrere i alt dette, som samfunnsmennesker.
Dette skriver Arve Fløystad-Thorsen i dag.
Sånn har det blitt
Det er mektig med opera når det sitter. Denne satt; Hoffmanns eventyr i Hamburger Staatsoper. Fransk opera på fransk i Tyskland, etter tysk opera på tysk i Frankrike i forrige uke.
Erkjennelser over en frokost i Luxembourg
Europa er vel vårt hjem. Enten det er sånn eller sånn med det. Jeg har altså satt meg fore å bruke av min tid til begripe det litt bedre, og har begitt meg ut på tur. Men nå har hjemferden tatt til. Denne morgenen i Luxembourg er man tidlig til frokost, og får plass ved hjørnebordet med utsikt til daggryet over Place de la Gare.
I vår truede kirkegårdsfred
I le Memorial de Caen settes historien sammen, så den som vil kan begripe hva den førte til. Mot dem som ikke vil, finnes intet middel. Dumskapen hater kunnskap, så den biter ikke på dem. Det ligger i sakens natur.
Matprat
I Paris spiser man naturligvis snegler. Min salige mor ville ikke kunne ha forstått det. Hun forsto det aldri. Snegler var de vemmeligste dyr hun visste. Å spise dem var utenkelig.
Det er godt vi har kunsten
Det får få bli Delacroix som får være oppslagsbildet på dagbokbladet om besøkene i de store kunstmuseer i Paris. At friheten fører folket kan få være et grønt håp for tider som kan komme. Nå når de reaksjonære er i ferd med å få verden skrudd tilbake til føydalsamfunnets fåmannsvelde.
En fattig faen i operaen
På en ufattelig vond klappstol til 163 euro i 2 timer og 40 minutter uten pause satt jeg forleden kveld i Paris og så Richard Wagners Das Rheingold i Opera Bastille. Det var en imponerende produksjon i et fenomenalt flott hus. Bortsett fra klappstolen som var et svindyrt helvete.