En morgen på Aventinerhøyden

Jeg har en stor forkjærlighet for Italia og spesielt Roma. Det er derfor med sorg i hjertet jeg innser at det kan ta noen tid før jeg igjen kan sette mine ben på den italienske jord. Tillater meg derfor å dele dette øyeblikksbildet fra en morgenstund i august i fjor på min favoritthøyde Aventin.

Jeg trodde et kort øyeblikk jeg hadde funnet bakveien til Sta Maria del Priorato-kirken da jeg etter å ha tittet, og prøvd å ta det obligatoriske bildet av Peterskirken, gjennom nøklehullet på Piazza dei Cavalieri di Malta, oppdaget en åpen port. Hagen innenfor nøkkelhullet tilhørte maltesernes magistralvilla og kirken skulle være like ved.

Foto: Marianne Zeiner ©

Jeg mistenkte også at dette nøkkelhullet kunne være en avledningsmanøver fra arkitekt Piranesis side for å få menneskene konspiratorisk glade og dra sin vei og la malteserne være i fred. Og ganske riktig, et titalls meter lenger nede langs denne muren lå den egentlige inngangsporten. Den var skiltet med to skilt som begge fortalte at her lå Sovrano Militare ordine Ospedaliero di San Giovanni di Gerusalemme di Rodi e di Maltas grand priorat. Men SMOM, som jeg har sett det forkortet, hadde som avdelingen for tapt bagasje på Værnes, verken ringeklokke eller opplysninger om hvordan de kunne nås. Antakeligvis trenger en en hemmelig bankekode (eller bare de riktige nøklene) inn til denne bitte lille staten på Aventin.

Det var på min videre vandring langs muren jeg kom over bakhagen. Et hjemmelaget skilt med henvisning til en shop med religiose cose og kaffe lokket meg inn bak presenningene i retning kirketårnet. Innerst inne skjønte jeg nok at det ikke kunne være Sta Maria del Priorato, siden det var skiltet vei inn til kirken på de utvendige sponplatene som indikerte restaureringsarbeider.

Sjur hadde samme morgen henledet min oppmerksomhet til et fantastisk nettsted kalt romanchurches.fandom.com, som fortalte at Sta Maria-kirken ikke var åpen for andre en ordenens medlemmer, med unntak for positiv respons på søknad og påfølgende invitasjon fra ordenen. Vel og merke i god tid på forhånd. En rask forespørsel på e-post på morgenkvisten ville nok ses på med samme suverene forakt som en kan risikere å møte om en drister seg til å ringe en av ordenens riddere klokken ni på kvelden. Ingen gentleman eller -dame gjør slikt. Selv jeg skjønner det. Og i Roma finnes det som kjent en kirke i enden av hver eneste enveiskjørte gate. Kirken jeg fant under kirketårnet var riktignok stengt, men ikke dedikert Maria.

Litt slukøret gikk jeg inn i butikken og kjøpte et hefte om alle pavene og et postkort av Peterskirken gjennom nøkkelhullet. Siden Peterskirken på mitt mobilkamerabilde ikke syntes så godt.

Jeg bestilte så en svart kaffe, uten melk og sukker, av mannen i enden av butikken, som sa han skulle komme med den så fort han hadde fått renset og skrudd sammen kulepennen sin.

Utenfor sto det flere små bord, og siden dagen ennå var ung, hadde jeg stedet for meg selv. I påvente av at kaffen skulle komme, slo jeg opp på min nye favorittside, fandom, på denne kirken, som jeg fant å være dedikert helgenene Bonifacio og Alessio, og en ukjent orden åpenbarte seg for meg: Ordo Clericorum Regularium a Somascha, eller C.R.S.

Disse somaskerne (som de også kan kalles), som det nå skal finnes 500 religiøse av, drifter denne kirken sammen med kardinalpresten på Aventinhøyden i det 3. prefekturat i sentrale Roma. For somaskerne er den en prestegårdskirke, for kardinalpresten en titulærkirke. Somaskerne må nok dra det tyngste lasset her, siden nutidens kardinalprest er brasiliansk og neppe stikker innom særlig ofte. Disse kirkens hengsler, som de kalles, kardinalene, får alle tildelt en sognekirke i Roma når de utnevnes, uansett hvor i verden de befinner seg. Siden deres opprinnelige funksjon var nettopp å være sogneprester i Roma.

Det heter seg at Jerome Emiliani, denne nå for meg nyoppdagede ordenens grunnlegger, døde ved solnedgang den 8. februar i 1537. Før livet ebbet ut den ettermiddagen hadde denne frelste venetianske soldaten, sammen en håndfull prester og legmenn, foruten å dedikere sine liv til omsorg, omhendetagelse av fattige, foreldreløse barn, forlatte ungdommer, syke og som alt nevnt, kirkedrift etter biskopens anbefalinger, fått grunnlagt og godkjent ordenen av pavens nuncio, alt i løpet av 6 år. Navnet på ordenen kom fra a secluded hamlet, en bortgjemt grend, et sted på veien mellom Bergamo og Milano.

Ordenen blomstret. De fikk orden også på legmennene, og fant ut at de ville følge den augustinske regel, Den spredte seg til mange land de neste hundreårene, helt til Napoleons lover satte kjepper i hjulene for dem. Then followed a painful dark period, heter det i Wikipedia, der lidelse, forfølgelse og urettferdighet reduserte deres nåderike arbeid og deres antall.

På dette tidspunkt i deres historie hadde mannen i butikken fått orden på kulepennen. Han serverte meg kaffen som på et gullfat. Riktignok i pappkrus, men likevel, Den brakte håp om lysere tider. Mens også somaskerne fikk ny vitalitet utover 1900-tallet.

Dypt inne i fortellingen dukker en italiensk donna opp i bakhagen. Hun hilste blidt buongiorno, og gikk inn i shopen. To minutter senere var hun ute igjen. Hun valgte seg ut stolen nærmest meg, i samsvar med hva jeg har funnet å være kulturen her. Hun sa noe på italiensk, inntil hun forsto at jeg ikke kunne delta i noen samtale. I mangel på respons, eller i desperasjon over å ikke kunne snakke med meg, tente hun i stedet en sigarett og ringte noen med sin mobil. Den la hun fra seg på bordet, og startet en samtale over høyttaler som for meg hørtes ut som et verbalt slagsmål. Etter omtrent 90 sekunder tok min sosiale anstendighet slutt. Jeg overlot donnaen til skjebnen.

Jeg vandret ut i den hete romerske søndagen, etter nå å ha forvisset meg om somaskernes revitalisering, men uten en gang å ha sett så mye som snurten av kirketårnet av Sta Maria del Priorato.

Opprinnelig publisert i Facebookgruppen Ars longa, vita brevis april 2020