Om synlige pauser
Har en for mye penger om en kjøper en (kald)blå variant av et oljemaleri (på lerret) kalt Kortspillerne for et sted mellom 250 og 300 millioner dollar?
Somerset House, London, desember 2017
Nå er det vel akkurat det kongefamilien i Qatar har. I tillegg har de gjort dette bildet av Cézanne enda mer berømt enn det i utgangspunktet var. Eller disse bildene. Det inngår i en serie på fem bilder av kortspillende innbyggere i Aix-en-Provence på slutten av 1890-tallet.
Tre av dem har samme motiv, men størrelse og farger er forskjellige. Kongefamilien i Qatar har det største og det med de kaldeste og klareste fargene, mitt bilde, det på Courtauld Institute of Art, er varmere, og det mellomste i størrelse. Paris har fått det minste av dem og det lyseste. Mitt bilde har myke blåtoner, som skal indikere atmosfæren i rommet, men også hele fem varianter av klar grønn for å tydeliggjøre den. Fargene er tilført lerretet med brede strøk, tilsynelatende skjødesløst. Men lysere varianter former kortstspillernes ansikter.
Proporsjoner har fått en underordnet stilling. Cézanne har hatt sitt fokus på andre ting. Som den gode impresjonist skal. Sammenhengen mellom farge og tone har fått en fremtredende plass på bekostning av motivet, så å si, selv om ingen tviler på hva det er.
På min vandring gjennom rommene med impresjonister i nordre fløy av Somerset House formes en tanke som hittil har vært forbeholdt musikken (og til dels arkitekturen), hvor mye pause, fravær av farge og tone, er det mulig å få inn i et maleri uten av det mister motivet helt?
Kongefamiliens kortspillere er ikke i nærheten av å ha det jeg mener med pauser. Mine kortspillere har heller ingen ekte pauser. Men tanken på den muligheten oppsto mens jeg sto foran dem og undret meg over hva som gjorde dem verd nesten 300 millioner. Dollar.
Jeg vandret som nevnt videre (både i østlig og vestlig retning), og stoppet opp ved alle kjente (og mindre kjente) impresjonister for å se om de behersket pausene bedre enn Cézanne. Turner fant jeg å være på linje med Cézanne, men med færre farger og større områder uten så mange nyanser, men ingen ekte pauser. Monét var jeg ikke helt i stand til å si om hadde antydning, men Degàs hadde med sikkerhet en klar pause på håndduken i After the bath, woman drying herself fra ca 1890.
En svært interessant variant av pauser i et maleri fant jeg hos Seurat, som brukte prikketeknikk i stedet for strøk, noe som åpenbart gir rom for mange ørsmå pauser. En klar favoritt så langt. Det var inntil jeg kom over Raoul Dufys The passers-by. Et frigjørende mirakel av fantasi i arbeid i farger og linjer. Det forestiller ruslere i en park ved havet, sannsynligvis i Normandie. Figurene i bildet fremstilles ved forkortede blokker av flate farger og trærne gir en kalligrafisk-rytmisk effekt. Men midt på bildet en helt fantastisk stor pause! En impresjonismens John Cage!
Lykkelig går jeg ut i et julepyntet London (uten synlige pauser). Det finnes en mening med alt likevel.