MK Hotel Frankfurt 🙂
Det går an å lære seg å bo på disse delvis kybernetiske hotellene man må finne seg i å risikere å ende opp med å bo på, dersom man behøver å holde seg til trange reisebudsjetter. Men det er noen digitale forutsetninger man da bare må venne seg på å innfri i sin tilstundene alderdom. Det er litt som å lære å gå på ski en gang til.
Innsjekkingen på MK Hotel i Frankfurt må man stå for helt selv. En må behersket og rolig og tålmodig stille seg opp foran en digital innsjekkingsautomat på fortauet, og finne ut hvordan denne skal betjenes. Mister man ikke fatningen, eller klarer å samle den igjen etter den første befippelse, går det an å få det til. En vil kunne klare å gjennomføre de nødvendige øvelser på dette interfacet, og ende opp med at faenskapet spytter ut de nøkkelkort du trenger for å la deg slippe inn i herberget.
Mitt første forsøk sprakk tidlig på dette med behersket og rolig, og mellomlandet på der jeg nok høyt og tydelig måtte slippe av meg noen gloser trøndersk, - på fortauet der, i den litt lurvete enden av Frankfurts Kaizerstrasse. Men jeg fikk samlet meg igjen da noe overtrykk var sluppet av. Så jeg fikk det til til slutt, og fikk mine nøkkelkort og kom meg inn.
Losjementets tekniske faciliteter var det intet å si på. Rommet var stort og rent og luftig og stille og tilstrekkelig utstyrt for alle mine aktuelle behov. Det var sengeklær på sengene, håndklær på badet og varmt vann i dusjen. Men noen betjening var altså ikke å treffe der før på morran neste dag.
Da var hun å treffe, hun som sto for der, - med en litt kantete tysk, og en gebrokken engelsk, og en liten ring i nesen, og en latent og litt nedlatende utålmodighet med verden på lur like bak maska. Vi fant tonen fort, vi to. Jeg var vel ikke så mye gubbe som hun nok kunne tro, kanskje. Som trettiåring var nok jeg også kan hende et alen av noe det samme stykke.
Det var noen viderverdigheter med mine reservasjoner av oppholdet. Dem ordnet hun opp i. - Yes sir. - Perfect. Jeg hadde ikke bestilt frokost, som det også var folk der til å by på på formiddagen. Det ordnet hun opp i. - Ja wohl, - mein herr. - Bitte essen sie also jetzt sofort. Det gjensto noe betaling for endring av reservasjonen. Det ordnet jeg opp i. - Bitte sehr. - Vielen dank. Sir.
Jeg ble tre netter her i den ganske artige gamle tysk-romerske kroningsbyen Frankfurt. Jeg hadde det utmerket her i euroens hjemby. Og det gikk bare fint å bo på halvt kybernetisk hotell. Da behersker man altså det også, til siden en gang. Godt.