Quod non fecerunt barbari, fecerunt Barberini

Maffeo Barberini, malt av Michelangelo Merisi da Caravaggio, henger for tiden på veggen hjemme hos seg selv, til skue for offentligheten for første gang siden bildet ble malt i 1598.

Caravaggio. Ritratto di monsignor Maffei Barberini. Temporært utlån for spesialvisning i Gallerie Nazionali di Arte Antica - Palazzo Barberini, fra privat eie. Foto: LA

Bildet er i privat eie, og har vært utilgjengelig for offentligheten i hele sin tid inntil nå. Det skal ha vært i Barberinienes eget eie fram til på 1930-tallet, da familien solgte unna av sine eiendommer. Det er nå på utlån til Gallerie nazionali i Roma fra en ikke navngitt privat samling i Firenze. Bildet var en ukjent Caravaggio inntil 1963, da den svært autoritative Caravaggiokjenner og kunsthistoriker Roberto Longhi er anført å ha referert til bildet som en nøkkel til grunnleggende forståelse av Caravaggios portrettmaling i sitt tidsskrift Paragone, i artikkelen Il vero ‘Maffeo Barberini’ di Caravaggio.   

Hjemme hos Barberiniene i Palazzo Barbereini tok den italienske stats kulturministerium over butikken i 1949, og flyttet inn i palasset med med Le Gallerie nazionali Barberini.

Familien Barberini var en italiensk adelsfamilie med opphav i Toscana som kom til makt og rikdom for alvor ved to brødre som var korn-, ull- og tekstilhandlere i Firenze på 1500-tallet. Spillet om makten blant de rike og mektige foregikk uten skrupler og nåde i de italienske bystater. Historiens begivenheter og forretningenes utvikling drev den ene av brødrene, Antonio, til Roma, der han etter hvert ble myrdet av noen som sto Firenzes mektige familie Medici nær.

De to florentinske brødrenes førstearving, Antonios nevø Francesco, ble en svært rik mann i Roma. Han regnes som grunnleggeren av Barberinidynastiet. Han utvidet sin makt, rikdom og innflytelse ved oppkjøp av embeter innen statsstyret og den katolske kirken. Ved intrikate disposisjoner av sin innflytelse, unngikk familien og dens virksomhet lenge de ellers normalt berettigede represalier for å blande private forretninger og kirkelige anliggender.

Da Francesco Barberini døde i 1600 fortsatte dynastiet i neste generasjon ved hans nevøer; hans avdøde brors sønner. En av disse var Maffeo Barberini. Som er vår mann på Caravaggios maleri.

Maffeo Barberini var 30 år da Caravaggio malte sitt bilde av ham i 1598. Han ble en skarp kirkelig politiker og den mektigste Barberini i kirken. Han avanserte i gradene og sanket på seg jordisk makt og velde og åndelig myndighet; ble pavelig utsending til Frankrike, erkebiskop av Nasaret og nuncio til Paris, kardinal og biskop av Spoleto. I 1623 ble Maffeo Barberini valgt til pave, med pavenavnet Urban VIII.

Uansett hvilke teologiske, kulturelle, diplomatiske og politiske oppnåelser historien kan finne for kirken under Urban VIIIs pontifikat, overskygges ettermælet av den nepotisme som hefter ved familiens plass i historien. Ved dette pontifikat ble pavens bror Antonio Marcello Barberini, og to av hans nevøer, Francesco og Antonio, kardinaler. Pavens bror Carlo Barberini ble hertug av Monterotondo, og nevøen Taddeo ble gitt embetene Gonfalonoiere della Chiesa, prefekt av Roma, kommandør av Sant’Angelo og prins av Palestrina.

Maffeo Barbereini, som da var blitt Pave Urban VIII, fikk anskaffet eiendom for Palazzo Barbererini for sin familie i 1625. Palasset ble bygget i bakken opp mot Quirinalhøyden i det som siden ble rione II Trevi. Fra før sto det et palazzetto der, eid av familien Sforza. Sforzas hus inngår som en fløy i det palasset som Barberiniene lot oppføre.

Palazzo Barberini er et praktbygg fra barokken. Det omtales som skoledannende ved sin fremtoning som urbant maktsete med karakter av landlig villa beliggende midt i byen. Tre navngjetne arkitekter fra den italienske barokk sto i tur og orden for utformingen; i begynnelsen Carlo Maderno og Francesco Borromini, og sluttført ved den store skulptør og arkitekt Gian Lorenzo Bernini i 1633.

Til palasset lot Barberiniene hente stein fra Colosseum. Pave Urban VIII var altså ikke ueffen i sitt syn på hva som sømmet seg for ham. Han forsynte seg også av Pantheon, med bygningsdeler fra det andre århundre for sine pavelige behov. Bronse fra takbjelkene i forhallen her fikk han støpt kanoner av for Kirkestatens militærvesen.  

Quod non fecerunt barbari, fecerunt Barberini, heter det i et passende munnhell etter ham; det barbarene ikke gjorde, det gjorde Barberini.

Mot slutten av pave Urbans tid kom det til krig mellom Kirkestaten og hertugdømmet Parma, støttet av storhertugdømmet Toscana, og Modena og Venezia. Konflikten omtales som Castrokrigene, og tilkom mot en bakgrunn av kompliserte lokale, regionale og storeuropeiske maktforhold og konflikter. Dette var i tredveårskrigens tid. Et av pavens siktemål sies å ha vært å etablere Kirkestatens overherredømme over nord-Italia. Konflikten endte med nederlag og ydmykelse for paven, og uten noen klar seierherre. Pave Urban VIII døde i 1644 få måneder etter fredsslutningen.

Den neste pave som ble valgt var av en annen adelsslekt, familien Pamphili. Barberiniene hadde ikke under Urban fått fotfeste nok i kirken til å dominere konklavet tilstrekkelig til å sikre valg av en avgjort vennligsinnet etterfølger. Dette ble skjebnesvangert for de tre nevøer Barberini som Urban hadde løftet opp i de øvre av maktens luftlag. Pave Innocent X igangsatte fiendtlige undersøkelser av de ulike disposisjoner ved de forskjellige Barberinier under Castrokrigene. De tre nevøene ble tvunget i eksil i Paris.

Pave Innocents X motiv for undersøkelsene synes neppe å ha vært utelukkende edel moral. Også familien Pamphilis navn og rykte er betydelig tilsmusset av tilfeller av nepotisme. Familiens medlemmer kom etter hvert svært godt fra sin slektnings pontifikat.                        

Nevøene Barberini og familiene fikk gjestfritt husly hos kong Ludvig XIV i Paris. Taddeo Barbereini, prinsen av Palestrina, døde i sitt eksil i Paris i 1647. Prinsen av Palestrina var imidlertid også godt gift. Hans kone var Anna Colonna, av nok en betydningsfull adelsslekt. Før hun fulgte etter Taddeo i eksil, hadde hun personlig oppsøkt pave Innocent X og appellert til ham om ikke å berøve Barberiniene deres formue i Roma. Hvilket paven angivelig gikk med på, og visstnok stort sett etterkom.           

Siden ordnet det seg for dynastiet Barberini i maktintrigene igjen. Pave Urban VIIIs nevøer og kardinaler Francesco og Antonio Barberini, ble forsonet med den nye pave Innocent X ved at deres bror Taddeos unge sønn Maffeo giftet seg med Olimpia Giustiniani, som var pave Innocents niese. Den unge Maffeo ble den nye prins av Palestrina etter sin far. Familien reiste hjem til Roma igjen i 1653.

Den unge Maffeos søster Lucrezia Barberini ble gift med Francesco I d’Este, hertug av Modena og Reggio. Modena og d’Este hadde vært Barberinienes motpart i Castrokrigene. Slik kom også forsoning og allianse i stand med adel i nord.

Den siste legitime mannlige Barberiniarving var Urbano Barberini, født 1664. Han var sønn av Maffeo den yngre og Olimpia Giustinanini. Urbanos eldre bror Francesco ga avkall på sin arverett til fordel for en kirkelig karriere. Urbano giftet seg tre ganger, men fikk ingen sønner i noen av ekteskapene. Men han ble far til en sønn før han kom i gang med noen av disse. Denne sønnen var Maffeo Callisto Barberini, født 1688.

Urbanos siste hustru tilgodeså denne Maffeo III med en god porsjon av Barberiniformuen i sitt testamente. Den legitime arv fulgte Urbanos datter Cornelia Barberini til hennes ektemann Giulio Cesare Colonna di Sciarra i 1728.

Og siden har det gått sin gang; med noen arvestridigheter, og ennå en heldig prins som giftet seg så godt at prinsetittel og formue fulgte fruen som medgift. I dag er det den 14. prins av Palestrina, født 1961, som er Barberinioverhode.

Kunst fra Barberinis fordums samlinger finnes i museer verden over. Noe er fortsatt i familiens eie. Og noe finnes i Palazzo Barberini til offentlig skue. Et besøk her vil glede selv den bare moderat kunstinteresserte.

Palasset er altså overtatt av kulturministeriet, og kan besøkes av offentligheten som et Galleria Nazionale d’Arte Antica. Her finnes Fra Filippo Lippis Annunciazione. Her finnes Raphael. Og Caravaggios Narcissus og Judith som halshugger Olofernes og Johannes døperen og den mediterende San Francesco. Og Hans Holbeins berømte portrett av Henrik VIII. Og Berninis byste av Antonio den eldre og av pave Urban VIII selv. Og det ene med det andre.

Og altså for en stakket stund nå også Caravaggios portrett av Maffeo selv, fra tiden før han ble den store Urban.