På Romaferd igjen
Ars longa, vita brevis. Statue i Roma. Måne. Stjerner. ©Godord AS
Jeg låste meg i Roma en gang ute av hotellrommet i bare nettoen, ved å ta feil av dørene i et nattlig toalettbesøk. Jeg løp ned trappene tildekket som best jeg kunne med bare nevene. Nattportieren ved Hotel Pomezia bevarte fatningen. Jeg også.
Mitt nabolag i Roma er rione VIII Saint’Eustachio. Det ligger vestenfor Largo di Torre Argentina og Pantheon, og østenfor Campo dei Fiori og Piazza Navona. Ferden dit går vanligvis på skinner. Enten til Roma Termini fra det øvrige Italia, eller til Trastevere fra Fiumicino og rett hjemmefra. Fra Trastevere bruker jeg å skifte til trikken mot Piazza Venezia, og går av ved Piazza Benedetto Cairoli, og går den siste biten frem til et av de aktuelle hoteller, som alle tre favoritter ligger i kvaralet fra Corso Vittorio Emanuele II bakover ved Basilica di Saint Andrea della Valle, og østover mot Largo Torre Argentina.
Det fortrukne hotell er Hotel della Torre Argentina nede i Corso Vittorio Emanuele II mot hjørnet mot Via di Torre Argentina; vennlig, staselig, stødig, sentralt; storartet service, bare trivsel. Hotel Pomezia i Via dei Chiavari ligger ikke stort tilbake i noe; litt godmodigere, og litt mer italiensk familie-kaotisk; ingen heis til de øverste etasjer, og bare to stjerner på grunn av alt dette. Men der ligger ikke noe tilbake for noe i trivsel og vennlighet. Her har jeg opplevd å låse meg ute av rommet i bare nettoen, ved å ta feil av dørene ved nattlig toalettbesøk. Jeg måtte løpe ned trappene tildekket som best jeg kunne med bare nevene.
Nattportieren forsto problemet med suveren fatning; nikket bare vennlig, og rakte meg bare reservenøklelen og et ekstra badehåndkle med et godt flir. Uten et ord. Ingen ære tapt for noen ved denne selsomme seanse. Han bare nikket forbindtlig da jeg noen timer senere kom ned igjen til frokost. En mann man kan like, ja.
Til frokost fikk jeg umiddelbart ekstra oppmerksomhet med personlig tilbud om en ekstra sterk dobbel espresso før maten. Det gikk vel ord om at jeg kanskje kunne føle at jeg kunne trenge det. Det gjorde jeg egentlig ikke. Sånt er nå bare sånt som skjer. Man har da dummet seg verre ut enn det der. Men jeg takket ja til kafffen naturligvis. Naturligvis. Et hotell man så avgjort kan like. Et ytterst minnerikt opphold der, da altså.
Denne gangen blir det det kanskje mer snobbete av alle de tre favoritter. Det var bare der det var ledige rom: i Hotel Smeraldo rett ved Pomezia, nedenfor krysset med Vicolo dei Chiodaroli. Her kan det vel være litt i overkant råflott for en helt alminnelig selsbakking kanskje. Men det får få våge seg. Det kan vel likevel kunne gå bare godt. Man har vel vært såpass ute blant folk nå, så langt kommet i livet, at man kan ha lært å folke seg litt blant de som vil være fiff også, også i litt større byer litt nedi landan. Man akter å møte hver dag nyvasket, nybarbert, og med helt og rent undertøy. Litt ekstra mindfullness får en forsøke å mobilisere ved de helt sikkert påkommende nattlige toalettbehov. Så en ikke tar feil av dørene, og gir seg til å skandalisere etablissementet ved å løpe rundt i korridirene iført bare glassøye og tannplombene.
På ferden ut stikker man ned under skydekket over den smukke danske ø Amager, for å nyde et smørrebrød og en kaffikopp til lunsj mens en venter på luftskyss videre fra Kastrup. Det gjør godt. Da er man liksom i gang med sitt store europeiske skjørlevnet og sløseri, til intet annet enn eget behag. Men man avstår dog fra Carlsberg og Gammel Dansk. Det er tross alt ennå bare formiddag, og årene og den tilstundende gerontologiske fysiologi, har så smått begynt å røyne på noen sider av livets utfoldelse.
For dagen i dag, fredag 13. desember 2024, er det meldt om politisk jernbanestreik i Italia. På Lucia-dagen, etter den europeiske tradisjon fra Syracusa; dagen etter vår egen Lussi langnatt, som er nevnt og levende beskrevet av Duun i det første bindet av Juvikfolke. Etter hva man har klart å begripe gjelder streiken også toggangen til og fra Fiumicino. Så da får man flotte seg enda litt til da, og forskuttere fra livets aller første skattefrie pensjonsutbetaling til å spandere på seg biltransport inn fra flyplassen. Det skal vel gå bare godt.
Det man har for seg i Roma er vel sine faste ærender. Besøke Michelangelos Pietà i Peterskirken. Vandre på Forum Romanum, og kanskje se innom Colloseum. Gå gjennom alle utstiilingskorridorene i Vatikanmuseet og se etter nytt og gammelkjent der. Gå oppom på Capitolinum og se til at intet er nytt på 2000 år med den døende galler. Besøke moderkirken San Giovanni in Laterano, og se oppom Basilica di Santa Maria Maggiore. Stå på Perterspalssen mot midnatt i desemberkvelden og beskue juletreet ved obelisken og fromt kontemplere over at av også denne kultur er en runnen. Selv om vi kanskje nå kan ha forlatt Gud,
Det en ellers har for seg her, er vel først og fremst å føle seg; unne seg å innbille seg å kunne te seg som en slags aldrende og stadig undrende og søkende moderne europeisk intellektuell,- tenke vise tanker om intrikate forhold og sammenhenger og saker og ting en en eller annen gang kan ha hørt om i nærheten av et universitet,- eller lest om i kloke bøker på store lesesaler med bøker høyt, høyt oppetter høye vegger, helt til høyt innunder en helt svimlende høy akademisk takhøyde over den fri tankes flukt. Og slik ruse seg på de søteste selvbedrag om selvinnsikt; få seg til å tro at ens væren som sammensamlet støv i tid av evighet og rom av uendelighet, kanskje har betydning for noe; og gjør en forskjell for noen. Ved ettertanke noe nærmere jorden, kan en vel sogar kunne komme til å erkjenne at jo da, det gjør den vel faktisk forbløffende nok. I kjærlighetens navn. Ved det mirakel å være menneske. Takk no.
Jeg tror ikke på Gud. Jeg leter ikke etter ham heller. Men ingen gudstro fornærmer meg.
Roma blir en vissnok aldri ferdig med, Dit kommer en alltid tilbake. Det sier de langt mer klassisk dannende kjennere enn jeg. Men jeg begynner også å ha vært her noen runder nå, ja, og begynner å få mine romavaner. Og nå: ørnen har landet. Bilskyssen tok meg bare lekkert fra flyplassen til hotellet. Smeraldo er inntatt.
Roma. Ti amo. Nå skal vi se hvordan det går med oss denne gangen. Nå er jeg her igjen, i rione Saint’Eustachio. Rione VIII. Jeg skal vel legge litt penger igjen etter meg her, og du skal få din turistskatt.
Gleden er vel ellers avgjort sikkert mest på min side.