Inn i den blå time
Skjellbreidalen er ei kneik den litt viderekomne skiløper i Trondheim bymark bør kunne beherske uansett alder. Både opp- og nedover egentlig. Personlige unntak for nedturen må kanskje kunne gjøres når livet så smått begynner å gå mot den blå time. Men man bør kunne komme seg opp der uansett, hvis man har noe som helst seriøst for seg med sin skisport.
Trasteveres Hellige Cecilia og kirkemusikken
Ved en inkurie ble Sancta Cecilia kirkemusikkens beskytter. Og hun liker det nok ikke.
Nattoget til Montenegro
Jeg fikk ikke reise med Titos blå tog, men jeg tror jeg så det på vei ut fra Topcider stasjon i Beograd en mandag kveld.
Den fjerde dimensjons inntreden i den tonale musikken
Schönbergs musikalske verden er på linje med Habermas og Frankfurterskolen. Ubegripelig. Men svært fascinerende likevel.
Quod non fecerunt barbari, fecerunt Barberini
Maffeo Barberini, malt av Michelangelo Merisi da Caravaggio, henger for tiden på veggen hjemme hos seg selv, til skue for offentligheten for første gang siden bildet ble malt i 1598.
evig tro
det endeløse lysets rom
skal tiden fortsatt løpe i
av støv, til støv blir liv skapt om,-
alt og intet blir forbi
helt uten vekt er hva jeg vil,-
fridd fra djevel, løst fra gud;
bare det å høre til
vil gjelde,- som det siste bud
alt strev for mat, alt jag for gull
er smått mot alt jeg ikke vet;
vår væren er av lys og kull,-
og gammel som en evighet
må øyeblikk av evig tro,-
by hvile under tidens ving;
en kropp blir mett, en sjel får ro;
la herske fred,- og ingenting
LA,- Roma desember 2018
Vintersolverv
I dag gikk det bra. Det har blitt en helt pasta- og pizzafri dag. Og solen har passert sitt laveste senit.
Genesis
Sporet av den tapte tid kommer ut av dimman av røyk, damp og kølstøv etter stortysker type 63, på veg opp foran tungt tog; i Grønbogen tunnel kan hende.
Mate pavens duer
Om å spise lunsj i Vatikanet. Og litt om Kristi begravelse malt av il Caravaggio. Og litt til.
Jernbanearven
Sporet av den tapte tid er et jernbanespor med tresviller og grusballast; der togene trekkes av kullfyrte damplokomotiver.
Gravridderordenen
I dag har jeg overvært at (formodentlig overveiende) italienske herrer i alle middelaldre ble slått til riddere av Gravridderordenen, eller egentlig Ordo Equestris Sancti Sepulcri Hierosolymitani,- Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem.
På Romaferd igjen
Jeg låste meg i Roma en gang ute av hotellrommet i bare nettoen, ved å ta feil av dørene i et nattlig toalettbesøk. Jeg løp ned trappene tildekket som best jeg kunne med bare nevene. Nattportieren ved Hotel Pomezia bevarte fatningen. Jeg også.
Første dag i den fri evighet
Nå er dagen kommet. Den første dag i resten av evigheten. Arbeidsdagen er over; alle arbeidsdager. Takk for meg. Det finnes vel snart knapt noen lenger som vil bry seg om hva jeg måtte ha å fare med uansett. Så så mange slags takk for dansen skal arbeidslivet ha.
Juletrøst
Du som nå har gått deg trett
på allverdens brede veier,-
som har undret, søkt og grædt,
strevet for den tomme seier;
og vil skam til glede vende.
La nå hende
kjærligheten. La den brenne.
Den er livets hensikt. Lev!
Liv er støv av evighet.
Sannhet er en skrift i sanden.
Bøtes kan all ensomhet
kun ved liv levd for en annen.
Tom og gledesløs og ene,
helt alene
gjennom dager uskyldsrene,
våger ingen livets svev.
Kjærlighet er livets rot.
Det å elske er å øve
livets dåd med livets mot,
sinnets styrke; livets prøve.
Talt av mesteren som lære:
Hold i ære
kjærligheten,- den må være
renningen i troens vev.
Vit å elske uavbrutt.
Hold din dag til døden kommer.
Fred vil senke seg til slutt.
Salmen klinger. Lyset flommer.
Kjærligheten alt beseirer!
I dens leirer
evig jul i fred vi feirer.
Lyd så! troens julebrev.
Gjendiktning august 2024; LA. Juletrøst; etter Ole Vig (1824-1857)
Bønn
Så får jeg leve livet som en tilgitt.
Min skyld er sont; og trygg og viss min fred.
Mitt navn er rent, ved nåden fra min skaper.
Vi nådens barn er skapt av evighet.
Så storslått unnskyldt tilgir jeg min broder.
Jeg lyder glad den lov om kjærlighet.
Når alt det nære krever av vår vilje,
la oss få nå hverandre likevel.
Frykt bygger murer. Jeg vil bygge broer;
så elsket at jeg nå tør elske selv.
Med motet til å føle med min neste,
la meg se til at alt blir bra mot kveld.
Må nådens lys få brenne i og for meg.
La nådens rike fylle tid og rom.
La jordens brød få deles til vår ære.
Må sultne munner mettes der jeg kom.
Velsignet være alt som er og lever
i denne skaperverkets helligdom.
Amen.
Gjendiktning 2024; LA. I then shall live; Gloria Gaither 1981.
Le Petite Ceinture
I`ve decided to write the image of trains passing.
Dette sitatet er et perfekt utgangspunkt for historien om La Petite Ceinture, Paris lille belte, en 32 km lang dobbeltsporet ring-linje, anlagt langs Boulevard des Marèchaux, ut mot byens festningsverker, på andre halvdel av 1800-tallet.
Jeg befinner meg dypt inne i surrealismens verden på Tate Modern, når det dukker opp. Det er lånt og tilpasset mitt bruk, det skal jeg innrømme. Noe jeg håper Renè Magritte ville tillatt.
Ved viaduktens søndre brokar
Det å stå ved et stykke av norsk jernbanes eldste historie kan vel få noen og enhver til å falle i staver,- i alle fall meg da. Her sto jeg plutselig ved restene av et fantastisk stykke ingeniørkunst jeg ikke hadde ant at fantes, før nå.
Atomturisme i Kiev oblast
En natt for 35 år siden eksploderte en av de fire atomreaktorene ved kjernekraftverket i Tsjernobyl, som den gang lå i den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, i det som kalles Kiev oblast. I dag ligger det i Ukraina, ikke langt fra hovedstaden Kiev.
Jeg er en av dem som etterpå har vært i området to ganger. Den første i 1994, og den neste i 2018.
Bell Rock Lighthouse
Jeg fascineres av havet. Helst det opprørte hav. Og med det dets installasjoner for havmenneskenes beskyttelse. Dette er historien om en av dem, The Inchcape lighthouse.
En morgen på Aventinerhøyden
Jeg har en stor forkjærlighet for Italia og spesielt Roma. Det er derfor med sorg i hjertet jeg innser at det kan ta noen tid før jeg igjen kan sette mine ben på den italienske jord. Tillater meg derfor å dele dette øyeblikksbildet fra en morgenstund i august i fjor på min favoritthøyde Aventin.