I Nordlands hellige netter

Fra Vikvågen, Sømna. Foto: LA

Vår væren er av lys og kull, og gammel som en evighet. Nordlandssjuka kom over meg. Så jeg ga meg i vei mot æventyrlandet.

Heilhornet rager over 1000 meter høyt, og er et landemerke for sjøfarende og en milepæl for vegfarende. Det er et hellig fjell i livet.

Helgelandsleia regnes sørfra å starte ved skjæret søre Heleglandsflesa utom Kvaløya i Sømna. Jeg kommer vanligvis landevegen når jeg gir etter for mine røkk av denne godartede sjuka av lengsel mot nord. Landverts bruker jeg å regne meg for å ha kommet meg nordover når jeg kan se helligfjellet Heilhornet. Det bruker å komme til syne like ved der nordlandsgrensa går, på vegen langs Kollbotnet mellom Nordlandskorsen i Nærøysund og Årsandøy i Bindal. Nordafor her er det det hellige Nord-Norge videre nordetter i hundrevis på hundrevis av kilometere.

Det er lyset her som er livsgledens ypperste føde. Her nord har jeg en båt liggende. Den har hjemmehavn i Viksjøen og vinterhavn i Vennesund. Der ombord er jeg skipper på egen skute og herre i eget liv. Der rår ingen store ord. Der rår den store fred.

Herre i eget liv er jeg vel for så vidt egentlig overalt ellers også. Til overmål til og med kanskje. Jeg skal ikke kokettere med at det til vanlig ellers heller, er så veldig mange andre som legger seg borti meg og mitt. Tvert imot vel. Og knapt nok det. Men en inngår jo i noen sosiale relasjoner til hverdags og fest, der ens sårbarhet for å bli gjort liten av samtidens dumskap, de sosiale konvensjoner, den politiske korrekthet, og hva som helst, risikerer å avmaskeres.

Tålmodet med jåleri og tøv og tant og tomheter avtar med årene; selvhevdelsen i tompratet av ingenting vi overmette fyller tid og rom med; og holder maska og agerer engasjement med, i hva som enn måtte gjelde som aktuelt for den hverdagslige og selskapelige konversasjon. Og det å bare holde kjeft duger heller ikke alltid,- der det egentlig ikke er stort å si. Så lirer man seg da heller noe bambus av, i ha og ja til masken brister. Og man sårer og lar seg såre over ingenting.

Så jeg stryker da heller nordover igjen for å gå ombord aleinamann, og så i land igjen for å vandre gjennom nordlandsnatten for å finne fastere fotfeste i æve og inkje.

Nattelyset åpner øyne og løfter sanser og sinn. Det snadrer i en gåseplog på nordtur over haudet. Det lukter møkk over ekre og åker. Maifullmånen stiger over fjell og skog og enger. Blankstilla er det på vågen. Holmer og hav møter kopparhimmel og uendelighet i synsranda mot jordkrumningen. Ti tusen år står skarv på skjær,- i tusen tonn guano der, fra levende og døde.

En er så liten som en er her, i disse hellige netter, og har intet å hevde mot disse størrelser. Det durer av en traktor og det dunker i en båt. Her går en nok alene og driver, men er ikke ensom når en er til. In universum.

Heime kan en ikke være. Heimen skal selges og står til stas og utstilling for kjøpere som ikke kommer. Den bør helst ikke besudles med så mye som en fis for det tilfellets skyld at noen skulle komme allikevel. Det en eier og har og skal ha med videre i sin tid, er stort sett pakket ned i kasser og gjemt bort, og ikke til å finne igjen.

Godt da at en har en heim her ombord også. Her har jeg kaffe og vinglass og køye i ruffen. Alt i hop lukter det av gammelbåt. Sånn har vel livet vært oppigjennom. At det lukter marinedieseleksos og blåmann og sjø og urea av sanninga de nettene den ikke lar seg parfymere.

Her i gårkveld var vi utpå en tur. Det var vindstilt og blankstilla heile Helgelandshavet oppigjennom. En av mine nærmeste her omkring, og viseadmiral ombord, vet hvor fisken kan stå. Han var med som los og notbas. Vi fikk ikke så mye som en mort. Men det var en evntyrlig vakker kveld, og det ble hentet fiskmat og skalldyr frem til å sette på bordet fra andre steder enn seiegrunnen likevel. Så det gikk bare godt ja. Og vel så det. Æventyrlig gode fiskekaker. Ferske og nykokte blåskjell til dessert når kveld gikk mot ny natt av det hellige lys i livet.

Jeg har bragt med meg et nytt bekjentskap fra tyskspråklig italiensk territorium hit til æventyrlandet Helgeland denne gang. Her skal vi nå sjå hva vi to trur om hverandre. Det er en riktig så fruktig sydtyroler som kom hit på flaske. Hun er raudlett og heter Edel og snakker altså tysk. Jeg slipper henne ut og ønsker henne velkommen ombord; og vi føler forsiktig på hverandre. Hun har en mild og raus, men fast og bestemt sødme. Hun behanger meg. Jeg finner at kinnet er mjukt og livet fast. Edel er til å like.

Nå klarner himmel og nå løftes sinn. Siden skal jeg etterhvert gå i land å vandre i andakt gjennom nordlandsnatten og se fullmånen henge over Heilhornet, full av Edel i hele meg.

Det blir nok oss to i natt.