Mile og meg bestiger Eiffeltårnet - via søndre tårnfot

Dagen skulle arte seg som et slags triatlon. Vår sene ankomst til byen i går krevde at vi spiste frokost på en fortauskafe ved vår Parisbopel i 20. arrondissement. Le petite dejeuner var akkurat så liten som det sto, kaffe og croissant. Riktignok to, hvorav en med sjokolade, men likevel… veldig fransk. 🇫🇷

Deretter gikk ferden pr buss ned til sykkelutleiebutikken, som hadde reservert to el-sykler, en med vogn foran til Mile. Jeg svarte ja da han spurte om jeg hadde syklet en sånn før, men det var ikke helt sant. Prøvde riktignok 4 meter sist jeg var i Paris, opp en bro med sving, der sykkelen bestemte seg for å bli elektrisk da jeg kom til svingen. Det ble sykkelbytte den gangen. Nå kunne jeg ikke bytte følte jeg, men orket heller ikke å bli forklart hvordan den virket. Det fikk gå. Jeg kan sykle da. Tenkte jeg. Hvor skal dere spurte sykkelfyren. Til Eiffeltårnet sa vi. Vet dere hvordan dere kommer dit da? Jada. OK sa han, ta til høyre og til høyre. Vi tok til venstre, og fant vår egen tur dit. 😁

Det var en eventyrlig ferd gjennom Paris gater. Trafikken kunne måle seg med Warszawas, men alle gatelysene var definitivt parisiske. Noen ganger fulgte vi grønn sykkel, noen ganger rød mann, atter andre ganger grønt lys, men også andre farger som gult og svart. Det handlet om å følge strømmen og ikke bli hengende for langt etter. Sykkelveien forsvant titt som tett under busser og biler, japanske turister, duer og andre vandrende, for så å kunne gjenoppstå på fortauet for eksempel. Som sagt et eventyr, i solskinn og sommervarme.

Plutselig åpenbarte Eiffeltårnet seg, og vi steg av. Tjoret syklene med alle tre låser de var utstyrt med, og fant en ekstrafrokost til Mile, som ikke hadde unnet seg en eneste bit av croissanten, bestående av pannekake med banan- uten nutella, noe de ristet uforstående på hodet av. 

Av bekymring for syklene, sykkelfyren hadde informert oss om den parisiske sporten “stjele sykkelbatteri”, noe vi fant ut at vi ikke trengte bli offer for, så Sjur ofret seg for dem. Det ble derfor meg og Mile som skulle bestige Eiffeltårnet.

Jeg hadde tenkt å ta heisen opp til 2. etasje, som de av en eller annen grunn kaller det. Dette på grunn av Mile selvsagt, som har korte føtter. Køen var allerede lang, men Mile er en flink unge, som kan dette med å vente på tur. Vi snirklet oss sakte frem, litt varmt, men det gikk da fremover. En time inn i køen og en halv kø-lengde fra billettlukene faller dommen: Jeg må tisse! Nå! Jah.😒

Da var det bare å tråkle seg ut igjen da, over gjerder og under sperringer. Gå i sirkel rundt en dam for å finne ut at toalettene var tvers over plassen, hvor det var en…kø. Vel vel. Mile er som sagt flink med køer, så denne gikk også greit. Vel ute igjen, ble jeg stående å vurdere heis-køen opp mot trappe-køen, og besluttet at trappekøen “vant”. Ikke bare var den kortere, en kunne også gå rett opp uten å måtte vente på heis i tillegg. Tid er også penger. Trapper er dessuten fin trening som kjent.

Søndre Eiffeltårnfot og en ny kø ble vårt mål. Kø, billetter og sikkerhetssjekk gikk som en drøm, og ferden opp kunne begynne. Vi begrenset oss til to etasjer totalt. 115 meter. Høyere enn Domkirken. Dette tårnet, som består av 7000 tonn smijern holdt sammen av 1 050 846 nagler, ble bygd til verdensutstillingen i Paris i 1889 som en hyllest til revolusjonenes hundreårsdag. 21. august 1888 sto “våre” to etasjer ferdige. 704 trappetrinn. 

Etter ca 24 trinn, sier hun: jeg er sliten! Du må bære meg! De neste 680 ble gjennomført med harde forhandlinger underveis. Nå må du gå litt selv. Bare opp dit, så skal jeg bære deg litt igjen. Men det er så lang en trapp! Ja, men… se! der er hjulene som snurrer slik at heisen kommer seg opp! La oss gå opp dit! 😇 På første etasje, 57 meter opp, ligger det restauranter. Og toalett. Heldigvis. 

Jeg må på do igjen! 

Jeg hadde som sagt alt spottet at det fantes, så rolig og avbalansert ledet jeg vei, litt feil igjen riktignok, men tok til vett og spurte en av de lokale (utenfor restauranten), slik at vi gikk snudd og gått inn i souvernirbutikken og opp trappen, før det var for sent. 

Mye tid ble deretter benyttet til å ligge med nesen ned mot glassgulvet og se på de små menneskene under. Høydeskrekk har hun i alle fall ikke.

Vel oppe på 115 meter kunne vi se både Sjuren, syklene og huset vårt mente hun, og da var alt komplett. Vi kunne begynne nedstigningen til den samme Sjuren, syklene og huset. Turen hjem til det 20. arrondissement gikk gjennom skoger med ulver og bjørner, over stokk og stein og humpetitten teia, før gullhår med den røde hjelmen sovnet. Samtidig med at alt dette foregikk noen meter foran meg oppdaget jeg en dings på styret, med et plusstegn, som gjorde det lettere å sykle oppover! De neste 45 minutter svever jeg av gårde over brustein og fortauskanter, gjennom lyskryss og fargede sykler, menn og rundinger. Helt uvitende om skogene og ulvene.

Samme antall minutter senere våkner så gullhår, godt uthvilt. Enmannsheisen opp i 8. ble fyllt med batteri, ladere, bæremeis, hjelmer, Mile og Sjur, mens farmor, som ikke hadde fått nok trapper, fikk et par til… 🥵 Triatlon ble fullført i badekaret, også det Milestort, akkurat passe til Mile og to plastkopper til å “lage kaffe” til farmor med. 

Men dagen er ikke helt over før alle tre fra baderomsvinduet har, med nedtelling, sett Eiffeltårnet glitre fra 22.00 til 22.05. Først da er det natt i Paris☺️.