KIRCHBERG in Tirol (09:02.2025): Tilbake for fire dager på ski i Kitzbühel blir skiturismen igjen mere hverdagslig enn med det luksuspreget den har i Sveits.

Zermatt tapte for St. Moritz i skiutleien. Der er gjestene mere for grovarbeid enn til å gjøre stas på. Og det kan vel hende de er det. Det står en vibe av nyrik vulgærvinterturisme av byatmosfæren i Zermatt. Men snøen, skikjøringen og fjellene under Matterhorn og Monte Rosa slår alt annet jeg har prøvd av sorten.

Etter siste nedrenn på Riffelberg ved Zermatt har ferden nå gått videre til fire dager på ski med junior i Skigebiet Kitzbühel i Tirol.

Hos Intersport ved Flechalmbahn i Klausen ved KIrchberg var skiutleien industrielt lagt opp. Og den tapte for alt. En gutvott sto for utlevering av utstyret, som skjedde i samsvar med valgt prisklasse. Noen kompetent hjelp med sine valg fikk man ikke her. Ja vel nei. Men denne gang hadde man selv brakt med seg den nødvendige kompetanse. Så det ordnet seg nå likevel sånn høvelig.

Ved Resterhöhe i Kitzbüheler Alpen. Utsikt mot syd. *Foto: LA*

Kitzbühel er et stort skiområde der en kan få kjørt seg både langt og kort og bratt og flatt. Fra toppen ved Resterhöhe opp fra Pass Thurn er det en æventyrutsikt over fjellene sørover i Höhe Tauern; med Grossglockners topp i det fjerne.

Fader og sønn gjorde hver sine valg av skiaktiviteter etter sine noe forskjellige aktuelle alders- og kompetanseforutsetninger. Det var ikke rikelig med snø, og det pudder junior ønsket seg var ikke å finne noe sted. Men det gikk bare godt med oss begge. Man vet å la seg begeistre over de tilhøva som byr seg.

Etter den fjerde dag i Kitzbühel, med faderens nedfart fra fjellet med Flechalmbahn, og sonens ferd på ski ned den samme lange nedfart, var skiferdene over for denne gang. Fra Franz Josef Strauss ved München tok vi hver til vårt etter flotte dager i Østerrike.

Faderen sendte skitøy og vinterklær med junior hjem til Norge med fly, og fortsetter nå dannelsesreisen gjennom livet i lavere lende, til nye land og folkeslag.

Yngre ski på farten i Kitzbühel

KIRCHBERG in Tirol (06.02.2025)

Foto: Bendik Eger

Solfaktor 30

ZERMATT, Valais (3.2.2025): Dafourspitze 4634 moh i Monte Rosa er Vest-Europas nest høyeste topp.

Monte Rosa fra Gornergrat, Zermatt. 03.02.2025. *Foto: LA*

Det er den til høyre av de to toppene i massivet midt i bildet. Bildet er tatt fra Gornergrat ved Zermatt. Dit går det tog. Hele veien fra Selsbakk, faktisk. Men man må skifte litt her og der. Så det krever bare tålmod, tid, penger og flaks å få knipset et bildet av herligheten.

Resten av dagen ble det skikjøring. Og det krever jo litt røynsle og vett på det. Men vanskelig var ikke den heller.

Særs gjeve tilhøve. Solfaktor 30.

Zermatt med Matterhorn i den blå timen. 03.02.2025. *Foto: LA*

After ski i stille kontemplasjon på Banhofsbuffet Zermatt Hbf i den blå timen. Linguine og en Hübel.

Takk til Zermatt, for godvær og flotte dager i skifjellet.

Schyfri Zøndag i Zermatt

ZERMATT, Valais (02.02.2025): Noch ein bier, bitte. Bildet får heller få tale for seg.

Fra Riffelberg (2582 moh) ved Zermatt mot Matterhorn (4478 moh). *Foto: LA*

Sånn var det det var. Perfekt. I hele dag. Bedre blir det ikke. Noe sted.

I æventyret

ST. MORITZ BAD, Graubünden (31.01.2025): Sjelden smaker en øl bedre enn etter en dag på ski. I Engadin heter en halvliter ein Hübel.

Det ble en eventyrlig skidag. Det er ikke stort mer å melde. Fantastisk. Fenomenal snø, flotte bakker, trivelig stemning; og flere det gikk litt tregere i bakken med enn meg.

Det var grått og tett først på formiddagen, og jeg hadde litt trøbbel med lyset. Men det gikk seg til, det også ja.

Og nå har jeg vært her. For min ene gang i livet. Det kan nok være det blir med denne ene. Verken sparepengene eller pensjonen rekker vel til regelmessige hotellopphold i Sveits.

Men du verden altså. Det går an å leve. Det må jeg gjøre mere.

Der Oppdal ikke gjelder

ST. MORITZ BAD, Graubünden (30.01.2025): Med andre ski på et annet underlag i et annet land er det nødvendig å ta et lite steg tilbake og begynne litt omatt etter noen dagers skipause.

St. Moritz, Alp Giop Bergstation. *Foto: LA*

Så jeg fomler meg til å begynne med litt fram i ukjent lende.

Skiene er leid av gode gutter i skiutleien ved St. Moritz Bad. Her var hjelpen ytterst profesjonell. Ytterst profesjonell. Helt førsteklasses. Man befinner seg da heller ikke hvorsomhelst. St. Moritz har vært lekeplass for den ypperste verdensfiff i mer enn et hundreår, og er stedet der all alpin vinterturisme har sitt originale opphav.

Så Oppdal får nå bare få være Oppdal.

Og det ordnet seg helt utmerket med ski og staver og støvler. Mot et lite utlegg man hadde bestemt seg for å kunne spandere på seg. Når man nå likevel aldri vil måtte trenge å betale ned på noen hytte på Oppdal. Og det var ikke engang nødvendig å spenne igjen støvlene selv.

Skiområdet ligger i høyden; fra 1770 meters høyde over havet, og oppover til over 3000 meter. For meg, som nå definitivt er blitt en skiløper for de blå bakker, slutter det område jeg kan more meg på i St. Moritz på 2660 meters høyde. Over der får nå ungdommen bare få holde på.

Og det er et evntyrland,- bevare meg vel; nok snø, og tørr snø helt fra bunnen og opp. Fra 2000 meters høyde og oppover er det snaufjell. Såpass høyt til fjells treffer man på en skydott her og der, og kan plages med lyset. Men selv det gikk greit i halvblinda mi i dag. Etter en forsøksrunde nede i lendet for å finne følelsen, fant jeg det mot jeg synes jeg klarer meg med, og tok meg opp i høylendet.

Det gikk bare godt - å ta seg ned den lange nedkjøringa igjen, når jeg etter første runde var blitt litt kjent med dens utfordringer. Så jeg tok et par runder til. Og det var nok for i dag.

Jeg er svært fornøyd med dagen, og gleder meg til i morgen. Håper på godvær.

Turen sin

ASITZBAHN, LEOGANG in Salsburger Land (25.01.2025): Sånn:

Turen gikk fra heis til heis innover dalen helt til Saalbach. Det var eventyrlig vær, vakker utsikt og nok snø. Turen varte hele ettermiddagen, og jeg var sliten og hadde sure lår på slutten da den var over.

Jeg er svært godt fornøyd med meg selv. Og går og tar en øl etterpå. Men ingen dansing på bordene.

Etter Jägerröstl til lunsj

MARIA ALM AM STERNEREN MEER in Salzburger Land (24.01.2025): Her kjøres det på ski i oppkjørt og våt og tung snø helt til solen begynner å gå mer og mer ned, etter jägerröstl til lunsj.

Den går mer og mer ned lenger og lenger oppover i bakken, og forholdene forvandles til knallhard skare i skyggen som som kryper lenger og lenger oppover mot det bratteste og mest oppkjørte partiene for hver tur ned.

Til slutt må en voksen herre bare holde opp, Det får være måte på mestring. Der går grensen. Kulekjøring på iskuler i flatt lys; det driver man ikke med.

Etter siste tur ned tok jeg heisen opp, og hesien ved siden av ned. Takk for i dag. Nå vi jeg ha øl.

I lys til å se i

LEOGANG in Salzburger land (23.01.2025): De unge mennene i skiutleiesjappa bruker vanligvis å måle meg med blikket. Javel. Farbror skal altså i bakken.

Ved Schönleiten, Salzburger Land. *Foto. LA*

Jeg arbeidet i går videre med å få lendene til å danse, og fant ennå ikke igjen fremgangen fra forleden dag, da det lys jeg hadde til å se i forsvant i den kvite dimman.

Det første jeg bruker å gjøre i en skibakke jeg ikke har besøkt før, er å ta rede på veien ned; helt ned. Før eller siden må man jo ta til den.

Det gikk greit å komme seg opp og ut, og jeg fant igjen den gode bakken høvelig for mine forutsetninger fra i forgårs. Dagen var grå. Skrotten var stiv og støl.

Litt etter begynte det å snø. Det hører jo alpinismen til at det av og til må falle snø.

Da krever det dybdesyn å holde seg løs og ledig i dansen over nysnøen. Hva som var unnabakke og hva som var flate, hva som var dump og hva som var hump, ble ytterst vanskelig å anamme for en flatsynt i det kvite snømørket.

Valsen ble stakkato. Dansen over skiene ble stivbeint og klossete.

Nederlendere og dansker føk forbi meg, og ble borte i dimmen. Det må en også tåle; gamle mannen. Så jeg ga meg ikke med helt med det samme. Men dansefoten ville seg ikke.

Det tyknet til. Hjemvegen omfattet nedkjøring på skrå ned ei helling oppunder kammen der lite annet enn snøen og fallet var å holde seg til for å finne ned. Videre bratt var det nå egentlig ikke, men med flatt syn i flatt lys kunne kunne det by på sitt å ta seg ned der. Så jeg ga meg da endelig i vei. Før det ville bli altfor galt.

Når man leier skiutstyr bruker man vanligvis å bli spurt om sin erfaring på ski. Jeg bruker å svare som sant er, at den er betydelig. - Very experienced, rett og slett. - Jawohl. Hehe. Særlig.

Og jeg juger ikke en gang. Jeg har gått tusenvis av kilometer på ski oppover og bortover og nedover gjennom mer enn seksti år. - But I am old and slow, too. Bring me your skis of the most gentle kind there is. Dass ist was die Erfahrung bedeutet. Nicht wahr?

- Jawohl. Hehe. Ganz gut. Hehe.

Så finner vi ut av det til alles tilfredshet. Det bruker å være gode gutter. Mennesker til å like. Disse ski jeg nå danser stivbeint og påspent på er et svært godt skipar. Utstyret sitter perfekt. Det er ikke skiene det står på. Han som hjalp meg med å leie dem, var en bra mann. En mann som visste sitt fag og ville meg vel; en mann til å like.

Og nå? Nå har jeg igjen for den skierfaring jeg sannferdig bruker å skryte på meg.

Jeg tar meg klokt, forstandig og forsiktig ned den skrånende hellinga bakken ned i den kvite snømørtna. Jeg plages ikke et sekund. Pent og grasiøst er det ikke. Fort går det ikke heller. Men det går. Jeg har gjort det før. Det er ikke farten som gjelder. Det er mestringen.

Like etter kjører jeg ned under skydekket og ut av dimman, og har det lys jeg trenger for bare godt å ta meg dit jeg skal.

I pøbelveldets tid

SAALFELDEN AM STEINEREN MEER in Salzburger Land (23.01.2025): Det gjelder å være løs og ledig i lendene, og svare følsomt og oppmerksomt på reaksjonene fra underlaget.

Det småkuperte terreng er å foretrekke. Høye fjell og dype daler hadde nok større apell i yngre år. Det begynner å ville seg veldig ved neste forsøk. Det er ikke farten som teller. Det er mestringen.

Nå må jeg alltid se i det lys som finnes, og farer ikke fram gjennom skogen mot de bunnløse dyp uten å bedømme underlag og lodde undertekst. I går var det solskinn og vakkert.

Sannheten er vanskelig å fatte. Sannhet er en stor størrelse; sannheten, hele sannheten og ingenting annet enn sannheten,- uten avgrensning er den ikke til å erkjenne. Den er likevel det eneste som gjelder.

Sannheten går vanskelige år i møte i verden nå; i pøbelveldets tid. Som om den ikke fra før er krevende nok.

Jeg finner meg en fin bakke gjennom en glenne i en skog til å holde på i på slutten av dagen.

Tidligere gjorde jeg meg en tur innover i dalen med skiheis og alpinski. Hjemvegen gikk i andre bakker ut gjennom dalen igjen, og over hit til skogen oppunder bakkene.

Her holder jeg det gående i runde etter runde. Det var krefter igjen til å følge trangen til prøve å å la lendene danse,- mykt her og hardt der; litt til og litt til, og enda litt til igjen en gang til; inntil matthet.

Man stiger av og tar seg ned. Etterpå vil jeg ha øl, og går på pub. Og breker min ungdomsskoletysk, og setter noen linjer sammen.

Sesongåpning

LEOGANG in Salzburger Land (22.01.2025): Sesongåpning betyr ikke ferdig forberedt, bare at nå er det på tide etter kalenderen å åpne, om man i det hele tatt skal få seg noe i vinter også.

Jeg har hatt ski under skankan i to dager nå, og nå begynner det å gå seg til her. Å bli fortrolig med ski og underlag og denne sesongens utgave av seg selv, tar fort noen dager. Om det i et hele tatt finnes håp.

Det er ei dørstokkmil å tilbakelegge å komme seg ut. Det er litt av hvert å styre på med av utstyr og tilbehør. Det er ett og annet å ta rede på av eventualiteter og omstendigheter. Og det krever mot, kløkt og erfaring å komme seg til. Ånden er i prinsippet villig, men kjødet kan ha blitt skrøpeligere siden sist. Så ånden vet vel heller ikke helt.

Det blir så det får få ta den tid det krever. Stivbeint og veivete i stavbruken etter lang tids fomling med knapper og spenner for å få utstyret til å sitte, får det briste eller bære i vei ut i de fri kunster. Etterhvert som man kjenner igjen seg selv og sine evner og lyster og behag mot underlaget, går kan hende den skjeve gang seg noe til. Det er ikke farten det gjelder. Det er mestringen. Det kan være den er der ennå, om den blir utfordret.

Såpass langt ut på dag kommet er løypa blitt ganske så oppkjørt; til store løse hauger og glatte harde flekker om hverandre. Det er av de forhold som ånden må akseptere og kjødet må beherske. En begynner vel å ha vært borti det der litt.

Den første dag går på et vis. Man kommer seg stadig tryggere i veg bortover i dalsidene og oppe på kollene, og gjør ikke vesentlig bort seg. Og finner både solskinn og litt vintervarme i snøen.

Oppglødd og matt gikk jeg, på flat mark igjen, av sted og tok meg en øl etterpå. Det ville jeg ha.

Skifinale i Kitzbühel