Charles Dickens & Donald Trump

Trump og MAGA har tatt det USA som vi trodde vi kjente som gissel. Vi er midt i en amerikansk høyreradikal revolusjon. På ubestemt tid har USA slått opp med liberal-demokratiske verdier og all anstendighet, og lenket sin skjebne til en sosiopatisk businessmanns innfall og verdenssyn.

Hvordan kom vi dit? Mitt eget fag historie har ikke svaret. For noe så rart som dette har verdenshistorien aldri sett. Statsvitenskapen f. eks heller ikke, for noe slikt som dette skulle jo aldri skje i USA.

Da er det sannelig fint vi har skjønnlitteraturen. Som så ofte ellers har den dypere og mer perspektivrike svar, på det meste.

Noen forfattere - både amerikanerne og andre - har nemlig ropt varsku og forsøkt å advare, lenge. Det de skrev kan i dag hjelpe oss til bedre å forstå. Og ingen kommer faktisk nærmere å gi oss et svar enn han som gjorde først, Charles Dickens. Den verdenskjente forfatteren bak Oliver Twist, David Copperfield og Christmas Carol var nemlig på reise i USA i 1841. I etterkant skrev han både en reiseskildring og en roman inspirert av sine opplevelser der.

Det han beskriver er det han oppfattet som de problematiske sidene ved USA, og han oppsummerte sine observasjoner i ett bilde: elven Mississippi var et godt bilde på USA, skrev han. På avstand var den bred og flott, men så man nærmere etter var den uren, grumsete og infisert, på en måte som han mente truet det som også han så var flott med USA. Om ikke dette ble rensket opp i, skrev han, ville det gå galt.

Dickens observasjoner ble skrevet før dem amerikanske gullalderen, før borgerkrigen og frigjøringen av slavene. Mye skjedde etter det. Men hans beskrivelse treffer MAGAs og Trumps USA slik vi akkurat nå ser det så godt at man kan fryse nedover ryggen. Det er så man kjenner på at USA er tilbake til tiden før sin egen humanistiske og liberal-demokratiske gullalder, som startet med Abraham Lincoln og endte med Joe Biden.

Det er jo ikke så overraskende at den ytterst dannede engelskmannen Charles Dickens fnøs av det han kalte amerikanernes manglende bordskikk og matkultur, men måten han beskrev den på er likevel en interessant inngang til hele USA-bildet hans: amerikanerne ser nemlig på måltidet som en ren foringsstasjon, klager han. De skal bare videre og tar seg knapt tid til å snakke under måltidet. Den samme holdningen har de til kultur for øvrig, klager han. De har ikke tid til slikt. We are a busy people siterer han amerikanerne han treffer på, når folkets holdning til matkultur og annen kultur og det Dickens oppfatter som en nokså monolittisk anti-intellektualisme, skal beskrives.

Det kan jo leses som en litt karikert bekrivelse, men det treffer Trumps image svært godt: han liker som kjent å bli assosiert med fastfood og Trump 2.0 har siden innsettelsen i januar en utpreget antiintellektuell og antikulturell side: Slikt har de ikke tid til.

Hva var det så tiden skulle spares til og brukes på den gang i 1841? Jo, det var å tjene penger, analyserer Dickens. Ingenting er viktigere i USA enn det. Og ingenting gir mer kredibilitet i USA enn det. De som er rikest er USAs adel, kommenterer han.

Trump, USAs nye president, tilhører selv nettopp denne amerikanske adelen og han omgir seg med resten av dem, som også fikk selve kremplassene under innsettelsen hans. USA har fått en elite som først og fremst har penger. Og verdens rikeste mann Elon Musk er satt til å kutte i stykker staten, som bare er en hindring for å bli enda rikere, både for dem og angivelig alle andre. Donald Trump selv fremstår som en kapitalistisk Frankenstein, som har fått innoperert en lommebok der hjertet egentlig skulle ha vært. For første gang, eller endelig, har USA fått en administrasjon hvis hjerte faktisk er … penger.

I sin dyrking av pengene, fortsetter Dickens, underordner amerikanerne tilsynelatende all etikk. The Good Deal er målet, og alt helliger det, alt glemmes bare man kommer i mål som seierherre og med rikdom. Det viktigste er smartness og teft, alt annet er underordnet.

Det er en god forklaring på det vi europeere sliter sånn med å forstå, hvorfor Trump ikke blir skadet av alle rettssakene og alt som faktisk er blitt avklart om hvordan han til alle tider har operert. Han klarte seg, han ble rik. Det er det viktigste. The Art of the Deal, som er tittel på en bok han har satt sitt navn på. Det som gjelder er å lykkes, å vinne, noe som i USA betyr penger. Midlene blir en privatsak, så å si.

Enda mer interessant blir det når Dickens, noen år før den amerikanske borgerkrigen, dissekerer amerikanernes syn på de svarte og slaveriet de lever under. En ting er at folket i sørstatene legitimerer dette inhumane fenomenet, skriver han. Men det mest nedslående er at heller ikke nordstatenes tilhengere av frigjøring av slavene på noen måte tror på rasemessig likeverd. Den amerikanske equality-tanken er falsk, slutter han. USA er et land hvor det store flertallet ikke egentlig tror på likeverd. Heller ikke de som av ulike grunner vil avvikle slaveriet.

Våren 2025 er Trump-regimet i ferd med å avvikle alle tiltak og alle statlige kontorer og organisasjoner opprettet for å sikre likeverd og inkludering, det være seg LHBQ, svarte eller kvinner. Med MAGA er den hvite machokulturen fra før borgerkrigen rett og slett tilbake igjen, for fullt. Kjernen i det hele er en blåsvart konservatisme som Dickens så konturene av allerede i 1841, kombinert med et dypt autoritært og fascistoid styre, knyttet til en person som framstår som en perfekt kombinasjon av alle de karaktertrekkene med det amerikanske som Dickens beklaget og fryktet.

Hva brakte så alt dette til makten? Hva fikk denne grumsete elva til å gå over sine bredder og oversvømme alt som var godt ved USA? Det er nå Dickens analyse virkelig blir interessant og fascinerende. For det Dickens så som det aller skumleste ved dette landet var den dype mistilliten som preger politikken og en polarisering som pressen gjør hva den kan for å holde oppe. Det han kalte The universal mistrust var så fremtredende og pressen en så aktiv og engasjert eksponent for den, at all storhet ble mistenkeliggjort og revet i filler, at det meste druknet i en strøm av skjellsord og kritikk, så å si uansett.

Dickens skrev dette lenge før de sosiale medienes inntog. Med de brillene Dickens her gir oss er det imidlertid lett å se at nettopp disse de siste tjue årene har forsterket disse tendensene i amerikansk offentlighet og, for å holde oss til Dickens eget bilde, gitt utallige nye urensede nye utløp til den fra før både fysisk og psykisk tilskitnede elven som Dickens i sin tid så at amerikansk politikk offentlighet artet seg som.

Kanskje aller nifsest for denne leseren: Dickens viser oss her hva som faktisk kan være den historiske bakgrunnen for den oppløsningen av sannheten som preger Trump og MAGAs holdninger til verden. Det er en tradisjon i USA for delte, splittede verdensbilder og sannheter, et potensiale som først da de nye mediene kom på banen til fulle kunne tas ut, og med det etablere en ramme hvor alt Trump og MAGA sier er sant, derfor også er det. For hans folk.

Så det er verd å ta frem igjen diktet om Columbia (Et navn på USA avledet av Columbus og også bakgrunnen for DC (District of Columbia)), og kjenne på stemningen i det:

Oh, but for such, Columbia’s days were done
Rank without ripeness, quickened without sun,
Crude at the surface, rotten at the core
Her fruits would fall before her spring were o’er

Men Dickens må aldri bare leses pessimistisk. Dickens var også glad i en del av det USA var og sto for. Og den gode kristen-humanisten kan også i dag gi oss et klarere bilde av det positive potensialet som nå ligger i dette rød-hvite monsteret MAGA som nå har tatt nærmest hele verden som gissel.

Det er noe ved USA som liksom brenner seg ut nå. Som bare måtte opp til overflaten og så å si tømme seg. MAGA og Trump er ikke USA, slik disse strømningene helt fra 1840-tallet heller ikke noen gang var det. De motkreftene mot den humanistiske og liberal-demokratiske tradisjonen i USA som nå formelig fosser ut, de er jo ikke det amerikanske folk. Det er jo ikke amerikansk kultur, bare det historiske grumset i den. Det er jo ikke selve vannet i elven Mississippi Dickens var redd for, men alt som forurenset den.

Det finnes nemlig fortsatt en fornuftens egentyngde i verden og livet. MAGA tror riktignok at businessmannen Trump har det som skal til for å skape en ny gullalder. Men en samfunn kan ikke drives som en bedrift, og verden styres ikke etter forretningsmessige kriterier og logikker. Og USA er så rett og slett ikke så sterkt at det klarer seg uten venner.

Dette synker allerede inn hos flere, dag for dag. Og snart er de mange nok til at man ser at dette, det er en avsporing fra det USA ønsket å være.

Akkurat nå er dessverre likevel en tirade fra romanen Martin Chuzzlewit, lagt i munnen på en av de britiske karakterene som har vært på reise i USA, og opplevd riket på nært hold, mer treffende enn noensinne,- i tillegg til å være fornøyelig. Men leser vi grundig er det optimisme selv i denne karikaturen av dette underlige store landet, en optimisme vi fortsatt må holde fast ved:

If I was a painter and should paint the American Eagle […] I should want to paint it like a bat, for its short-sightedness; like Bantam, for its bragging; like a Magpie, for its honesty; like a Peacock, for its vanity, like an Ostrich, for its putting its head in the mud, and thinking nobody sees it. And like a Phoenix, for it power of springing from the ashes of its fault and vices, and soaring anew to the sky.

Gjengitt fra Facebook med forfatterens tillatelse.