Det imperative for trivselen
Venezia kan nok kreve litt fartstid. Jeg sitter med solbrillene og boblejakke på og ser på folket som passerer. Jeg ser mest på kvinnene. Jeg liker å se på kvinner. Jeg liker kvinner.
Bacaro ae Bricoe, Cannaregio, Venezia 🙂
Kirkeklokkene slår tolvslaget når jeg bryter opp. Inne fra bacaroen strømmer Jethro Tulls Lovomotive Breath. Man kjenner i et glimt at man er til i en sammenheng av tid og rom og kultur og historie og samtid. Den nære, den fjerne, og den uendelige.
Trattoria Misericordia, Cannaregio, Venezia 😊
Jeg havnet her fordi jeg ga opp å få servitørens oppmerksomhet på det enklere spisested nedi gata. Der jeg hadde vært ute etter en enkel toast og en kopp kaffe. Og der jeg viste meg å være en usynlig mann på over 100 kilo som kun i selskap med seg selv ikke var til å få øye på.
Så jeg ble sur, og gikk, siden ingen der kunne se meg.
Det kan vel være alle disse flotte karakterfulle kvinner overalt kanskje, som setter litt livsglød i en hingst som et tatt ut av avlen.