Gravridderordenen
Den evige stad har så mye å by på at herfra får du knapt noen ting med deg om du ikke gir deg evig god tid, og bare tar for deg i bare ørsmå porsjoner; helst av det som bare hender.
De lag på lag av historie og historier som danner vesen og væren gjennom 2800 år rommes ikke i noe hode eller i noen bok; eller i noe bibliotek. Men å være der,- være tilstede og høre hjemme som det foreløpige endepunkt i nuet for hendelser og sammenhenger opp igjennom århundrer, byr på sine øyeblikk av Zen og salighet.
I dag har jeg overvært at (formodentlig overveiende) italienske herrer i alle middelaldre ble slått til riddere av Gravridderordenen, eller egentlig Ordo Equestris Sancti Sepulcri Hierosolymitani,- Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem.
Det katolske kristenliv kan være fremmedartet og virke selsomt på en vanlig gudløs mann av folket fra et av de nordeuropeiske klassisk sosialdemokratiske etterkrigssamfunn. Ikke har jeg vært kjent med denne ordenens eksistens før nå i ettermiddag. Men den finnes alstå. Jeg har i dag brakt i erfaring at 23 000 mennesker i verden er opptatt i ordenen, derav tolv i Norge. Og at Biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme er norsk storprior i ordenen.
Dagens opptak av nye riddere i ordenen fant sted i Laterankirken,- Basilica di San Giovanni in Laterano, som ikke er noe hvilket som helst bedehus, men faktisk selve moderkirken; erkebasilikaen; den høyest rangerte kirke i hele den katolske kristenhet,- gjevere enn selv Peterskirken i Vatikanet, Det henger sammen med seg selv; og alle viderverdighetene i kirkehistoriens spill om makt i himmelen og på jorden. Jeg bruker å måtte se innom her når jeg er på de kanter. Bygget har et helt ualminnelig mektig og imponerende interiør. Min lærerinne i de første tre år på Byåsen skole var en misjonerende kristensjel i hverdag og fest. Så vi fikk kristendomsundervisning i alle fag i de dager. Man er således vel informert om at det var tolv disipler. Det var slik vi lærte å telle. I skipet i San Giovanni in Laterano står de oppetter veggene som giganter i stein. Telling og regnestykker fra forgangen tid går opp for meg ved å se dem der. Fred inntreffer, og jeg hører et øyeblikk helt hjemme på min derværende plass i universet.
Men i dag hadde altså gravridderne tatt over styringa her. Jeg gikk vel kanskje derved glipp av mitt hellige øyeblikk av fred med universet. Men jeg fikk vel med meg en annen erkjennelse til ettertanke.
De nye riddere av den hellige grav var vel et par-tre dusin i tallet. De sto som høyt overårige konfirmanter oppetter midtgangen under gigantdisiplene, og gikk en og en frem til stormesteren (vil jeg anta) og fikk ridderslaget av ham på høyre skulder med et sølvkors. I kirkebenkene satt fruer og barn og barnebarn under steindisiplene kledd i sin fineste høytidsstas. Etablerte riddere bar hodeplagg og hvit kappe med det korsmerke jeg har forstått at kalles Jerusalemkors på forsiden. De etablerte sto for tilrettelegging og anvisninger for de nye riddere, som altså vel for det meste var herrer i la oss si femtiårene. Stormesteren bar presteskrud og det hodeplagg som kalles mitra, som er det som også paven bruker i kirken. Det var storartet korsang, og orgelspill.
Det selvhøytidelige alvor ved det alt og alle gikk i mitt vantro og gudløse sinn nok en god smule over grensen for det pompøse. Men ingen her lo av seg selv. Ingen lo av noe. Dette opptak i ordensbrorskapet var tilsynelatende det stolteste alvor for alle som var til stede her.
I hvilke verdensbilder og livsanskuelser i dag er det slik at dette ridderbrorskaps narreri virkelig kan være den stolteste stund? Men mennesket liker vel å være viktig. Jeg også. Det er bare ikke det, i de evige og uendelige sammenhenger.
Man undres så i sin egen narraktighet videre over menneskets narraktighet. Gravridderordenen har makt, og vel et edelt formål. Og byr vel på tilhørighet og brorskap. Disse herrer prøver vel som meg å gjøre det beste ut av sitt.
En skal prøve å ta dette til seg som visdom. Det bor vel en gammel jordisk visdom bak manifestasjonen av alt gammelt menneskelig. Det får en no tru.
Det finnes forresten også kvinner som er gravriddere. Bare så også det er nevnt. Minst èn norsk også; som jeg av offentlig omtale kjenner som et intellekt og en karakter med helt utvilsom integritet, og som vel godt vet at hun kommer hjemmefra