Den nye verdensorden - og oss europeere
Vi lever i heftige tider og det er ikke lett å ta alt inn. Som politisk idehistoriker forsøker jeg innimellom å skape systematikk i det hele for meg selv, kanskje kan det også hjelpe andre til å forstå … det må vi jo bare hjelpe hverandre til i disse dager. Med hver våre utgangspunkt, men ut fra en felles tørst etter både å forstå og ikke minst vite hvordan vi skal manøvrere i alt dette, som samfunnsmennesker.
Donald Trump og Vladimir Putin, to autoritære og dypt udemokratiske sjeler, som begge forakter både Ukraina og demokratiet, og som har mye mer til felles verdimessig enn vi har våget å innse, skal snart møtes og hugge det selvstendige Ukraina i stykker.
Det vil være den endelige bekreftelsen på et annet rovmord som har skjedd de siste dagene, rett foran øynene på oss, nemlig Trump og MAGAs drap på den vestlige verdikonsensusen. Den har ligget i lufta en stund, men i en uke nå har det vært klart at MAGA ikke bare er noe fjas som de driver med over there, men en måte å se verden på som nå forsøkes eksportert til Europa, gjennom vår verdensdels såkalte høyrepopulistiske partier.
Det mest konkrete resultatet er at NATO, lenge verden sterkeste militærallianse, nå svever mellom liv og død. Jada, NATO har et fint hovedkvarter, mange ansatte, flinke folk og en artikkel 5 som binder dem på papiret til å stille opp for hverandre. Men dette er ikke og har aldri vært kjernen og nerven i NATO-samarbeidet. Det har derimot vært ideen om et verdifellesskap som oppsummeres i disse ordene i innledningen til NATO-traktaten:
Alliansen er bygget på grunnsetningene om folkestyre, individets frihet og rettens herredømme
USA, det landet som med sin militære tyngde siden starten i 1949 har gitt NATO dets avskrekkende styrke, har nå kort sagt en ledelse som ikke deler disse verdiene, ja som faktisk signaliserer at det fra nå av vil være slik at de øvrige NATO-landene må omfavne deres ideologi for å være verdig å bli forsvart.
Det er et nokså utvetydig signal: NATO som verdifellesskap er allerede steindødt. Å støtte seg til USA med dette regimet vil være som å gjøre seg avhengig av en ustabil psykopat av en mafiaboss, det vil ikke være grenser for hva vi plutselig blir avkrevet for å få den støtten vi tidligere kunne ta for gitt. Det er et spill vi aldri kan vinne, bare tape både verdighet og selvstendighet på.
Jeg er altså pessimist når det gjelder NATO, for være forsiktig.
Jeg er likevel ikke pessimist når det gjelder Norge og Europa. Nå skal vi nemlig vise hva som bor i oss. For det er i slike stunder de gode krefter gjennom historien har strammet seg opp, kjempet og vunnet. President Zelenskij i Ukraina er vår tids Churchill. Han trenger å få andre med seg i en europeisk allianse for demokratiet og de liberal-demokratiske verdier. Vi står alene nå. Da gjelder det å stå sterkt.
Europa er fra nå disse verdienes viktigste fyrtårn i verden. Mitt håp er at den erkjennelsen skal få også mitt eget folk, nordmennene, til å forstå at vi tilhører denne storfamilien, vi også. I blod, hjerte og sjel, sånn egentlig.
Jada, det er en overgang alt dette. Vi trodde jo vi hadde onkel Sam som vår beskytter. Men han har faktisk nå stukket av med sin nye flamme Vladimir og snudd ryggen til oss alle. Å forsøke å nappe i frakkeskjøtene hans har ingen hensikt.
Og nei, dette dreier seg ikke bare om EU og et medlemskap der. Det dreier seg om Europa og de verdiene som har formet oss og som vi fortsatt sier at vi tror på. Denne kampen kan vi fint være med å kjempe også med den status og tilknytning som vi gjennom EØS allerede har.
Nå er vi uansett her, vi har en arv og et sett verdier å forsvare. Nå gjør vi det. Sammen. For demokratiets skyld og for miljøet og jorda vår sin skyld, som MAGA også bare spytter på …
For hva er alternativet …?
Gjengitt fra Facebook med forfatterens tillatelse.