Inn i den blå time

Den blå time. Foto: LA

Skjellbreidalen er ei kneik den litt viderekomne skiløper i Trondheim bymark bør kunne beherske uansett alder. Både opp- og nedover egentlig. Personlige unntak for nedturen må kanskje kunne gjøres når livet så smått begynner å gå mot den blå time. Men man bør kunne komme seg opp der uansett, hvis man har noe som helst seriøst for seg med sin skisport.

Nå i det nye år som har kommet snublende med all sin tid til overs, fikk jeg det her forleden for meg å gi meg på den. Det har vært stort snøfall og marka er dekket av 60 cm pudder over gammel skare i bunnen. Det er preparerte spor i alle de mest brukte løypene, og Skjellbreidalen er nå oppkjørt og oppgått gjennom djupsnøen av spretnere skiturister enn meg; i januar da verden er full til overmål av levende sne.

Sist gang jeg tok meg opp der hadde jeg junior på slep i staven opp de to bratte bakkene som virkelig koster litt oppover der. Det kan ha tilkommet mye koronararteriosklerose siden da. Det er på tiår nå siden junior i en av Åres mange unnabakker dro fra meg på ski, og siden aldri har blitt til å ta igjen, hverken opp eller ned.

Det er vel forresten ikke det nye år som har kommet snublende. Året har vel kommet aldeles støtt og jevnt etter kalenderen det,- slik pave Gregor XIII fant på den; helt forutsigbart og stødig, og noenlunde i samsvar med bestemmende astronomiske realiteter på vår kant av universum. Det er vel heller jeg som har snublet inn i det; til den forutsette og helt ventede status av ikke lenger å måtte arbeide, og likevel ha utkomme til livets opphold.

Men man kan altså forvirres og snuble i all denne tid å måtte holde orden og mening på helt ved eget initiativ, og uten å måtte skynde seg uavlatelig. Det erkjennes jo som en gave. Bevare meg vel. Men dog. Man må undres: Hva er det nå jeg skal av sted til videre her i min væren? Man har da vel ikke blitt tilmålt sin blå time bare for å måtte slå den i hjel heller? Noe som fører til noe, er det vel likevel meningen man skal utrette her på jord.

Vel. Altså. Vi får se. Det der vil vel bli som det blir av seg selv. Kanskje har man ikke noensinne noen gang utrettet noe som helst annet med alt sitt, enn å slå sin tid i hjel. Vi har kanskje alle og alltid ikke egentlig hatt annet for oss med menneskets tid i evigheten, enn å slå den i hjel. Om vi likevel kanskje kunne avholde oss fra også å slå hverandre i hjel, ble kan hende denne syssel edel nok.

Såh. Takk no. Man går så altså da i denne omgang videre. På sine ski. I ei kneik som vel er drøy nok for meg. Hvilket jeg nå i min alders helt umåtelige visdom naturligvis var godt innforstått med, alt lenge, lenge før jeg kom til dens fot.

Men ved å leve ut mitt nye forsett om fritt å la ting få ta den blå tid de uansett vil ta allikevel, nå når jeg har så mye av den,- bør det da vel kunne la seg gjøre å komme seg opp der; på kuv og kne om det så blir krevet. Ved å kunne bevare Skjellbreidalen frisk på skiturrepertoaret så lenge som teknisk og biomekanisk og kardiopulmonalt mulig, vil man kanskje kunne holde større deler av sitt livs utmark åpne for mer interessante turvariasjoner lenger innover i seniet, og slik øke sin reserve av gjenstående kvalitetsjusterte leveår for den blå timen. Det legger jeg altså til grunn.

Jeg gikk meg på en gammel sjef og enda mer pensjonert overlege enn meg selv, uti skogen her forleden år. Han fortalte da at han hadde vært opp der, altså Skjelbreidalen det da, denne dagen ja. Og at han brukte å klyve opp der rett som det var på vintrene. Han hadde nok riktignok bevart en noe gunstigere verdi for sin kroppsmasseindeks enn meg; det finnes mang en eldre både sprettnils og sprettsara uti legestanden, som nok har fyrt sitt stoffskifte litt mindre med øl og flesk enn det jeg har, og som ennå går ifra meg på ski i en fei, ja. Min gamle sjef var så avgjort en av disse spreke veteraner, ja. Det er nå ellers ingen ting å ta på vei for, nei. Alle går ifra meg på ski nå om dagen. Det lever jeg godt med.

Men siden har jeg altså tenkt på det der innimellom,- at joda, det går jo ennå altså da an; og burde nå sannelig kunne la seg gjøre fortsatt også, å kunne klyve denne dalen. Og det hadde nå gjort godt for så mangt da, å kunne føle seg såpass at man kunne rå med såpass ennå her på jorden.

Og i dag fikk det altså stå til. Det har nok intet for seg å la seg inspirere fra fjernsynet til hoppende padling oppover der. Tanken var at ytterst langsomme og svært rolige, og veldig mange, små og trege fiskebeinstak burde kunne få selv et overvektig legeme,- men som dog ennå er i en alminnelig flyttbar forfatning, opp der; på den bit av evigheten som det vil være rimelig å ta til sin rådighet for forehavendet. På et vis. Med en og annen innlagt pause for å ta igjen pusten. Om slikt behov skulle melde seg. Det er vel kanskje også bratt nok oppover der til at litt god gammeldags sidelengs tråkking oppover, kanskje også ville kunne bli en aktuell teknikk å ty til for å forsere en og annen høydemeter oppi de verste knekkerne oppi der. Det burde man jaggu kunne klare, ja. Ja. Jaggu.

Så la jeg i vei da. Først ut fra folkeskaren på gården i Grønlia og ned i dalen ned to korte unnabakker som hører hverdagskosten til. Bare åtti meter oppover dalen senket det seg blå fred. Det var langt på dag og de enda mer alvorlig angrepne skifantomer var på vei hjem nå. Jeg ble passert nederst i dalen av en ung kvinne i fjærlett diagonalgang opp de første små stigninger, der det ennå bare er lett antydning til kneik. Jeg holdt også ennå i støytan min diagonalgange, betydelig mer subbete og fremoverlent på stavene enn hennes. Jeg ga henne et godord eller to med på veien. Hun snudde seg og smilte glad og vakkert tilbake. Pusten begynte å besvære meg; såpass at den første pustepause nok kom til å komme snart.

Solen gikk ned bak østaksla av Litjheia og farget himmelen i kobberglans, og snøen og skogen i Skjellbreidalen ble lyseblå. Jeg stanset og så meg litt tilbake. Mot solnedgangen over den blå vinterskogen.

Skjellbreidalen. Foto: LA

Det kom noen lange staker av noen unge karer i god flyt av pur skiglede på hjemtur ned dalen. Og så noen opp også. På et blunk var de vekke; foran meg og bak meg. Svisj. Godt. Men med ett kom det en hund i fullt firsprang nedover ut av neste sving; fulgt av en ytterst fokusert herre i sen testosteronstorm tretti meter bak, i en fart på ski vel på grensen av all lett middeladrende kapasitet. Det støkk i meg. Farten oversteg alt i min skikjøring noensinne i livet. Borte bak meg ble han. Han klarte seg nok. Enn så lenge.

Etter de første lette kneikene i dalen går det først litt flatt bortover myra, og så litt ned igjen før de egentlige utfordringer tar til. Jeg var ikke i det hele tatt mismodig. Det kunne godt komme til å hende at dette kan hende ville gå bare godt.

Jeg satte farten ytterst forsiktig da den første knekker tok til på det bratteste. Planen var å ta det så pent oppover at pusten holdt seg nok nede til at pustepauser ikke ble behøvelige. Det viste seg da altså ikke å være mulig. Så langsomt går det kanskje ikke an bevege seg, og samtidig også avansere i terrenget.

Halvt opp kommet i den nederste kneika fikk jeg ny trafikk imot. Der kom det en mye roligere herre, som kjørte dalen ned i djupsnøen ved siden av det oppgåtte spor, med ski brede nok til å holde ham oppå. Jeg stoppet betimelig for pusten, vel litt storøyet, og så på og misunte ham både evnen og initiativet. Han holdt vekta litt bakpå, og skituppene opp, og seglet elegant og overlegent av sted nedover gjennom djupsnøen, som bremset ham til behagelig fart i unnabakken; også han en herre av de grå hår,- høytidelig fokusert i fjeset, i alvor og skiglede som et barns. Hurra.

Det ble noen pustepauser. Det ble jo det. Og det ble noen høydemetre forsert i sidelengs tråkking også. Det ble jo det også.

Men opp gjennom det blå lyset kom jeg meg. Dalen er så viselig skapt at det er den nederste av de to dryge kneikene som er den lengste. Ikke mye lenger, men dog. Den øverste er nok den bratteste. Ikke mye det heller, men dog det også. Når den nederste er vel besteget, og man er på ei flat lita myr igjen, viser likevel den øverste seg å være til å forsere, den også. Nå som før for lenge siden. Jeg behøvde ikke engang pause på toppen. Man hadde da pustet fra seg lenger nede i bakken. Og mer heft enn det av den koronare arteriosklerose tilkom ikke.

Jeg vet hvor den blå timen er som vakrest.

På toppen gikk jeg meg straks inn i dypet av den blå timen. Det var sannelig ikke verre med meg, nei, enn at jeg nå ville ha med meg hele den også, ja; når jeg nå først var her ute i marka i det vakre blå lyset. Den blå timen har det vakreste lys som finnes kan i januar. Og den duger ikke til bare å se på. Man må være i den.

Etterpå, litt ute på myrene bortenfor tiden, kom jeg meg dit jeg skal. Der fikk jeg den blå timen helt for meg selv. I det blå lys i denne time på dette sted, hvilte så hele mitt universum et kort sekund helt i seg selv. Og jeg var også der.