Restaurant La Camargue, Salin de Giraud 😊
Manger? Sa jeg til herrene med anisbrennevinet under baldakinen, og gjorde et flerspråklig tegn med fem samlede fingre mot halvåpen kjeft.
Oui, oui, sa den ene. À droite, à droite, sa den andre, og vinket meg innover og mot høyre i baren. La bas? Sa jeg. Undrende. Barlokalet så ut som en naken respatexkafe fra tidlig 70-tall; nesten nedlagt,- og der bare flasker og glass sto igjen å realisere før opphør. Oui, oui, oui. La bas.
Paddy Mullin’s - Irish pub, Arles 🙂
Og nå er vi framme ved den non-irske magien i Arles. French fries in France; åh, dæffen! Burgeren smakte provencalsk nok; kjempegod! Men den kom med et godt ausekar med fries attåt. Og attåt denne igjen noe gumba som vel kanskje var noe majones eller noe, og som var krydret med hvitløk og provencalske urter så den satte eventyrsmak av himmelen til de friterte potetene.
Den helligbrøde å be om ketchup eller HP-sauce falt meg slett ikke engang inn. Jeg åt french fries i France i stort alvor og dyp andakt, og nippet Guinnesen i meg med samme sinnelag.
Antico caffé Laiolo, Genova 🙂
I løpet av tiden her har jeg arbeidet mye med utvalget av primi med sjømat. Nevnes for utmerkelse med eikeløv hos den spesielt interesserte, kan særlig spaghetti con accigua,- altså med ansjos det da. Som vi da nå har lært allerede.
Blåskjell og blekksprut og reker og kreps og krabber og annen godis fra havet er også til å få oppi pastaen; og naturligvis de mer vante varianter hjemmefra med kjøttsaus og carbonara og pesto.
De mer beslutningskrevende secondi tok jeg ikke for meg i min tid i nabolaget. De høver vel best til måltider i mer enn bare eget selskap. Men dog bevares. Jeg smakte jo på blekkspruten. Prima.
Times Café, Cannaregio, Venezia 🙂
Ikke mange andre blant turistene enn en og annen avdanket raring med spesielle interesser for også usminket sannhet, setter seg til her. Og det selv om stortråkket til Markusplassen passerer rett forbi. Man kan sette seg til her og beskue den uendelige åsgårdsrei.
Her er tilholdssted for slitne slitere av de lavere klasser i turistmagneten; de som lapper gatene, bringer varene og bærer søpla ut etter de 20 til 25 millioner turister i året som besøker byen. Og de som lever sitt otium etter denslags i relativ armod, revmatisme, metabolske forstyrrelser, arteriesklerose, obstruktive luftveisplager og andre skår i liv levd lavt på statusstigen.
Det smaker fennikel av skinka og olivenolje av omeletten; og alt er som det skal. Med juice og kaffe til. Og en kopp kaffe til igjen.
Bacaro ae Bricoe, Cannaregio, Venezia 🙂
I dag ble det fisk til frokost. Cicchetti hos Bacaro ae Bricoe kan redde dagen for den som vil ha noe mer enn kaffe og kaker å bite i til brunch.
Det er med disse cicchetti som med de spanske tapas, de baskiske pinxos og de franske hors d’oeuvres,- de kommer fra egne gastronomiske univers for seg selv, i de respektive lokale kjøkken. De er kunstverker i småretter av lokale smaker i årtusengammel kokekunst.
Man bruker å ete dem til vin eller cocktails av lettbørst. Men i dagslys på blanke formiddagen foretrekker jeg to kopper caffe latte. Børst vil jeg ikke ha.
Trattoria Misericordia, Cannaregio, Venezia 😊
Jeg spurte heller kelneren i døra på Tratteria Misericordia om han hadde lunsj til en aleinamann. - Si. Hvorfor ikke? Sa han, i sin barmhjertighet kanskje, og viste meg et bord blant alle de helt tomme på kanalkanten.
Han stakk til meg menyen, og et løsark der to relativt stivt prisede retter sto oppført; begge med tagliatelle, og noe mer. Som min italiensk ikke strakk til for å forstå. Jeg har siden funnet ut at det må ha stått astice ved den billigste. Jeg spurte ham hva dette var, og fikk svar, men hørte ikke etter. Så jeg bestiller like godt retten. Og kaffe og vann; og altså et glass rødvin.
Gaststätte Bavaria, München 😊
Rinderleber mit Bratkartoffeln og stekt løk og en grønnsakpurré som sikkert har et navn jeg ikke kan, serveres a la carte på Gaststätte Bavaria i Bayerstrasse i München. Ikke synlig ultraprosessert; men den alminnelige moderne kostforakter spiser trolig ikke sånt likevel.
Det er helt ubegripelig for den mindre fornemme og mindre raffinerte gane. Måltidet, storfelever altså, er verd at enhver stopover til hvor som helst alltid legges til München.
Bordrestaurant ICE, Deutsche Bahn 🙂
Dedikerte motorvognssett har forlengst overtatt langdistansetrafikken med dagtog for persontrafikk på kontinentet. Men die Bahn har likevel ikke vraket spisevogna for de mer sekunda serveringstilbud kiosk, bistro og automater, slik vi er blitt sørgelig kjent med utviklingen i mer æreløse jernbaneforvaltninger. I tyske ICE-tog kan du gå å spise frokost i spisevogna.
Frich’s Alvdal Spiseri 🙂
Obligatorisk stopp på tur opp eller ned Østerdalen.
Som oftest høvelig for en lettere matbit på utferd; og gjerne for middag på hjemveg. A la carte, eller kjøttkakkafe med dagens for tallerkenservering over disk. Et utvalg radige og rause smørbrødretter egnet som matbit. Kaffe, vaffel og søte kaker fra disk. Tradisjonsrik vegkro med lang moderne historie, suksess og stigende priser.
Bak disken regjerer nå Maria, tydelig, høylytt og hjertelig. Hun bød denne gang på kjøttkaker i brunsaus, med ertestuing, poteter og tyttebærsyltetøy. Riskrem med rødsaus til dessert. Det smakte som denslags spise skal.
Jeg kommer nok snart igjen.
Una pizzeria, Trondheim 🙂
Hyggelig og grei italiensk pizzeria med nokså autentisk italiensk utvalg av pizze og pasta. Litt avsondret fra den mest støyende hype på fugleberget Solsiden. Tilsynelatende fritt for den påtrengende karakter av kjededrift og lettvint masseproduksjon som preger mange konkurrenter i det allestedsnærværende italienskinspirerte restaurantsegmentet. Hyggelig, hjelpsom, lettliva og tilstrekkelig oppmerksom betjening.
Vi fikk servert Pasta Linguine, som er en av Smørbukks faste testretter i pastaspisingen. Den passerte godt. Medgjesten valgte ravioli. Begge retter holdt godt mål, og ga en liten aning av autenisk cusina, men nok med noen fornorskninger noe på bekostning av raffinementet.
På en sen søndag kveld holdt vi oss til mineralvann som drikke. San Pellegrino aranciata til Smørbukk og Pepsi Max til spisegjesten. Espresso og Caffe latte til slutt. Gikk bare godt.
Intet low budget måltid; men greit til å finansiere uten kontosmerter om en vil flotte seg litt med et lettvint og velsmakende mål mat ute på byen en kveld.
Horisont1, Sandefjord 😊
Fine dininig i en akkurat passe lapsesnobbete vibe for Sandefjord. Voksent til lett overårig klientell ved evenement med standardjazz ved vårt besøk. Fin og velspilt musikk.
Ble servert sushiinspirert forrett av kveite, torsk og kamskjell, i saus av mango med chili og koriander og smaksrike godsaker ad libitum. Prima saker. Til hovedrett andebryst med sopp og soppsaus og gulrotkrem med poteter tilberedt på vis som sikkert heter noe og som smakte aldeles utsøkt. I det hele tatt mange smaker i alle retinger. Nydelig spise. Dessert med mousse av melkesjokolade, sesamfrøiskrem, eksotiske karameller og pop-korn. Snaskens og snadder.
Krispi fransk hvitvin til forretten. En rik og raus chianti classico til hovedretten. Kopke ti år gammel tawny port til desseren. Innertier.
Kjempegodt måltid,- nesten helt over meg av begeistring. Husk å ha dekning på kortet.