Himmelblåkysten
Men livet er mer enn lykken. Det finnes altså rikdom, penger og makt også.
Togturen fra Genova til Arles går på nye skinner for meg. Tiden er nå, langt inne i det sjette dusin år av livet, inne for å hilse på det sydlige Frankrike, som har ord på seg hjemme for å være så framifrå.
Mini Hotel, Genova 😐
Salgsautomater i en stort sett stengt resepsjon er hele servicetilbudet. For å kunne benytte disse må det scannes QR-koder og lastes ned apper og betales penger inn på kontoer hos tjenseteleverandører med ukjente adresser i mer fremmede land enn Italia. Det hele tok meg en halv time første gang, for å få tak i en boks Fanta og en pakke kjeks.
Så jeg måtte faktisk slippe av meg noen gloser, ja. Det var ingen andre der da. Heller.
Antico caffé Laiolo, Genova 🙂
I løpet av tiden her har jeg arbeidet mye med utvalget av primi med sjømat. Nevnes for utmerkelse med eikeløv hos den spesielt interesserte, kan særlig spaghetti con accigua,- altså med ansjos det da. Som vi da nå har lært allerede.
Blåskjell og blekksprut og reker og kreps og krabber og annen godis fra havet er også til å få oppi pastaen; og naturligvis de mer vante varianter hjemmefra med kjøttsaus og carbonara og pesto.
De mer beslutningskrevende secondi tok jeg ikke for meg i min tid i nabolaget. De høver vel best til måltider i mer enn bare eget selskap. Men dog bevares. Jeg smakte jo på blekkspruten. Prima.
En kveld i Genovas gamleby
Jeg gikk og drev i trange gater i Genovas gamleby. Den er helt ekte, og intet museum. Folk bor og arbeider her. Jeg var kommet til Genova samme dag, og hadde aldri vært her før. Jeg var kommet for min nysgjerrighets skyld, og var kommet helt blank og forutsetningsløs.
Novemberstemninger, Venezia
Henry Hotel, Cannaregio, Venezia 🙂
Henry Hotell med sine 2 stjerner i katalogen, er vel sparte penger på realt og ærlig losjement i Venezia. Stille og rolig og sentralt beliggende 15 minutters gange fra toget til og fra Santa Lucia. Vennlig og omsorgsfull betjening som ordner opp i det som måtte stå på. Slitt og gammelt, men sjarmerende og komfortabelt nok for den ikke så altfor kresne.
Times Café, Cannaregio, Venezia 🙂
Ikke mange andre blant turistene enn en og annen avdanket raring med spesielle interesser for også usminket sannhet, setter seg til her. Og det selv om stortråkket til Markusplassen passerer rett forbi. Man kan sette seg til her og beskue den uendelige åsgårdsrei.
Her er tilholdssted for slitne slitere av de lavere klasser i turistmagneten; de som lapper gatene, bringer varene og bærer søpla ut etter de 20 til 25 millioner turister i året som besøker byen. Og de som lever sitt otium etter denslags i relativ armod, revmatisme, metabolske forstyrrelser, arteriesklerose, obstruktive luftveisplager og andre skår i liv levd lavt på statusstigen.
Det smaker fennikel av skinka og olivenolje av omeletten; og alt er som det skal. Med juice og kaffe til. Og en kopp kaffe til igjen.
Det imperative for trivselen
Venezia kan nok kreve litt fartstid. Jeg sitter med solbrillene og boblejakke på og ser på folket som passerer. Jeg ser mest på kvinnene. Jeg liker å se på kvinner. Jeg liker kvinner.
Bacaro ae Bricoe, Cannaregio, Venezia 🙂
I dag ble det fisk til frokost. Cicchetti hos Bacaro ae Bricoe kan redde dagen for den som vil ha noe mer enn kaffe og kaker å bite i til brunch.
Det er med disse cicchetti som med de spanske tapas, de baskiske pinxos og de franske hors d’oeuvres,- de kommer fra egne gastronomiske univers for seg selv, i de respektive lokale kjøkken. De er kunstverker i småretter av lokale smaker i årtusengammel kokekunst.
Man bruker å ete dem til vin eller cocktails av lettbørst. Men i dagslys på blanke formiddagen foretrekker jeg to kopper caffe latte. Børst vil jeg ikke ha.
Trattoria Misericordia, Cannaregio, Venezia 😊
Jeg spurte heller kelneren i døra på Tratteria Misericordia om han hadde lunsj til en aleinamann. - Si. Hvorfor ikke? Sa han, i sin barmhjertighet kanskje, og viste meg et bord blant alle de helt tomme på kanalkanten.
Han stakk til meg menyen, og et løsark der to relativt stivt prisede retter sto oppført; begge med tagliatelle, og noe mer. Som min italiensk ikke strakk til for å forstå. Jeg har siden funnet ut at det må ha stått astice ved den billigste. Jeg spurte ham hva dette var, og fikk svar, men hørte ikke etter. Så jeg bestiller like godt retten. Og kaffe og vann; og altså et glass rødvin.
Seniorenes langsomme reise til Kreta - og hjem igjen
Når man ikke kom seg av gårde på interrail som ungdom, men har i alle årene siden bevart drømmen. Da er det bare å få rompa i gir og komme seg av gårde som senior/pensjonist.
Vintersolverv
I dag gikk det bra. Det har blitt en helt pasta- og pizzafri dag. Og solen har passert sitt laveste senit.
Mate pavens duer
Om å spise lunsj i Vatikanet. Og litt om Kristi begravelse malt av il Caravaggio. Og litt til.
Gravridderordenen
I dag har jeg overvært at (formodentlig overveiende) italienske herrer i alle middelaldre ble slått til riddere av Gravridderordenen, eller egentlig Ordo Equestris Sancti Sepulcri Hierosolymitani,- Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem.
På Romaferd igjen
Jeg låste meg i Roma en gang ute av hotellrommet i bare nettoen, ved å ta feil av dørene i et nattlig toalettbesøk. Jeg løp ned trappene tildekket som best jeg kunne med bare nevene. Nattportieren ved Hotel Pomezia bevarte fatningen. Jeg også.
En morgen på Aventinerhøyden
Jeg har en stor forkjærlighet for Italia og spesielt Roma. Det er derfor med sorg i hjertet jeg innser at det kan ta noen tid før jeg igjen kan sette mine ben på den italienske jord. Tillater meg derfor å dele dette øyeblikksbildet fra en morgenstund i august i fjor på min favoritthøyde Aventin.