Spilledåsen fra Dælenenggata
Opphavet til min mormors spilledåse er en gåte. Vi barnebarna kan minnes at den sto i et soverom i mormors leilighet i Dælenenggata. Men hvordan den var kommet dit er det nok ingen levende som vet lenger nå.
Pullman Lyon, Lyon 😊
Hvis man føler for å flotte seg litt med pensjonen i den storslagent fasjonable og ytterst besøksverdige byen Lyon, kan det trygt anbefales å bruke pengene på Pullman Lyon.
Hotellet ligger rett ved jernbanestasjonen Lyon Part Dieu, i gangavstand til metro og trikk og tog og buss, og gangturavstand til downtown Lyon. Det er moderne, romslig, hyggelig, komfortabelt og dyrt.
Restaurant La Camargue, Salin de Giraud 😊
Manger? Sa jeg til herrene med anisbrennevinet under baldakinen, og gjorde et flerspråklig tegn med fem samlede fingre mot halvåpen kjeft.
Oui, oui, sa den ene. À droite, à droite, sa den andre, og vinket meg innover og mot høyre i baren. La bas? Sa jeg. Undrende. Barlokalet så ut som en naken respatexkafe fra tidlig 70-tall; nesten nedlagt,- og der bare flasker og glass sto igjen å realisere før opphør. Oui, oui, oui. La bas.
Tanker om Camargue
Gjennom holocen bringer floden Rhône løsmasser med seg fra erosjonen av landskapet den og dens bielver renner igjennom; Alpene, Jurafjellene det franske sentralmassivet, og de tilliggende daler og lavland. Til slutt havner det som elven bringer med seg her utenfor, og faller til relativ ro som kystlinje som vokser seg utover Middelhavet som en vifte.
Hotel Voltaire, Arles 🤔
Her vil jeg nå ha bodd i seks netter, og har slett ikke hatt det ugreit på noe vis. I den eldgamle byen Arles, som har romersk arena og antikt amfiteater og minner om Vincent van Gogh, som skar av seg sitt venstre øre borti gata her, og floden Rhône som renner majestetisk forbi. Men jeg har faktisk ikke engang sett så mye som et eneste levende menneske her i huset så mye som en eneste liten gang. Det har riktignok vært noen her og stelt rommene sånn høvelig nok når jeg har vært ute. Så det får vel telle som snurten av en sjel, kanskje. Men noen interesse for mitt nærvær og velvære her, in real, har ikke legemliggjort seg.
Kafé Celsius
Rommet er ellers diskret julepyntet. Belysningen er dempet og varm. Fra like diskrete høytalere strømmer det lav musikk av den sorten jeg tenker på som svisker. Men ikke av typen jul heldigvis.
Himmelblåkysten
Men livet er mer enn lykken. Det finnes altså rikdom, penger og makt også.
Togturen fra Genova til Arles går på nye skinner for meg. Tiden er nå, langt inne i det sjette dusin år av livet, inne for å hilse på det sydlige Frankrike, som har ord på seg hjemme for å være så framifrå.
Paddy Mullin’s - Irish pub, Arles 🙂
Og nå er vi framme ved den non-irske magien i Arles. French fries in France; åh, dæffen! Burgeren smakte provencalsk nok; kjempegod! Men den kom med et godt ausekar med fries attåt. Og attåt denne igjen noe gumba som vel kanskje var noe majones eller noe, og som var krydret med hvitløk og provencalske urter så den satte eventyrsmak av himmelen til de friterte potetene.
Den helligbrøde å be om ketchup eller HP-sauce falt meg slett ikke engang inn. Jeg åt french fries i France i stort alvor og dyp andakt, og nippet Guinnesen i meg med samme sinnelag.
Mini Hotel, Genova 😐
Salgsautomater i en stort sett stengt resepsjon er hele servicetilbudet. For å kunne benytte disse må det scannes QR-koder og lastes ned apper og betales penger inn på kontoer hos tjenseteleverandører med ukjente adresser i mer fremmede land enn Italia. Det hele tok meg en halv time første gang, for å få tak i en boks Fanta og en pakke kjeks.
Så jeg måtte faktisk slippe av meg noen gloser, ja. Det var ingen andre der da. Heller.
Antico caffé Laiolo, Genova 🙂
I løpet av tiden her har jeg arbeidet mye med utvalget av primi med sjømat. Nevnes for utmerkelse med eikeløv hos den spesielt interesserte, kan særlig spaghetti con accigua,- altså med ansjos det da. Som vi da nå har lært allerede.
Blåskjell og blekksprut og reker og kreps og krabber og annen godis fra havet er også til å få oppi pastaen; og naturligvis de mer vante varianter hjemmefra med kjøttsaus og carbonara og pesto.
De mer beslutningskrevende secondi tok jeg ikke for meg i min tid i nabolaget. De høver vel best til måltider i mer enn bare eget selskap. Men dog bevares. Jeg smakte jo på blekkspruten. Prima.
En kveld i Genovas gamleby
Jeg gikk og drev i trange gater i Genovas gamleby. Den er helt ekte, og intet museum. Folk bor og arbeider her. Jeg var kommet til Genova samme dag, og hadde aldri vært her før. Jeg var kommet for min nysgjerrighets skyld, og var kommet helt blank og forutsetningsløs.
Novemberstemninger, Venezia
Henry Hotel, Cannaregio, Venezia 🙂
Henry Hotell med sine 2 stjerner i katalogen, er vel sparte penger på realt og ærlig losjement i Venezia. Stille og rolig og sentralt beliggende 15 minutters gange fra toget til og fra Santa Lucia. Vennlig og omsorgsfull betjening som ordner opp i det som måtte stå på. Slitt og gammelt, men sjarmerende og komfortabelt nok for den ikke så altfor kresne.
Times Café, Cannaregio, Venezia 🙂
Ikke mange andre blant turistene enn en og annen avdanket raring med spesielle interesser for også usminket sannhet, setter seg til her. Og det selv om stortråkket til Markusplassen passerer rett forbi. Man kan sette seg til her og beskue den uendelige åsgårdsrei.
Her er tilholdssted for slitne slitere av de lavere klasser i turistmagneten; de som lapper gatene, bringer varene og bærer søpla ut etter de 20 til 25 millioner turister i året som besøker byen. Og de som lever sitt otium etter denslags i relativ armod, revmatisme, metabolske forstyrrelser, arteriesklerose, obstruktive luftveisplager og andre skår i liv levd lavt på statusstigen.
Det smaker fennikel av skinka og olivenolje av omeletten; og alt er som det skal. Med juice og kaffe til. Og en kopp kaffe til igjen.
Det imperative for trivselen
Venezia kan nok kreve litt fartstid. Jeg sitter med solbrillene og boblejakke på og ser på folket som passerer. Jeg ser mest på kvinnene. Jeg liker å se på kvinner. Jeg liker kvinner.
Bacaro ae Bricoe, Cannaregio, Venezia 🙂
I dag ble det fisk til frokost. Cicchetti hos Bacaro ae Bricoe kan redde dagen for den som vil ha noe mer enn kaffe og kaker å bite i til brunch.
Det er med disse cicchetti som med de spanske tapas, de baskiske pinxos og de franske hors d’oeuvres,- de kommer fra egne gastronomiske univers for seg selv, i de respektive lokale kjøkken. De er kunstverker i småretter av lokale smaker i årtusengammel kokekunst.
Man bruker å ete dem til vin eller cocktails av lettbørst. Men i dagslys på blanke formiddagen foretrekker jeg to kopper caffe latte. Børst vil jeg ikke ha.
Trattoria Misericordia, Cannaregio, Venezia 😊
Jeg spurte heller kelneren i døra på Tratteria Misericordia om han hadde lunsj til en aleinamann. - Si. Hvorfor ikke? Sa han, i sin barmhjertighet kanskje, og viste meg et bord blant alle de helt tomme på kanalkanten.
Han stakk til meg menyen, og et løsark der to relativt stivt prisede retter sto oppført; begge med tagliatelle, og noe mer. Som min italiensk ikke strakk til for å forstå. Jeg har siden funnet ut at det må ha stått astice ved den billigste. Jeg spurte ham hva dette var, og fikk svar, men hørte ikke etter. Så jeg bestiller like godt retten. Og kaffe og vann; og altså et glass rødvin.
Spor i tunneler
Det lengste tunnelmørke på den egentlige og opprinnelige Dovrebanen heter Hestekrubben. Det er 1441 meter langt. Det er fra før den tid da alle jernbaneanlegg måtte omfatte tunneler av lengder uten måte. I dag passerer Dovrebanens tog til og fra Oslo flere tunneler som er vesentlig lenger enn dette naturligvis. Romeriksporten er ti ganger så lang.
Gaststätte Bavaria, München 😊
Rinderleber mit Bratkartoffeln og stekt løk og en grønnsakpurré som sikkert har et navn jeg ikke kan, serveres a la carte på Gaststätte Bavaria i Bayerstrasse i München. Ikke synlig ultraprosessert; men den alminnelige moderne kostforakter spiser trolig ikke sånt likevel.
Det er helt ubegripelig for den mindre fornemme og mindre raffinerte gane. Måltidet, storfelever altså, er verd at enhver stopover til hvor som helst alltid legges til München.
Bordrestaurant ICE, Deutsche Bahn 🙂
Dedikerte motorvognssett har forlengst overtatt langdistansetrafikken med dagtog for persontrafikk på kontinentet. Men die Bahn har likevel ikke vraket spisevogna for de mer sekunda serveringstilbud kiosk, bistro og automater, slik vi er blitt sørgelig kjent med utviklingen i mer æreløse jernbaneforvaltninger. I tyske ICE-tog kan du gå å spise frokost i spisevogna.