Novemberstemninger, Venezia
Henry Hotel, Cannaregio, Venezia 🙂
Henry Hotell med sine 2 stjerner i katalogen, er vel sparte penger på realt og ærlig losjement i Venezia. Stille og rolig og sentralt beliggende 15 minutters gange fra toget til og fra Santa Lucia. Vennlig og omsorgsfull betjening som ordner opp i det som måtte stå på. Slitt og gammelt, men sjarmerende og komfortabelt nok for den ikke så altfor kresne.
Times Café, Cannaregio, Venezia 🙂
Ikke mange andre blant turistene enn en og annen avdanket raring med spesielle interesser for også usminket sannhet, setter seg til her. Og det selv om stortråkket til Markusplassen passerer rett forbi. Man kan sette seg til her og beskue den uendelige åsgårdsrei.
Her er tilholdssted for slitne slitere av de lavere klasser i turistmagneten; de som lapper gatene, bringer varene og bærer søpla ut etter de 20 til 25 millioner turister i året som besøker byen. Og de som lever sitt otium etter denslags i relativ armod, revmatisme, metabolske forstyrrelser, arteriesklerose, obstruktive luftveisplager og andre skår i liv levd lavt på statusstigen.
Det smaker fennikel av skinka og olivenolje av omeletten; og alt er som det skal. Med juice og kaffe til. Og en kopp kaffe til igjen.
Det imperative for trivselen
Venezia kan nok kreve litt fartstid. Jeg sitter med solbrillene og boblejakke på og ser på folket som passerer. Jeg ser mest på kvinnene. Jeg liker å se på kvinner. Jeg liker kvinner.
Bacaro ae Bricoe, Cannaregio, Venezia 🙂
I dag ble det fisk til frokost. Cicchetti hos Bacaro ae Bricoe kan redde dagen for den som vil ha noe mer enn kaffe og kaker å bite i til brunch.
Det er med disse cicchetti som med de spanske tapas, de baskiske pinxos og de franske hors d’oeuvres,- de kommer fra egne gastronomiske univers for seg selv, i de respektive lokale kjøkken. De er kunstverker i småretter av lokale smaker i årtusengammel kokekunst.
Man bruker å ete dem til vin eller cocktails av lettbørst. Men i dagslys på blanke formiddagen foretrekker jeg to kopper caffe latte. Børst vil jeg ikke ha.
Trattoria Misericordia, Cannaregio, Venezia 😊
Jeg spurte heller kelneren i døra på Tratteria Misericordia om han hadde lunsj til en aleinamann. - Si. Hvorfor ikke? Sa han, i sin barmhjertighet kanskje, og viste meg et bord blant alle de helt tomme på kanalkanten.
Han stakk til meg menyen, og et løsark der to relativt stivt prisede retter sto oppført; begge med tagliatelle, og noe mer. Som min italiensk ikke strakk til for å forstå. Jeg har siden funnet ut at det må ha stått astice ved den billigste. Jeg spurte ham hva dette var, og fikk svar, men hørte ikke etter. Så jeg bestiller like godt retten. Og kaffe og vann; og altså et glass rødvin.