I himmelbrann

Den nattebris han farer med,
forbi mot alle steder,
er evighet som varer ved
der ingen høster heder.
I større væren enn du bys
blant mennesker i vrimmel;
alt hva du er får her sitt lys
ved denne røde himmel.

Helt rolig retter nakken seg;
vâr lengsel i deg brenner.
Nå åpnes opp for dette deg,
som nordlandsnatten tenner.
Du stryker stille luen av,
for andakt å annamme.
Ure lite, lett og lavt,
du kjenner livet flamme.

I underet å finnes til
her nå, i rom og time;
i lyd og lys av vind og ild,
er tro all tankes kime.
Din bønn for sorg og glede er:
all denne skjønnhet vender
alt som må skje i livet her,-
til kjærlighet som hender.

Nå! kan du gi deg varig hen;
til spill av liv i kjød og ånd.
La motet fryktsomt søke den
det nakne håpet i din hånd,-
ved alt du bærer mot ditt fall,-
i himmelbrann begjærer.
Lev din lengsel! Søk ditt kall!
Mens tiden deg fortærer.-

LA,- Meløyvær august 2018