Kafé Getsemane
Langfredag satt han stille inne
ved det store spisebord
i morgenstunden for å finne
fred fra alle store ord.
Det som var kjent var brått forbi
da bildet av det brast.
Erkjennelsenes bratte sti
bød ingen kafferast.
Togets sang
mot skinnegang
skal dundre gjennom sommernatten;
ankommer
ved midtsommer,-
før båten avgår klokken atten.
Tre skvetter av den strenge lut
som driver ut all verk,
får langsomt revet margen ut,-
av alt som gjør meg sterk.
Sånn må det gå
Den som kan elske, har et rom
Et hellig kammer fritt for frykt
Der sår fra kjærlighet kan gro
Til neste flamme brenner trygt
Gjendiktning juli 2024; LA. And so it goes; Billy Joel; 1983
Ord
I gamle fjes ligger fonner
av gammel tid fra i fjor.
Ny tid laver ned og legger seg;
til stadig mer gammel tid,
og evighet og uendelighet
som snøen gjemmer,-
og som det aldri blir nok av
nok av fra før;
den gamle ufred i januar over intet og ingenting
som tiden nå laver ned over og gjemmer;
ordkløveriet over null, niks og ingenting
under lysårenes himmel.
Heilag er stunda
Tei med ditt snakk.
Byd kjærleik og takk.
Stå støtt i den heilage stund.
Sanninga talar der ord ikkje er.
Sjå ho i auga og kyss hennar munn.
Lat det verta gjort, det du gjer.
Her ansar du sanninga; naken og sterk.
Løgna er orda sitt verk.
Tak det med tol.
Vær vatn og kol.
Bær ikkje meir med enn du er.
Varmen i bringa er tida som brenn.
Elden og maktene berger deg her,-
om løgna vert nærmaste venn.
Sjå etter løyndommen sanninga kan,-
på mjukaste staden du fann.
Sånn er den trua; at visse er løgn,
mot sanninga open og vid.
Jau. Akt på ditt ord.
Vær audmjuk og stor.
Lev dine modige dagar og døgn.
Uviss er sanninga, æve og tid.
Med kloden kverv tida i rasande fart.
Heilag er stunda som vart.
evig tro
det endeløse lysets rom
skal tiden fortsatt løpe i
av støv, til støv blir liv skapt om,-
alt og intet blir forbi
helt uten vekt er hva jeg vil,-
fridd fra djevel, løst fra gud;
bare det å høre til
vil gjelde,- som det siste bud
alt strev for mat, alt jag for gull
er smått mot alt jeg ikke vet;
vår væren er av lys og kull,-
og gammel som en evighet
må øyeblikk av evig tro,-
by hvile under tidens ving;
en kropp blir mett, en sjel får ro;
la herske fred,- og ingenting
LA,- Roma desember 2018
i Måneset
storstille natt i Måneset
båt og båtkar bur berre
to i hamna
hegra sto ei stund og
flaug fluks no
kjærleiken
hekkar her
og vinden
Adams aftenbønn
Denne min verdens forbannede gnål
om å vise seg frem alle steder,-
og dette de taktisk begavedes mål,
om å sikre oss ære og heder;
jeg har nok av det nå!
By meg fred fra det der!
Må jeg heller få stå
under skyggen av trær;
for å streve mot sannere gleder.
Denne min viljes ubendige trang
til å eie all velstand i haven;
lar min grådighet styre med tidenes gang,-
til jeg eter ihjel meg av gaven.
Få meg fridd fra meg selv!
By meg lett mat og ly.
Ganske snart blir det kveld.
Jeg går så til den by
der de mette skal glemmes i graven.
Til den siste av timenes sikre sorti,-
la meg høste forsiktig av grøden.
La den vandring på jorden som da blir forbi
gå mot frelse fra kjærlighetsnøden.
La meg smile mot smil
i en elskedes nikk.
La min lengsel og tvil,
i et tillitens blikk,
se sin mening med livet og døden.
Nordstjernen
Et skip vil ta meg hjem til helg
fra livets hav,
i uvær fra Vårherres belg,
og kov og kav.
I den lengste natt av netter
strever jeg og skipet etter
å nå frem
- til tidens hjem.
Vi seiler våre korte mil
i denne fart,
i urein sjø av tro og tvil
med dårlig kart.
Nattseilas i regn og skodde
runder snart den neste odde.
Stå han av!
- er livets krav.
Alt som er tar tidens kvern.
Nordstjernen er skipets navn,
- staselig i teak og jern.
Skip og skipper finner havn.
Den kurs som går fra jord til jord,
er alt vårt verd.
Som stukket på bestikkets bord,-
slik ble vår ferd.
Når skip og skipper får oss hjem,
vil Nordstjernen gå stødig frem
mot sitt forlis,
- i rust og flis.
Det skjønn som rår for hver en bit
har nå av lune seilt meg hit;
til her i tid og rom på ferden.
Reisende med denne verden:
Bli ombord!
Hold fred på jord!
Skip og skipper vil oss vel.
Nordstjernen tar ikke kveld
- i denne fjord.
Hun venter med den siste tur på egen kjøl,
dit verdensrommets motordur er tause brøl.
Siste solar gis før døden.
Slagg og sot blir hele grøden,
- rust,- og støv
av vissent løv.
Fattig er min egen strid.
Nordstjernen får ta meg frem.
Evig varer ingen tid.
Skip og skipper reiser. Hjem.