Den fjerde dimensjons inntreden i den tonale musikken

Schönbergs musikalske verden er på linje med Habermas og Frankfurterskolen. Ubegripelig. Men svært fascinerende likevel.

- I begynnelsen (hvis det fantes noen) skapte Gud Newtons bevegelseslover, samt de nødvendige masser og krefter, sa Einstein. Han utviklet så masseenergiloven, E=mc2, hvor masse og energi, rom og tid oppløses som konstante og absolutte størrelser. Den fjerde dimensjon gjorde sitt nærvær til kjenne. 

Det samme gjorde den østerrikske komponisten Arnold Schönberg med det tonale sentrum i musikken. Han oppfant tolvtonemusikken, eller dodekafoni, atonal musikk hvor hver og en av de tolv tonene som utgjør den kromatiske skala (en skala som består av halvtonetrinn for eksempel c-c♯-d-d♯ osv. Dette gjør at en oktav i en kromatisk skala inneholder tolv påfølgende toner) blir sitt eget musikalske gravitasjonspunkt. Hovedprinsippet skulle, kort fortalt, være å følge en tonerekke bestående av alle 12 tonene, satt sammen i en bestemt rekkefølge. De kunne vendes, omvendes (helt eller delvis), snus på hodet eller transponeres, så lenge en brukte alle tolv tonene før neste rekke ble påbegynt. Målet var å ikke gi noe klart begrep av grunntone eller toneart, men å ha fokus på den subjektive og kulturelle følelsen. Vi snakker om absolutt musikk her. Musikk som ikke uttrykker noe annet enn seg selv. Dissonansens frigjørelse.

Jeg bruker å påstå at jeg kun forstår musikk på et teoretisk nivå, men innser at “forstår” kanskje ikke er helt sant i alle tilfeller. Schönbergs musikalske verden er på linje med Habermas og Frankfurterskolen, ubegripelig men svært fascinerende likevel. En kan boltre seg i ord og vendinger som krever det ytterste av hjernen (og Google) for å forstå, og henge med i. Det er dette har jeg tenkt å plage meg selv (og mine omgivelser) med denne kvelden.

Det har seg slik at jeg til min store forferdelse oppdaget at Schönbergs 150-årsjubileum holdt på å gå meg år forbi. Heller ikke musikkverdenen har vært særlig ivrige på å huske ham viser det seg. Dette til tross for at hans nyvinningers konsekvenser for musikkens videre utvikling. Da særlig for filmkomponister. For dem skal atonalitet være essensielt sies det, et verktøy rett og slett. 

Selv om jeg oppfatter meg selv best på det teoretiske når det kommer til musikk, så jeg har aldri tenkt på filmmusikkens atonalitet, men det gir mening når jeg nå vier det noen tanker. Det er mye lyd på film, og det kan godt være at den ikke er tonal, men i stedet er frigjorte dissonanser.

Den atonale musikken ble omtalt som både “naturstridig og fordervende på menneskesinnet” da den ble lansert. Siste sats i verket “Luft von anderen Planeten”, en strykekvartett i fiss-moll, der en sopran synger et dikt som beskriver sjelens forvandling fra jordisk lidelse til opphøyet ekstasetilstand, regnes som den første atonale musikk i vestlig musikkhistorie. I desember 1908, da dette ble fremført i Wien, ble det omtalt som patologisk, og komponisten sinnsyk. Det ble tatt til orde for at han burde bringes for retten av helsedepartementet. Og verre skulle de bli. I 1913 under en konsert over et tonesatt dikt om et kjærestepar ute i en kald skog i måneskinn, kom det til regelrette slåsskamper. I dette har han innført talesangen, en form for syngende gjengivelse av dikt, som akkompagneres av fem lyse og tre mørke instrument som veksler på å spille. 

Det er nå min hjerne begynner å slite. Musikken omtales som ikke umiddelbart iørefallende, men krever, som all annen avansert musikk, innsats. Denne innsatsen skal da kunne føre til sjeldne og storslåtte opplevelser. Alt dette har musikkviter Sandvik hos NRK tatt rede på. Jeg mistenker likevel at den vil være for avansert for meg, selv uten å ha hørt den. Det er noe med denne fjerde dimensjonens oppløsning av det konstante og absolutte jeg ikke helt får tak på.

Samtidig som de slåss i Wien, fikk Schönberg i Berlin stående applaus for tonesettingen av diktet Pierrot Lunaire. Et intenst drama, der hovedpersonen, en klovn, beveger seg i et marerittaktig landskap av seksuelt begjær, vold, vanhelligelse og mørk nostalgi, opplyser musikkritiker Sandvik videre. 

Verket skal ikke være en gal manns, men en som er klar over at han beveger seg på grensen til galskap, sier en av hans biografer. Vi snakker her om en mann som hele livet led av en irrasjonell frykt for tallet 13, og alle tall i 13-gangen. Derav tolvtonemusikk. 

Schönberg var av jødisk herkomst. Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, flyktet han til Amerika. Krigsårene begrenset markedet, men etter krigen kom det igjen ny bølge av interesse for hans musikk. Verket A survivor of Warsaw fra 1948 setter et punktum for hans kamp mot antisemittismen, sier Sandvik. Det beskrives som et kraftfullt og hjerteskjærende verk, og tekstdelen er basert på en hendelse i Warszawa-gettoen under krigen. En skildring av ondskap i sin mest primitive, brutale og infernalske form. 

Det beskrives som en kantate for resitator, mannskor og orkester, og er fra  absolutt musikk-fasen i hans liv. Noe som slett ikke gir mening. Denne typen musikk skal ikke referere til noe utenfor seg selv, men være et spill mellom toner, former og rytmiske bevegelser som utløser forventninger i musikalske bevegelser, en autonom form for erkjennelse; kan Store norske leksikon fortelle meg. Jaha. 

Jeg har fortsatt ikke lyst til å høre noe av dette. Men kanskje tvinges jeg, om jeg finner rom for å se Poppes “Quislings siste dager”, som skal ha brukt musikk av jubilanten i hans jubileumsår.

For dem som måtte forstå like lite av denne musikkformen som meg, kan en få hjelp av en kognitiv musikkpsykolog, som åpner for at det kan være noen iboende kvaliteter i denne musikken som tilbyr elementer av mening, følelse eller stemning. Det vil imidlertid være helt opp til deg, utfra din musikalske biografi, eller konteksten musikken oppleves i, legges det til.

Vel, om det hadde vært sjakk kunne jeg kanskje håpet på remis i forståelse etter denne gjennomgangen, men jeg gir absolutt Schönberg hånden og innrømmer ham hans overlegenhet. Den fjerde dimensjon kom meg ikke nærmere, og Schönberg møtte sin absolutte dissonans fredag 13. juli 1951.