Ord

I gamle fjes ligger fonner 
av gammel tid fra i fjor. 
Ny tid laver ned og legger seg; 
til stadig mer gammel tid, 
og evighet og uendelighet 
som snøen gjemmer,- 
og som det aldri blir nok av 
nok av fra før; 
den gamle ufred i januar over intet og ingenting 
som tiden nå laver ned over og gjemmer;
ordkløveriet over null, niks og ingenting 
under lysårenes himmel. 

Ord fra i fjor bryter plogspor fram 
i gammel tid på pannen; 
kjeklingen om bagatellene og tøvet i støv,- 
som det likevel aldri ble annet av 
enn furer av tid i et ansikt.

--- --- ---

La oss nå heller lukke våre sinn i bønn 
til avguden 
og besvergelser 
så intet erkjent får true vårt hellige hat. 
La oss i fred få tro bare det vi vil. 
At alt blir bra. 
At det er ingen grunn til bekymring. 
At døden venter dem alle til slutt. 
Jo før, jo heller, ja. 

La oss løpe fort til dit hvor elven skal krysses, 
og gjøre stor skade på alle og alt alle troende 
holder for vist og hellig på vegen.  

Det snurrer en jord. 
Imens holder vi på; med vårt;
med granatene og løgnene og den store mistro 
til alt og alle, 
og skirennene og de anabole steroidene 
og medaljenes forside, 
og alle pengene vi alle vil ha 
flere av enn alle andre; 
så vi kan gå glade hjem til 
våre hus og våre selvbedrag; 
og sitte i våre nye 
flammebjerk spisestuer; 
og spise trøfler og dyr mozarella til fine toscanske årgangsviner;
og tenke på alle våre seire vi har vunnet; 
med alle midler over alt og alle mot alt; 
og ingenting vel. 

--- --- --- 

Seil oss videre i våre nye fartøyer 
fra bortenfor havene; 
med våre batterier og motorer 
som brenner tiden opp til giftgass; 
og la oss plage og skjende og utnytte hverandre 
med hån og vold og grove krenkelser; 
i både kjød og ånd,- gjerne; 
gi dem inn så de kjenner det. Svina. 

Ja takk. 
Meg og mitt; 
mine drømmer; 
mine penger. 
Hold intet annet hellig. 
Dette er mitt hus. 
Så drit og dra. Dust. 

La ikke de troende få be sine bønner. 
La ikke de fattige få ete av smørbergene. 
De kan takke seg selv for sin fattigdom. 

--- --- ---

Mennesket. 
Er ikke stort. 
Det er meg. 
Og mitt og mine. 
Alle er alene og har å berge sine egne skinn, 
og sanke seg sin egen rikdom; 
i røvergods av steintøy og sølv 
og biler som alltid lukter nybil 
og klær og møbler og mat 
av stil og klasse. 

Den som ikke arbeider på denne dåd 
skal heller ikke ete; 
skjendet, krenket og ydmyket til ingenting 
skal den være. Som ikke tror 
på meg. 

--- --- ---

Nåh. Såh. Ikke det. 
La tid lave ned over mine 
ville veger. La plogen pløye 
kjærlighetens furer i tid 
på mitt fjes. 
En lav flamme brenner 
i bringen. Jeg kan elske 
din neste. Som meg selv.

LA, Selsbakk januar 2021