Mate pavens duer

Om å spise lunsj i Vatikanet. Og litt om Kristi begravelse malt av il Caravaggio. Og litt til.

Caravaggio. Deposizione. La Pinacoteca dei Musei Vaticani.

Gud hjepe meg! alt hva man ikke har rede på. Og aldri kommer til å rå med.

Skal man se til noe av alt dette i Vatikanets samlinger, kan det anbefales å gjøre det i desember. Eller ihvertfall ute av sesong. Da kan man kjøpe billett med inngangstid på formiddagen, og i nogenlunde fred og ro rusle standardrunden gjennom korridorene med gobelinene, rommene med Rafaels fresker, og gjennom Det Sixtinske under Michelangelos uforlignelige vegg- og takpryd, og ut i gangen igjen.

Kjøp en dyr billett på nett på forhånd; fra en seriøs og pavelig godkjent leverandør som leverer billetten per e-post. Møt til tiden, og gå rett til døra. Da går det som å eta graut, det der. Ta høyde for at det er minst et kvarter å gå fra Petersplassen til museumsinngangen.

Når runden er avsegstyrt kan man spise lunsj i Vatikanet. Den får man effektivt og tydelig servert over disk av bestemte matroner som vet hva du vil ha før du har bestemt deg. Og som ekspederer bestillingen på italiensk uten å bry seg med tøvete engelske gloser og mangefull innsikt i det italienske kjøkken. To sorter pastarett på papptallerken. Brød, Drikke. Og kaker.

Ingen gourmetlunsj, men smakfull, velgjørende og helt uten noen som helst mangel. Prego. Paven farer ikke med snyteri. Når lunsjen er inntatt kan man gjøre noe annet. Det er ennå mye igjen å se nærmere på der i gården

Man sitter litt etter måltidet; og lar lunsjen sette seg. Man ser litt på folket,- museet er langt i fra folketomt. Man kontemplerer litt over stilling og stand og rådende status for per sted i livsløpet. Den er blitt som den ble da det gikk som det gjorde. Og fremtiden har en altså så langt ikke lagt bak seg. Men møyene ser ikkje etter han meir. Vel ikkje røyene heller. Det får få gå.

Det en denne gang har kommet her for, er å finne Michelangelo Merisi da Caravaggios verk Deposizione i Vatikanets pinakotek. Det er blitt en slags snobbete mål og mening man har fått for seg på jord, å lete opp denne mytisk ikoniske barokkmalers verker der de måtte finnes. Det som skal henge hos paven er altså Deposizione. På norsk og engelsk forstått og titulert som Kristi begravelse. Fra egen tenkning vil jeg anta at den italienske tittel, og motivet, like godt kanskje kan utlegges som en hentydning til de utallige gjengivelser i malerkunsten av motivet Deposizione dalla Croce, på norsk utlagt som noe a la nedtakelsen fra korset.

Korset er dog ikke gjengitt hos Caravaggio. Bildet forstås å forestille den døde Jesus bli lagt ned på en flat stein, som skal ligge over hans grav, av Johannes og Nikodemus; med Maria fra Magdala, Jesu mor Maria og den tredje Maria til stede.

Jeg finner bildet. Det holder hva ryet lover. Det er et stekt og dramatisk, realistisk maleri som taler til betrakteren med lys, skygge, sterke farger, klare uttrykk, og uten kirkelige symboler og konvensjonelt religiøst spillfekteri. Jeg ser på det og begriper at joda, dette duger jo. Dette var gut tel kar som kunne sine saker ja, og som sto på sitt, selv mot mannen med ljåen, som visstnok truet rett som det var. Og som jo tok ham til slutt allikevel naturligvis.

Raffaello Sanzio. Forklarelsen. La Pinacoteca dei Musei Vaticani.

Man driver videre gjennom pinakoteket. Det henger mere der; mildest talt. Man stanser ved Rafaels Forklarelsen og Leonardos St. Jerome.

Man tillater seg å omtale mestrene med fornavn nå, såpass langt på dag fortrolig med skattene nå må man vel kunne ha lov til å være. Men det blir visst så jeg stanser ved noen imponerende verker av noen jeg aldri har hørt om også. Ikke husker jeg dem lenger heller. Men sånn er nå det.

Paven har dem altså i hus.

Så melder det seg kaffetørste. Og man begynner forøvrig å få nok.

Man fikk her forleden dag et meget fornærmet nei til svar da man kom i skade for å bestille kaffe i en vinbar. Den var da altså slett ingen kafeteria, nei! Så her gjelder det å gå seg fram til riktig tid og sted. Man fant pavens caffeteria, med sol og varmt ved bordene i haven. Og nå er man straks ved poenget med pavens duer. Det bor altså noen av dem der. I Vatiakenets haver.

Kaffebestillingen gikk likevel galt denne gangen også. Man tøvet med det italienske sprog; der calda betyr varmt, og fikk kaffe latte med kald melk. Det forsto man jo, Men skitt au. Man tok i mot den likevel. Kaffe var kaffe da da. Og ikke smakte den ille heller. Kaffe latte med kald melk er faktisk riktig gangbar vare. Ikke merkelig i det hele tatt da, at man faktisk kunne få den servert. Neida. Grazie mille.

Pavens duer der da altså. De er altså bra tamme de fuglene der, og lever nok godt der i Vatikanets haver.

Det satte seg to av dem på nærmeste ryggstø da det åpenbarte seg en søt croissant attåt den kalde kaffe latte jeg var blitt sittende med i Pavens have. Duene virket godt informert om at denslags bakverk smuler betydelig. Duer skal være kloke fugler, har man hørt omtalt. Jeg prøvde først å vifte dem vekk. Det var ikke så stas heller; med fugler i matfatet. Men de visste godt hvor de var, de der. Og hva de gjorde. Ingen vil jo kunne tenkes så mye som å komme på å slå etter duer; i Vatikanet. Neida.

Det gikk bare godt med det alt i hop. Smørdeigsbakverket smulet i skyer av flak og fragmenter underveis fra hånd til munn. Tre duer gikk mellom beina på meg og fikk slik i seg nesten halve kakestykket mens jeg selv drakk kald kaffe i Pavens have. Like før solen gikk ned bak trærne i haven tok jeg mine rundeste mørkeste solbriller på, og ble en heil peis av en kulturell kis der jeg satt i solvarmen i Italia midt i desember. Men møyene der såg ikkje etter meg likevel.

Så da får det være det samme med dem. Da får de bare ha det så godt.

De enklest tilgjengelige Caravaggioer i hele Roma henger i Chiesa di San Luigi dei Francesi: Matteus’ kallelse, Matteus og engelen, og Matteus’ matyrium. Kirka ligger rett oppi gata for hotellkvartalet mitt her. Dit går jeg hver gang i Rom. Det er bare å stikke innom når den er åpen. Dit skal jeg i morra..